Hva er gruppeterapi?

Filosofien bak gruppeterapi er omfattende, men grunntanken er at mange av våre konflikter, problemer og utfordringer oppstår i møte med andre mennesker. Det er i relasjoner til andre mennesker (venner, familie, kolleger) at følelser står på spill og vi blir satt på mellommenneskelige styrkeprøver. Vår evne til å håndtere det sosiale samspill henger tett sammen med vår egen selvfølelse og indre balanse. I gruppen spiller våre evner og mangel på evner seg ut, og vi får en glimrende anledning til å utforske nye sider ved oss selv. Gruppeterapi er en krevende behandlingsform, men den personlige investeringen man gjør i et slikt prosjekt vil som regel gi resultater både på kort og lang sikt.

I denne artikkelen vil jeg gå inn på følgende områder i forhold til psykoterapi og terapeutisk behandling i grupper:

 

Myter om gruppeterapi

Gruppeterapiens formål

Hvilken type problemer egner seg for gruppeterapi?

Pasienter som ikke egner seg for gruppeterapi

Rammer i gruppeterapi

Gruppestørrelse

Co-terapi

Terapeutenes oppgave

Ulike typer gruppeterapi

Bildeterapi

Avspenning -/kroppsbevissthetsgruppe

Treningsgruppe

Konklusjon

Kilder

Anbefalt faglitteratur i forhold til gruppeterapi

 

Myter om gruppeterapi

Som gruppeterapeut vet jeg at rekruttering til gruppeterapi kan være en vanskelig prosess. Poliklinikken kan ha lange ventelister, mens de terapeutiske gruppene mangler deltakere. Hvorfor? Det handler ikke om kvaliteten på terapien eller kurativt ubytte. Mange studier bekrefter at gruppeterapi fungerer like godt som individuellterapi i forhold til mange diagnosekategorier og problemstillinger. Min erfaring er at gode grupper er langt mer terapeutisk potente enn individuell terapi. Når det er flere mennesker om et felles terapeutisk prosjekt, og samhandling er åpen og uhindret, fungerer grupper som effektive døråpnere til ny innsikt i kombinasjon med verdifull mellommenneskelig erfaring i gruppa.

Likevel er ikke gruppeterapi særlig populært, og forklaringen på dette er ganske sammensatt. Sannsynligvis er det menneskers frykt for deltakelse i grupper og samhandling med andre som i hovedsak begrenser gruppeterapiens popularitet. I tillegg regjerer det en del myter og skrekkhistorier om gruppeterapi som holder folk unna. Disse mytene er som regel oppspinn som finner sin grobunn i stereotypiske forestillinger om gruppeterapi hentet fra filmer og media.

Her er det viktigste mytene (og en uforbeholden avkreftelse) om gruppeterapi:

 

• Man blir tvunget til å blottstille seg for de andre medlemmene og innrømme dype hemmeligheter og presentere alle sine angster. Det er ikke tilfelle. Terapi handler sjelden om å ”skrifte” eller avsløre sine tidligere feiltrinn og vanskelige følelser. Vel så ofte handler terapi om samhandling og utveksling av språk om en her-og-nå situasjon. Vi bytter synspunkter og fornemmelser via språket og på den måten utvides vårt psykologiske landskap og vi vinner større innsikt og mer fleksible tolkningsmuligheter. Derom man deler svært privat materiale med gruppen, skal dette skje på et tidspunkt hvor gruppen er så trygg, ivaretaende og moden at bidraget vil håndteres på en konstruktiv måte. Man trenger aldri å dele intime detaljer dersom det ikke føles riktig for egen prosess, og ofte er det ikke nødvendig å dele slikt for å oppnå helbredelse. Hvis man har problemer med å justere dette på egenhånd, vil man få hjelp av terapeuten.
• Noen sitter med en forestilling om at tilstedeværelse i samme rom med andre mennesker som har problemer, vil gjøre at en selv blir dårligere. Som regel er det motsatt. Å høre andres erfaringer kan gi en erkjennelse av at man ikke er alene med sine problemer. Ofte kan man også ha noe å tilføre andre, og erfaring med å være betydningsfull og viktig for gruppens prosess, forbindes med en god følelse av veldig mange. I tillegg er det lik at de fleste mennesker befinner seg i same rom med andre som har det vanskelig flere ganger i løpet av en uke eller en dag. Forskjellen er at det ikke blir snakket om, og denne forskjellen er avgjørende. Når man ikke snakker om problemene, blir de liggende som en stille fornemmelse hvor menneskene i rommet ofte vil føle et udefinert ubehag og reagerer på stemningen på hver sin måte. Her kan man reagere med avvisning, irritasjon, munterhet for å kompensere eller andre menneskelige forsvarstiltak som sørger for at vi kommer oss gjennom situasjonen. Det er slike samhandlingsmønstre som er ubehagelige og skaper angst og sosial usikkerhet. I gruppeterapi kvitter vi oss med disse ubehagelige undertonene ved å involvere oss i en mest mulig åpen dialog. Dermed blir andres problemer ikke noe man rammes av, men noe man kan avhjelpe og utvikle samtidig som man utvikler seg selv.
• Noen frykter at enkelte i gruppen kan komme til å miste kontrollen og reagere aggressivt eller utagerende. Det skjer uhyre sjeldent. Det er gruppeterapeutens oppgave å roe ned gemyttene dersom den emosjonelle temperaturen blir for høy. I motsatt fall er det terapeutens oppgave å fremskynde prosessen dersom gruppen beveger seg for langsomt. Uansett er ukontrollert aggresjon et element som nesten aldri opptrer i vanlige terapigrupper. Som regel er det når vi ikke får uttrykt oss i språket, føler oss misforstått og urettferdig behandlet at mennesker reagerer aggressivt. Poenget i gruppeterapi er å uttrykke seg i språket og finne formuleringer som gjør at man blir forstått, og dermed vil den åpne dialogen som tilstrebes i gruppeterapi være en faktor som hindrer utagering og rett og slett eliminerer behovet for å reagere voldsomt.
• Den siste frykten handler om å bli ekskludert, fordømt eller mister din selvstendighet og kommer til å følge gruppens bevegelser uten å involvere din egen viljestyrke. Sistnevnte er altså en frykt for å miste seg selv i gruppen. Dette er en veldig vanlig angst hos de fleste som skal inn i en ny sosial situasjon. Men igjen er disse bekymringene noe som sjelden inntreffer eller får utspille seg i gruppeterapi. Det snakkes om og tematiseres, noe som viser seg å avverge uheldige gruppedynamikker.  Langt de fleste grupper er sammensatt av mennesker som på noen områder vil ligne hverandre og dermed ha grunnlag for å identifisere seg med hverandre og etablere et slags felles utgangspunkt.

 

Gruppeterapiens formål

Gruppeterapi er et sted hvor man kan prøve ut nye roller og få tilbakemelding på egen atferd fra øvrige gruppemedlemmer. På denne måten kan man oppnå innsikt i hvordan egen oppførsel kan ødelegge ens forhold til andre, og hva som skal til for at det ikke skal skje. I noen tilfeller vil gruppen også indirekte hjelpe til med å lege gamle sår. Gruppeterapi er bygget på respekt for hverandre og en trygg atmosfære som gir mulighet til åpen dialog og introspeksjon (selvutforskning).

 

MacKenzie (1992) gir en grei oppsummering av virksomme og terapeutiske faktorer i gruppeterapi:

• Først nevnes de støttende faktorene. Her dreier det seg om å oppleve aksept og forståelse hos gruppen. En gruppe som ledes av aktive, respektfulle, hjelpsomme og omsorgsfulle terapeuter kan etablere en konstruktiv aksepterende sfære i gruppen. I vellykkede tilfeller kan det utvikle seg til et forum hvor altruisme (uselviskhet) forekommer. Dette kan være en ny og positiv erfaring for mange. Det gir også mulighet for å utfordre seg selv og våge å involvere seg på nye måter i relasjon til andre mennesker.
• Et annet stikkord er universalitet eller alminneliggjøring. Her dreier det seg om en opplevelse av at også andre har det vanskelig og kanskje sliter med lignende problemer. Dette kan være en god erfaring for enkelte som har vaklet i den tro at de er helt annerledes og helt på siden av alt ”normalt”. Slike opplevelser kan videre installere håp. Håp og tro på bedring er alltid forutsetninger for en fruktbar terapeutisk prosess.
• Enkelte læringsfaktorer kan også spille inn som virksom faktor i slike grupper. Her handler det om modellæring i forhold til lederskapet i gruppen, gode råd fra gruppen i aktuelle saker, samt en form for opplæring i forhold til å delta sammen med andre og forholde seg til medmennesker på en fornuftig måte.
• Gjennom selvavsløringer kan man oppleve en form for renselse. Ofte kan det være godt å få sagt noe som har plaget en over lengre tid.
• Det psykologiske arbeidet i gruppen omhandler selvforståelse og interpersonlig læring. Hvordan virker jeg på andre, hvordan virker andre på meg, hva føler jeg om det og hvorfor føler jeg det sånn om det? Dette er typiske spørsmål vi kan undersøke.

 

Hvilken type problemer egner seg for gruppeterapi?

 

I samhandling med andre utvikler vi oss og lærer oss selv å kjenne. Når slike relasjoner korrumperes av ulike årsaker, går vi som mennesker mot en tilstand av dekompensering eller fragmentering av egen person og en ledsagende forvirring om ”hva som egentlig er meg” og en dyptsittende følelse av mindreverd. Dette fører ofte til isolasjon for å hindre ytterligere forverring. Det vil si at mange psykiske problemer oppstår i relasjon til andre mennesker og problemer i disse relasjonene. De som velger gruppeterapi har mange forskjellige problemer som angst, depresjon, psykosomatiske problemer, stresslidelser, følelsesmessige svingninger, identitetsproblemer og mye mer, men felles for disse symptombildene er at de påvirker ens forhold til andre mennesker og vanskeliggjør gode og intime relasjoner. Uten disse blir mennesker ensomme og symptomene forverres. I gruppeterapi ønsker man å håndtere plassere, forstå og kurerer nettopp den typen problematikk som har en mellommenneskelig komponent, og når alt kommer til alt, har de fleste psykiske lidelser et slikt relasjonelt aspekt.

 

Så lenge gruppen er godt tilrettelagt og nøye vurdert i forhold til deltakerne, er gruppebehandling en svært god terapiform. Den egner seg blant annet for mennesker som befinner seg under en eller flere av følgende punkter:

• Problemer knyttet til mellommenneskelige forhold
• Problemer knyttet til intimitet og nærhet
• Selvfølelsesproblematikk
• Nedsatt stemningsleie
• Sjenanse og skyhet
• Sosial tilbaketrekning, sosiale hemninger og isolasjon
• Kommunikasjonsproblemer
• Frykt for selvhevdelse,- eller overdreven selvhevdelse
• Autoritetsproblemer, konkurranseopptatthet
• Avhengighetsproblemer
• Problemer med å dele med andre
• Problemer med å motta og akseptere kritikk og ros

 

Gruppeterapi er også en egnet selvutviklingsarena for alle som ønsker å utforske seg selv og utvikle nye sider og egenskaper. Det er et sjeldent forum hvor man får mulighet til å utforske seg selv under helt andre omstendigheter enn i livet for øvrig. Eksistensielle problemer og fastlåste holdninger kan anskueliggjøres og utforskes i et nytt lys, noe som ofte skaper bevegelse og forandring.

 

Pasienter som ikke egner seg for gruppeterapi

 

Ikke alle pasienter er egnet for gruppeterapi. Hver enkelt pasient bør ha minst én (helst 3-4) samtaler med gruppeterapeuten alene før det avgjøres om gruppeterapi er et riktig tilbud. Tradisjonelt sett vil følgende faktorer betraktes som ”kontra” indikasjoner i forhold til terapeutisk nytte av en gruppe:

• Organiske psykoser
• Akutte psykoser
• Pasienter som har svært svak kognitiv fungering, eksempelvis organiske hjernesyndromer
• Svært paranoide pasienter
• Alvorlig misbruksproblematikk
• Pasienter som er så regredierte at de ikke evner å formidle de enkleste behov
• Pasienter som ikke kan tolerere beskjedne ytre stimuli
• Pasienter med så lav impulskontroll at de kan true gruppens sikkerhet
• Pasienter som er så selbeskadigende at de trenger konstant observasjon for ikke å ødelegge seg selv.
• Antisosiale personlighetsforstyrrelser.

 

Ovenstående regnes ofte som kriterier hvor gruppeterapi ikke har noen hensikt eller i verste fall vil fungere antiterapeutisk. Det bør imidlertid ikke betraktes som et absolutt, men snarere som fornuftige retningslinjer hvor det kan finnes unntak. Dersom pasienter faller under overnevnte kategorier, bør gruppeterapien og tilhørende intervensjonspraksis skreddersys for et slikt klientell.

Når det dreier seg om gruppeterapi på en døgnenhet, stiller det seg ofte litt annerledes. På en psykiatrisk døgnpost tilstreber man ofte å inkludere så mange som mulig i gruppeterapitilbudet. Slike grupper har spesielle egenskaper og styres på en litt annen måte enn vanlige polikliniske grupper. Selv på en døgnpost bør man ekskludere pasienter som truer med stadig ukontrollerbar atferd. Dog bør ikke pasienter som er psykotisk tenkende eller utviser former for bisarr atferd nødvendigvis ekskluderes. Dersom de ikke er utagerende bør de i enkelte tilfeler, etter nøye vurderinger av ansvarlig behandler, innlemmes i gruppen. Dette viser at terapeutene kan tolerere et psykotisk potensial i gruppen, noe som kan være et betryggende signal for mange. Imidlertid kan psykotiske tendenser også virke svært skremmende på mennesker som har en nevrotisk personlighetsstruktur. Her foreliger en vanskelig vurdering som også gjenspeiler utfordringene man har i behandlingsoppleggene ved psykiatriske døgnposter.

Utover dette finnes såkalte relative ”kontra” indikasjoner som betyr at gruppeterapi kan bli vanskelig og muligens ugunstig, men ved ulike tillempinger kan det likevel ha en gunstig effekt på pasienten:

• Pasienter i krise
• Dypt deprimerte pasienter
• Uenig i behandlingskontrakt

Dette er relative ”kontra” indikasjoner, noe som betyr at de ikke absolutt utelukker gruppeterapi, men kun at man bør gjøre seg nøye overveielser dersom en pasient under de sistnevnte kategoriene vurderes for gruppeterapi.

 

Rammer i gruppeterapi

 

For best utnyttelse av gruppeterapi, er det av høy prioritet at rammene fastholdes. Det betyr at man strekker seg langt for å tilpasse sin hverdag slik at man kan delta i gruppen, og at man respekterer tidspunktene og kommer presis til timene. I gruppeterapi er man del av en felles prosess som hindres dersom noen uteblir. Å respektere tidspunktene handler om å respektere de andre og terapiens formål. En gruppe som er slurvete med oppmøte og rammebetingelsen rundt behandlingen, sliter ofte med dårlig motivasjon og en stigende mistillit til gruppens kurative kraft, hvorpå hele terapiprosjektet ofte mislykkes totalt. Det er gruppeterapeutens oppgave å holde på rammene, men det er også deltakernes ansvar. I klassiske polikliniske grupper har man som regel følgende retningslinjer:

• Taushetsplikt:
  Alle deltakere i gruppeterapi presenteres for en moralsk taushetsplikt. Som behandlere i en terapeutisk setting er man underlagt en juridisk taushetsplikt, noe som ikke kan pålegges deltakerne. Konfidensialitet er likevel sentralt for at man skal føle seg trygg og tørre å ta fatt på sine problemer i en gruppe. Som regel vil man skrive under på en kontrakt om taushetsplikt før man kommer inn i gruppen. Taushetsplikt er spesielt viktig i gruppeterapi og det er et tema man er opptatt av og diskuterer ved jevne mellomrom. Alle skal føle seg trygge og brudd på reglene om taushetsplikt tolereres ikke. På grunn av kontrakter og et stadig fokus på taushetsplikt, forekommer det omtrent aldri brudd på disse reglene.
• Tidspunkt og oppmøteplikt
  Som nevnt kreves det at alle kommer å tiden. Dersom man av ulike årsaker er forhindret fra å komme, bør man si i fra så tidlig som mulig.
• Sosialisering mellom gruppemedlemmene
  Noen grupper er laget slik at man kan etablere nye kontakter og vennskap, men de fleste psykoterapeutiske grupper fraråder sosialisering og omgang utenfor gruppene. Dette handler om at man i gruppeterapi tilstreber en så åpen og uhindret samhandling som mulig. Dersom man etablerer spesielle forhold utenfor gruppen, vil dette i mer eller mindre grad påvirke samhandlingen i gruppen og i noen tilfeller klimaet i gruppen som helhet. Det kan dannes subgrupper og ulike konstellasjoner som forhindrer den åpenheten man er avhengig av for å utvikle seg på best mulig måte. Dersom man eksempelvis har utviklet et nært vennskap til et annet gruppemedlem, betyr det ofte at man unnlater å gi enkelte tilbakemeldinger fordi man vil støtte og være lojal mot sin venn. Mangel på de ekte og åpne tilbakemeldingene kan dermed være et terapeutisk tap for vedkommende som går glipp av viktig informasjon om seg selv og hvordan vedkommende påvirker andre. Det er også mange andre faktorer som spiller in og kan virke forstyrrende på terapiprosessen når det foregår en utbredt sosial samhandling utenfor gruppeterapien. Dersom man likevel inngår i slike forhold utenfor gruppen, er det viktig at det blir snakket om i terapien.
• Rusmidler
  Dersom man er påvirket av rusmidler, bør man utebli fra gruppen. I ruspåvirket tilstand forholder man seg ofte annerledes til mennesker, noe som forstyrrer prosessen i gruppa. Utbytte av terapien blir sjelden verdifull i påvirket tilstand. Dersom man møter ruset til gruppeterapi, blir man som regel bedt om å gå hjem og komme tilbake neste gang.

Gruppestørrelse

En gruppe på mindre enn fem deltakere blir tyngre å drive for terapeutene. En gruppe med få deltakere er mer sårbare for sykdom og uteblivelse, og den krever mye mer av den enkelte deltakeren. Det kan være vanskelig å administrere små grupper blant annet på grunn av nevnte årsaker.

En gruppe er som regel sammensatt av åtte personer. Det er viktig å være nøye med utvelgelse av deltakere. Det er en gylden regel at ingen skal skille seg markant ut og stå alene som annerledes i en gruppe. Det betyr at man ikke bør ha én mann i en gruppe sammen med syv kvinner. Man bør ikke ha én deltaker på 20 år sammen med syv andre deltakere på 40 år og oppover. Det er en god regel å tilstrebe minst to deltakere av samme ”kaliber” i en gruppe, enten det dreier seg om kjønn, nasjonalitet, alder, problemstilling etc.

I et motsatt tilfelle vil en gruppe på flere enn åtte deltakere stå i fare for å bli uoversiktelig og utrygg, noe som også krever mer av terapeutene. I gruppeterapi er hensikten at man snakker om og drøfter temaer istedenfor å handle eller agere. Dersom temperaturen i gruppen stiger voldsomt, vil det være opp til terapeuten å styre ordet og temaer for å unngå utageringer. Dette kan bli mer problematisk i store grupper. For store grupper kan også oppleves som mer skremmende for noen pasienter. Det kan være vanskeligere å stimulere enkelte pasienter til å komme på banen i et for stort forum.

 

Co-terapi

Coterapi betyr at det er to terapeuter i gruppen. Ofte har en typisk gruppe på åtte pasienter tolikestilte terapeuter. Det er både fordeler og ulemper med coterapi, men dersom vi er oppmerksom på ulempene, vil det sjelden volde oss mye skade.

• En av fordelene med terapi drevet av to terapeuter, er at terapeutene alltid har en gjensidig støtte og trygghet. Ulempen er at det kan bli for trygt, hvorpå tryggheten fungerer som en slags ”sovepute”. Dette kan svekke en overvåken oppmerksomhet fra terapeutenes side med hensyn til stemninger og pågjeldende klima i gruppen.
• To terapeuter gir bedre oversikt.
• To terapeuter gir rom for en pendling mellom aktiv deltakelse og tilbaketrekning og ettertanke. I situasjoner hvor coterapeut er aktiv, får man mulighet til å kaste et reflekterende blikk på hele gruppen og undersøke om noe har det vanskelig eller har falt ut osv. Dette kan bli en ulempe hvis det forekommer synkron tilbaketrekning i en krevende situasjon.
• To terapeuter åpner for at gruppen opprettholdes på ukentlig basis også i ferieavvikling og ved sykdom.
• Et godt terapeutpar åpner mulighet for gjensidig veiledning og læring. Et terapeutpar som korrumperes av rivalisering og konkurranse vil ha en negativ effekt på gruppen.
• To terapeuter kan gjenskape ”to foreldre familien” og herigjennom skape trygghet og grunnlag for åpenhet. Det kan gi en opplevelse av ”foreldre” som kan kommunisere, samarbeide og håndtere konflikter. Denne dynamikken kan også falle negativt ut dersom pasientene kommer til å frykte uenighet mellom terapeutene, noe som kan hemme det frittalende forum.

 

Terapeutenes oppgave

Når det gjelder terapeutens oppgave i selve gruppeterapien, kan den oppsummeres i følgende punkter.

• Terapeutens viktigste og vanskeligste oppgave er å sitte trygt på sin stol. Herfra skal terapeutene i samarbeid håndtere grenser, vokte rammene mot brudd og håndtere eventuelle grensebrudd. Dersom dette blir ivaretatt på en stødig måte, vil det skape en trygg gruppekultur og pasientene vil ofte ta læring av det (jf. modellæring).
• En annen oppgave er å knytte pasientene sammen. Mye av endringen skjer i positiv samhandling med andre, noe som bør stimuleres av terapeutene.
• Terapeutene kan presentere temaer eller reflektere høyt dersom gruppen er taus. I samtale bør terapeutene være våkne og identifisere og sette ord på de temaer som bringes på bane, og videre sette det i forhold til medlemmenes aktuelle problemstillinger.
• Terapeutene skal håndtere affekter og kriser.
• Terapeutene skal fremme problemløsning og selvforståelse.
• Ofte finnes verdifull endring i metaforer. En god terapeut ”ufarliggjør” og identifiserer vanskelige aspekter gjennom gode metaforer. Ofte er det terapeutisk kraftfullt å hjelpe pasientene til å uttrykke sterke følelser med myke ord.
• Terapeutene skal besørge et trygt klima i gruppen, men samtidig utfordre og anspore gruppen mot vanskelige tema og psykologisk utvikling, noe som ofte er både krevende og tungt. Terapeuten bør være i stand til å identifisere ”dialogen bak dialogen” eller fremme metakognisjon og en balanse mellom emosjonelt engasjement og refleksjon over deltakernes reaksjoner på gruppeprosessen.

Grovt sett er ovenstående terapeutens hovedoppgaver. Under hvert punkt finnes ulike terapeutiske strategier som jeg ikke vil gå inn på i denne artikkelen.

 

Ulike typer gruppeterapi

Samtalegrupper er kanskje den mest vanlige og kjente formen for gruppeterapi, men det finnes flere andre terapeutiske grupper som benytter seg av andre virkemidler i behandlingsprosessen. Ved typiske dagavdelinger rundt om på de distriktspsykiatriske sentrene (DPS) finner man følgende grupper i tillegg til samtalegruppen.

 

Bildeterapi

Kreativitet kan være forløsende på mange måter. Flere av våre beste forfattere og malere brukte et labilt sinn som den viktigste drivkraft i sine verk. Et indre uhåndterbart kaos kan ofte bli mer begripelig og forvaltningsmessig enklere å ha med å gjøre hvis det får en slags fysisk fremtoning. Med andre ord kan bildeterapi gi kompliserte og forvirrende følelser en mer forståelig form. Ofte vil pasientene bære følelser og opplevelser de ikke våger å konfrontere i seg selv. Deres sykdom kan ofte forstås som en evig unngåelseskamp hvor all energi samles om å unngå og kjenne på en følelse de har begravd i seg selv. Mange av disse følelsene mangler pasienten navn for, og de navnløse og ikketematiserte følelsene er ofte skadelig og vonde nettopp fordi de ikke har et navn og derfor er skremmende i sin ukjente natur. Ofte vil veien ut av sykdommen handle om å konfrontere noen slike følelser, og her er veien om bildet og kreativiteten ofte en tryggere tilnærming til traume eller den uavklarte affekten som gnager i psyken. Her får pasienten mulighet til å uttrykke seg gjennom sitt eget billedspråk og gjennom symboler som kan ufarliggjøre den skremmende kimen som bilde bygges rundt. I prosessen får pasienten mulighet til å fordype seg i bilde og derved gå i dialog med seg selv og forhåpentligvis komme i kontakt med dypereliggende affekter og prosesserer på en måte som ikke genererer uutholdelig mengder angst.

En maleseanse eller tegneseanse har forskjellig varighet fra sted til sted, men ofte tegner man i cirka 20 minutter med påfølgende 70 minutter med presentasjon av bildene. Gruppedeltagerne oppfordres til å si noen ord om sitt bilde og hva det betyr. Noen vil ha problemer med å sette ord på bilde, hvorpå gruppen kan avhjelpe med sine assosiasjoner i forholdet til produktet. Dette kan føre til en konstruktiv forståelsesprosess og utgjøre bearbeidingen av det latente konfliktscenario som muligens gjemmer seg i bildet. Slike grupper åpner for at man kan bli forstått og bekreftet i sin egenart, men begrenset tid betyr også at følelser av misunnelse og rivalisering ofte blomstrer i slike grupper.

Oppsummerende kan vi si at bildeterapi er:

• En vei til å oppdage følelser
• En vei til å kommunisere følelser
• En vei til å beskrive følelser som ennå ikke har fått en fattelig språkdrakt

Terapiformen er egnet til:

• Å hjelpe deltakerne til å uttrykke sinne og andre følelser
• Å hjelpe deltakerne til å ta imot hjelp samt åpne opp for følelser

 

Avspenning -/kroppsbevissthetsgruppe

Det fysiske og det psykiske er uløselig forbudet og forankret i individets person. Psykiske problemer i form av svært problematiske og smertefulle tanker og følelser, vil ofte manifestere seg som smerter i kroppen. Ofte er våre følelsesmessige konflikter diffuse og lite håndgripelige. Psykisk ubehag har på den måten en abstrakt karakter som ofte gjør den ekstra vanskelig å gripe fatt i og forstå. Mange pasienter rapporterer en indre uro, men kan ikke redegjøre videre for denne uroen. I deres bestrebelser på å finne frem til en forståelse av sin egen sykdom, hender det ikke sjeldent av den indre uroen gjør seg gjeldende og fremtrer som et fysisk og tilsynelatende somatisk problem. På denne måten får smerten en mer håndgripelig form, i den forstand at vondt i hodet er mer håndgripelig og forståelig enn ”vondt i sjela”. På mange måter kan dette forstås som et resultat av menneskets utrettelige forsøk på å forklare samt begripe egne symptomer. Det er derfor ikke sjeldent at angst setter seg i muskulaturen. Ofte utløses et angstanfall av en kroppslig fornemmelse som virker skremmende, ofte fordi man mangler kjennskap til hvordan egen kropp fungerer.

I andre mer alvorlige grensepsykotiske tilfeller, kan pasientene eksempelvis oppleve at de har mistet sin kropp. I slike tilfeller er pasienten ofte kommet lenger i symptomutviklingen og har kanskje ”forvaltet” sine psykiske problemer gjennom kroppen over lengre tid. Enkelte pasienter kan ha fokusert så mye på egen kropp og helsetilstand, at de på sett og vis har fremmedgjort seg selv. Psyken har her betrakter kroppen ”fra utsiden”, hvorpå den i stigende grad opplever seg selv som frigjort fra sin egen kropp. Her er nærmer vi oss psykosen hvor pasienten ikke bare er fremmedgjort i forhold til medmennesker og omverden, men også fremmedgjort i forhold til seg selv og sin kropp. Schizofrene presenterer eksempelvis ofte opplevelser av å bli styrt av andre, noe som ofte forstås som et uttrykk for tap av kontroll på seg selv og egen kropp.

Dette er bare noen få eksempler på hvordan kroppen og psyken henger sammen og uttrykker seg gjennom hverandre, og hvordan problemer i de ulike, men uløselige domener, manifesterer seg i hverandre. På mange måter kan man si at de fleste diagnoser har et kroppslig element, hvorpå tradisjonell psykologi rettet mot intellektet kan trenge en supplerende innfallsvinkel hvor kroppen er utgangspunkt for intervensjon.

I denne sammenheng har mange gruppeterapeutiske tilbud også en kroppslig tilnærming til gruppedeltakernes problemer. Hensikten med en slik gruppe er å etablere mer kjennskap, kontakt og føling med egen kropp. På sikt kan det bidra til å tydeliggjøre sammenhengen mellom ”kropp og sjel” og hvordan følelsesmessig smerte kan uttrykke seg gjennom kroppen og vice versa. I tillegg vil en kroppsorientert innfallsvinkel kunne bevisstgjøre pasienten på egen toleranse for nærhet og grenser i forhold til andre og seg selv. Utover dette kan en bevegelsesgruppe ha mange andre positive effekter og være et verdifullt supplement til behandlingsopplegget og terapiprosessen for den enkelte deltaker. Vellykkede seanser vil kunne bedre stabilitet, balanse og fleksibilitet i forhold til egen kropp. Det kan styrke eget kroppsbilde og videre selvfølelsen. Det kan åpne for videre bearbeiding av følelser og opplevelser, og det representerer en arena hvor man får anledning til å uttrykke seg på andre måter enn gjennom språket. Tradisjonelt sett retter det terapeutiske arbeidet i slike grupper seg mot fire dimensjoner av menneskelig eksistens: den fysiske, den fysiologiske, den psykologiske og den eksistensielle. Man sikter mot en reorganisering av en tilstivnet tilværelse gjennom funksjonell aktivering av enkle bevegelser fra hverdagen (Karterud, 1999, p. 217-218, 232).

Praktisering av andre former for treningsgrupper finner sin legitimering i en forlengelse av ovenstående resonnement og argumentasjon. Fysisk aktivitet er unektelig en viktig del av mental helse og generell velvære, hvorpå noen gruppeterapeutiske opplegg inkluderer en gruppe som engasjerer seg i fysisk aktivitet.

 

Treningsgruppe

Formålet med treningsgruppa er som regel todelt. Dels er man ute etter en direkte effekt på angst, depresjon og generell kroppsbevissthet, dels etter positiv og gledesfull samhandling.

 

Konklusjon

Som regel vil konflikter i dagligdagen gjenspeiles i gruppen, hvorpå man her har mulighet for å ta det opp og tematisere det på en konstruktiv måte. Dette avhenger av at terapeutene plukker opp de ”underliggende” temaene på en fruktbar måte i terapisesjonen. Ofte vil vi alle være utstyrt med ”blinde pletter” som gjør at det er mange ting vi ikke fanger opp i situasjonen. Disse blinde plettene kan senere gjøres synligere gjennom den åpne dialogen og den undersøkende holdningen som danner utgangspunktet for gruppeterapi.

Gruppeterapi handler på mange måter nettopp om å identifisere ”blinde pletter”. Ofte er det slike pletter som svekker pasientenes sosiale kompetanse og evne til å omgås andre. I trygge omgivelser kan slike pletter eksploreres og synliggjøres, noe som videre hever gruppedeltakernes selvinnsikt og sosiale kompetanse.

 

 

Kilder

Karterud, Sigmund (1999): Gruppeanalyse og psykodynamisk gruppepsykoterapi. Pax Forlag A/S, Oslo. (Pris november 2005: 398,-)

 

Anbefalt faglitteratur i forhold til gruppeterapi

 

Se WebPsykologens videoforedrag om hvordan man jobber terapeutisk med seg selv.

Bechgaard B.: Gruppeanalysens baggrund. I: Aagaard S. Bechgaard B. & Winther G. (2000): Gruppeanalytisk psykoterapi. 2. opplag Hans Reitzels Forlag.

Rasmussen B: Å starte opp i gruppepsykoterapi: Utviklingsmessige betraktninger

Kibel H.D.: Mindre tid til å gjøre mer. Psykoterapi på korttids sengeavdelinger

Kibel H.D.: Gruppepsykoterapi på sengeavdeling – hvor behandlingsfilosofier løper sammen.

Heinskou T. & Kristensen J.C.: Gruppeterapi med døgnindlagte patienter ad modum Kibel

Lindhardt A. & Wagtmann M.A.: Gruppeterapi med indlagte patienter. Kap. 12 i: Aasgaard S., Bechgaard B. & Winther G. (red.): Gruppeanalytisk psykoterapi.

Montgomery, C.: Role of dynamic group therapy in psychiatry. Advances in Psychiatric Treatment (2002), vol. 8. Pp. 34-41.

Kibel H.D.: Støttende intervensjoner i gruppeterapi. Oppsummering av Collett, E

Stone W.: Gruppepsykoterapi med psykotiske og borderlinepasienter.

Kanas N.: Gruppeterapi med schizofrene pasienter: en korttids, homogen tilnærming

Rice C.A. & Rutan J.S.: Vanskelige pasienter og vanskelige grupper.

Nightingale L.C. & McQueeney, D. A.: Gruppeterapi for schizofrene: kombinasjon og utvidelse av den psykoedukative modellen med støttende psykoterapi. International Journal of Group Psychotherapy, 46 (4), 1996.

Zahl K.E., & Müller Nilssen A.M.(†): Akuttgruppe i en psykiatrisk dagenhet – Noen erfaringer. I: Suicidologi årg. 7, nr. 3, 2002.

Kjølstad H.: Gruppeterapi. Yaloms virksomme faktorer i gruppeterapi. Pp. 38-54

Maagensen M.: Det dynamiske innhold i forholdet mellom co-terapeuter

Rutan S.J. og Stone W.N.: Spesielle praktiske hensyn –  Bruken av koterapeuter i gruppepsykoterapi. Kap. 10 i: Psykodynamisk gruppepsykoterapi.

Killinmo B.: Den psykoanaytiske behandlingsmetode. Overføring i den psykoanalytiske prosess. (Avsnitt i kap. 10 om overføringer).

Rafaelsen L.: Projektiv identifikasjon i gruppeanalyse og samfundet. Kap. 7 i: Aasgaard S., Bechgaard B. & Winther G. (red.): Gruppeanalytisk psykoterapi.

Berg E.M.: Etablering av et terapeutisk rom – Om rammer, lek og dynamisk administrering.

Thygesen B.: ”Forskjellighed” som terapeutisk faktor i gruppeanalyse. I: Aagaard S. Bechgaard B. & Winther G. (2000): Gruppeanalytisk psykoterapi. 2. opplag Hans Reitzels Forlag

Kessel Van K., Lambie I. & Stewart M. W.: The impact of brief planned admissions on inpatient mental health unit utilisation for people with a diagnosis of borderline personality disorder. New Zealand Journal of Psychology, Des. 2002; 31, 2; ProQuest Psychology Journals Pg. 93.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no