Hva er psykoterapi?

Målet med psykoterapi er å bli mer oppmerksom på det som foregår i våre indre og ubevisste prosesser, og dermed avsløre uheldige mønster som hittil har hindret vår videreutvikling.

I dag kommer psykoterapi i mange forskjellige utforminger: Mentalisering, løsningsfokusert terapi, skjemafokusert terapi, kognitiv adferdsterapi, affektbevissthet, gestaltterapi og mange andre terapeutiske teknikker og retninger eksisterer på dagens terapimarked. Spørsmålet er om det likevel går an å si noe mer overordnet om hva psykoterapi egentlig er på tvers av de forskjellige terapiskolene. Gjennom denne artikkelen vil jeg påstå at det er mulig. Min overordende definisjon av psykoterapi er som følger: Målet med psykoterapi er å bli mer oppmerksom på det som foregår i våre indre og ubevisste prosesser, og dermed avsløre uheldige mønster som hittil har hindret vår videreutvikling.

Vi blir mennesker i kontakt med andre mennesker. Det er gjennom andre mennesker at vi forstår oss selv. I første omgang er det vår mor og vår far eller vår primære omsorgsperson som forteller oss hvem vi er, og deretter bruker vi resten av livet på å bekrefte eller avkrefte våre grunnleggende antakelser om oss selv. Dersom vi i tidlig alder har blitt oversett eller kritisert, er det lett å forstå at vi ikke er særlig betydningsfulle. Ofte lever man ut denne hypotesen ved å oppføre seg ydmykt og unnselig, og dermed får man bekreftet seg selv som ganske ubetydelig. Folk legger rett og slett ikke merke til deg, og glemmer din eksistens. I boken om mumietrollet er det et barn som nesten blir usynlig på grunn av en slik dynamikk. I psykoterapi vil man forsøke å endre på slike grunnleggende forståelser av egen verdi og kompetanse gjennom å bekrefte pasienten på nytt. Det krever at terapeuten er i stand til empatisk innlevelse i pasientens univers. Evnen til empati er derfor et av de viktigste redskapene i psykoterapeutisk behandling.

Den innsikten man forsøker å fremskaffe i psykoterapi og andre dybdepsykologiske retninger handler på sett og vis om pasientens grad av sannferdighet og autensitet. I psykologi er det en utbredt antakelse om at nevroser handler om ”å lyve” for seg selv. Nevrotikeren har utviklet et mønster hvor de innerste ønskene, meningene, behovene og følelsene forvrenges slik at pasienten ikke lenger er i en autentisk kontakt med sin indre verden. Ofte har slike pasienter opplevd straff eller avvisning i situasjoner hvor de har uttrykt seg ærlig, noe som ved gjentatte dårlige erfaringer anstifter et mønster hvor man begynner å fortrenge, fornekte, forvrenge eller dekke over sine egentlige behov, altså lyve for seg selv om sin egen psykiske status, og hermed begynner en prosess hvor man i stadig større grad misforstår og feiltolker sine psykologiske behov og undertrykker de mest sannferdige holdningene i sitt mentale bokholderi. Resultatet av en slik psykisk hemmeligholdelse er tilsynekomsten av symbolske eller vikarierende vondter og smertefulle symptomer som på sett og vis ”hevner” seg på vegne av de undertrykte følelsene. Psykoterapi handler blant annet om å avsløre disse prosessene og dermed bli mer åpen for å undersøke sine egne behov på en mer direkte måte. Her handler det om å identifisere, våge, tåle, uttrykke og bruke sine følelser på en mer ”ekte” og ikke minst adekvat måte.

I psykoterapi er man derfor mer opptatt av hva som foregår i personens bevissthet enn den ytre virkeligheten. Her kan man ikke benytte seg av positivistiske metoder (studere atferd eller samarbeidet mellom nervecellene i hjernen), men man må gå dialogisk og intersubjektivt til verks: Fortell meg noe om hva du tenker og føler, så skal jeg fortolke det så godt jeg kan, og deretter kan vi gå en ny runde for å verifisere min fortolkning. Denne typen kunnskap gjennom fortolkning kalles gjerne hermeneutikk. Her ber man om et førstepersonsperspektiv på opplevelser, og informasjonen man får har en subjektiv og personlig karakter, hvorpå denne informasjonen igjen kan gjøres til gjenstand for tolkning. Det dreier seg ikke om en absolutt sannhet, men snarere om sannferdighet. Snakker vedkommende sant, eller lyver han? Det går han å lyve med vilje, men av og til lyver man uten å være klar over det, både for seg selv og andre, og dette kan anstifte ulike versjoner av psykisk lidelse.

I psykoterapi bruker man introspeksjon (selvransakelse) og fortolkning som utgangspunkt for behandling av indre uro og emosjonelle problemer. Psykoterapi er en praksis som vitenskapsteoretisk sett føyer seg best inn under den hermeneutiske tradisjonen. Det dreier seg om å utlede ”innsiden” av en person og da må man i dialog med vedkommende, og psykoterapeutisk behandling er i og for seg ikke noe annet enn en åpen dialog mellom en terapeut og en pasient.

I det psykoterapeutiske møte er det en terapeut som forsøker å frembringe og tolke de dypere nivåene i pasientens problemstillinger. Samtidig er terapeuten ofte opptatt av sine egne reaksjoner og passer på å ha et kritisk blikk mot drivkreftene som skjuler seg bak de fortolkningene som serveres i terapien. En terapeut er aldri helt objektiv, og det er viktig å være klar over. Terapeuten må hele tiden tilstrebe en åpen holdning slik at han ikke kommer i en posisjon hvor han trer sitt eget verdenssyn ned over hodet på pasienten. I et slikt tilfelle har vi ikke lenger en terapeutisk relasjon, men et møte som bygger på forutinntatte holdninger, noe som sjelden er særlig terapeutisk. Det terapeutiske møte bygger på den åpne samtalen. Det er ikke et forum hvor terapeuten sitter på ”sannheten” om livet, mens pasienten har tatt feil og må korrigeres. Psykoterapi forutsetter en åpen og utforskende holdning hvor terapeuten er til stede for å anspore pasienten i nye retning og utfordre vedkommende inn på nye områder i sitt psykologiske landskap.

På denne måten kan man si at psykoterapi gjennom den åpne samtalen forsøker å fremskaffe nye og meningsfulle forbindelser i pasientens psykologiske univers. I dette prosjektet ligger det en antakelse om en distinksjon mellom det ubevisste og det bevisste. Tanken er at psykopatologi handler om uheldige reaksjonsmønster og en slags emosjonell turbulens innleieret i pasientens ubevisste sfære. Destruktive mønster i pasientens ubevissthet må avsløres og gjøres om til gjenstand for bevisst undersøkelse. Når terapien lykkes med dette prosjektet, vil pasientens bevissthet om sine uheldige mønster styrkes, noe som er selve conditio sine qua non, forutsetningen, for helbredelse og symptomlette. På denne måten har psykoterapeutiske tradisjoner forankret sin forståelse av bevisstheten i pasientens adaptive evner. Det er et poeng å øke bevisstheten og evnen til selvrefleksjon for å bedre livskvalitet og dempe symptompresset.

De fleste skoler innenfor psykoterapi hviler på en slik bevissthetsteori fordi den gjør regnskap for menneskets behov for å skape mening i tilværelsen. Uheldige prosesser i det ubevisste kan forstyrre menneskets meningsskapende bedrifter, noe som kan forårsake mentale og emosjonelle plager. Terapien går ut på å gjøre ”det ubevisste bevisst”, eller avdekke destruktive mønster, og deretter endre disse slik at personen gjenopprette og lage nye betydningsfulle fortellinger om seg selv og verden.

I psykoterapi gjør man altså et bevisst forsøk på å reflektere over egne følelser og tanker. Av og til rammes man av kraftige følelser som setter all rasjonell tankegang ut av spill. Man risikerer å handle impulsivt i situasjoner hvor man egentlig burde tenkt seg om to ganger. Teknikken i psykoterapi er å trene opp selvbevissthet, eller evnen til å reflektere over disse overmannende emosjonelle responsene, slik at de mister litt av sin impulsive kraft. Man gjør sine egne følelser, destruktive tanker og uheldige responser om til refleksjonsobjekt, hvorpå man stiller seg utenfor seg selv og gjør en mer ”nøytral” vurdering av den pågjeldende situasjon. På sett og vis er det nettopp denne evnen (selvbevissthet) som skiller oss fra dyrene. Istedenfor å handle impulsivt på alle innskytelser, har vi evnen til å hemme disse impulsene og vurdere dem opp mot situasjonen. Psykologen Paul Eckman, som er en ledende forsker på psykologisk sunnhet, forteller at denne innsikten var det viktigste han lærte under sin utdannelse som psykoterapeut. Han husker at veilederen hans formulerte det slik: ”Dit mål for dine patienter er at øge tiden mellem impuls og handling. Hvis de kan udvide det tidsrum, vil det være en gevinst for dem.” (Eckman i: Goleman, 2003, p. 198).

Kilder

Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Oversatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

Av Sondre Risholm Liverød

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

3 KOMMENTARER

  1. (Det blir litt mange ord over.) Et nøkkelbegrep er “sykelig angst” her kalt SA. Jeg kjenner ikke noe godt ord for det samme.
    Det sykelige kjennetegnes ved uhensiktsmessig og følelsesbetinget reaksjon, her kalt SR for sykelig reaksjon.

    Termen sykelig brukes her om noe som bør og ofte kan behandles for og av en pasient.

    Symptomene er mangeartede. Når de er bevisstgjort, kan symptomforbedring være en viktig del av behandlingen. (På en lang standardliste kan man sortere ut det aktuelle og vektlegge.)

    Behandlinger kan fort bli kostbare og også utilgjengelige. En plan må derfor legges opp i samarbeide og revideres jevnlig.

    Terapeuten som holder sine kort inntil brystet eller som reduserer terapien til et forhold mellom to, kan fort forfalle til å “drive sin egen butikk”.
    Det er krevende faglig og krevende økonomisk å kartlegge pasientens personlighet og miljø og ressurser og benytte dette som grunnlaget for den plan som bør foreligge.

    Klatteservice av typen “litt av ditt og datt” er utbredt og av denne grunn og er blitt alminnelig når det gjelder både SA og SR og realistisk diagnose og plan for terapi.

    En plan definerer roller, oppgaver, tider, økonomi, tester, rapportering og vurderinger underveis.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here