Kan vi innta et større perspektiv?

Mentale lidelser handler ofte om uhensiktsmessig måte å forstå virkeligheten på. Sunn utvikling handler om evnen til å håndtere stadig flere perspektiver, noe som gjelder både på individ og samfunnsnivå.

Både her på WebFilosofen og på WebPsykologen har vi skrevet om hvordan mentale lidelser ofte handler om et underliggende problem som består av en uhensiktsmessig måte å beskjeftige seg med eller forstå virkeligheten på. Man tenker seg at sunn utvikling handler om evnen til å håndtere stadig flere perspektiver på en gang. Dette gjelder også vår utvikling fra barn til voksen.

Utvikling fra egosentrisk til verdenssentrisk

Denne artikkelen handler om menneskets utvikling både på et individuelt nivå og på et samfunnsnivå. På mange måter er det flere paralleller til enkeltindividets utvikling på et mikronivå og kulturens utvikling på et makronivå. Når man studerer mennesket er som regel en stor fordel å se individet for seg, men det er også avgjørende at man ser konteksten eller den kulturen som rammer inn individet. Man blir ikke menneske i et vakuum, men som deltaker i et kulturelt fellesskap med et bestemt språkspill som reflekterer menneskesyn og ulike holdninger til ”livets mysterier”. Jeg vil illustrere den utviklingen jeg her snakker om med et eksempel fra den amerikanske feministen og psykologen Carol Gilligan. Hun beskriver en utviklingslinje fra egosentrisk til etnosentrisk og i visse tilfeller oppnår noen et verdenssentrisk utviklingsnivå. Det er nettopp dette utviklingskonseptet jeg vil forholde meg til i denne artikkelen som handler om muligheter og vanskeligheter på veien mot et bedre og rikere liv på individnivå og et mer stabilt og fredfullt klima på samfunnsnivå.

Jeg har nevnt Carol Gilligan (1993) og hennes forskning på kvinners utvikling i noen tidligere artikler for å illustrere en utviklingslinje. I boken In a different voice gjengir hun et av sine studier som handler om moralsk utvikling. Hun spør simpelthen jenter om de har rett til å ta abort. Her finner hun tre (sic.) forsjellige svar: ”Ja”, ”nei” og ”ja”. Dette ser ut umiddelbart ut som to forsjellige svar, men det er det ikke. Det første svaret er: Ja, jeg kan ta abort og gjøre hva faen jeg vil. Det andre svaret er: ”Nei, jeg kan ikke ta abort fordi det strider imot loven/bibelen/min kultur, og det betyr at abort er forbudt”. Det tredje svaret er: ”Ja, under vise omstendigheter kan jeg ta abort, men man må alltid veie forskjellige hensyn opp mot hverandre, og av og til er abort den beste løsningen blant flere onder.” Det første svaret er egosentrisk og dermed i egenrådig opposisjon mot de kulturelle rammene. Det andre svaret er konvensjonelt og etnosentrisk. (Etnosentrisme kommer fra gresk/latin og betyr sentrert om sitt eget folk.)  Her er svarene altså konforme og i samsvar med kulturens forventninger og bestemmelser. Det tredje svaret kan kalles verdenssentrisk fordi det reflekterer en nøye og velinformert overveielse av abortspørsmålet. Det viser seg at majoriteten av mennesker ikke utvikler seg forbi et etnosentrisk ståsted, og det representerer kanskje blant menneskehetens største problemer og utfordringer.

Den menneskelige utviklingsprosess

I den første fasen er barnet egosentrisk orientert. Det betyr at barnet ikke er i stand til å forholde seg til noe annet enn seg selv og sine egne behov. Etter hvert forstår barnet at mor også er et menneske med sine egne behov, og gradvis blir det viktig at man også tar hensyn til disse. Da har barnet plutselig to perspektiver å forholde seg til. Det forholder seg til seg selv, noe som kalles førstepersonsperspektivet, og det forholder seg til mor, altså som et andrepersonsperspektiv. Etter hvert klarer barnet å inkludere stadig større perspektiver. Det ser verden fra familiens ståsted, fra barnehagens ståsted, fra nabolagets ståsted, fra skoleklassens ståsted og kanskje det utvikler en slags identitet med sitt eget land. Dersom utviklingen ikke forstyrres, vil personen opparbeidet seg det som kalles en etnosentrisk orientering som betyr at man inntar perspektivet til den grupperingen man er en del av.

De fleste er etnosentriske

Det antas opp mot 70 % av jordas befolkning aldri utvikler seg forbi en etnosentrisk identitet (Wilber, 2004). Det vil si at majoriteten av alle mennesker er en del av sin kultur i den forstand at de aksepterer kulturens ledende mytologier og forholder seg til dem som utgangspunkt for sin livsførsel og livsanskuelse. Det finnes modne og mindre modne versjoner av etnosentrisme, og det avhenger som regel av hvor fleksibel kulturen er, og hvor fleksibel individet er til å justere sine egne innfallsvinkler og inkludere nye der det viser seg å være velegnet. Det er som regel de ufleksible gruppene vi kaller etnosentriske, mens flerkulturelle grupperinger, som evner å løse uoverensstemmelser på diplomatisk vis, begynner å nærme seg høyere nivåer av sosial organisering.

Farlig konformitet

Det er de ufleksible gruppene som viser seg å være farlige fordi de opprettholder sitt status quo ved at alle medlemmene sverger til det samme perspektivet. Medlemmenes tilhørighet i gruppa betinger at de deler de samme synspunktene, noe annet vil oppfattes som revolusjonært og dermed møte sterk motstand.  Det er en nødvendighet for å unngå konflikter innad i gruppa. Konformitet er en sentral konservativ verdi som holder gruppen samlet. En samlet gruppe står godt rustet i eventuelle konflikter med andre grupperinger. I patologisk forstand kan dette eksempelvis utarte seg som nazisime, hvor en av grunntankene er at den ariske rase er overlegen semitter og homofile. De som ikke er en del av den ariske gruppen må kontrolleres eller utryddes. Hvis du er av arisk avstamning og medlem av partiet, men likevel tviler på den antisemittiske ideologien, vil det kanskje være fristende å presentere sine synspunkter og lufte noen nye innfallsvinkler i sakens anliggende (andre verdenskrig), men slike uttalelser vil forstyrre balansen i partiet, noe det sjelden tillater. En fritenker fanget i nazisme, som order sine divergerende synspunkter, blir etter all sannsynlighet utstøtt fra partiet og behandlet på lik linje med semitter og homofile, altså drept.

Uten evne til å innta et større perspektiv

Poenget er at mangel på perspektiver forekommer over alt hele tiden. Det handler om manglende evne til å vurdere en sak fra et høyere perspektiv enn det perspektivet som holdes av gruppen og betraktes som ufeilbarlig. På mange måter er det den samme dynamikken som utkrystalliserer seg i den tidligere nevnte debatten mellom alternative behandlingsmetoder og skolemedisin. Som sagt kan man tenke seg at dette er en debatt som foregår blant helsefaglige akademikere og enkelte halvskolerte røvere som helbreder med et større innslag av kreativitet enn det man godtar på et gjennomsnittlig norsk sykehus, men å avfeie konflikten på en slik lettvint måte, mener jeg er uklokt. Hvilket rasjonale man tufter behandlingen på, både ved helseforetakene, ved private klinikker og på det åpne markedet, er i høyeste grad avgjørende for deg og meg. Spesielt når vi er på vårt mest sårbare, rammet av sykdom og nedsatt livskvalitet, vil vi ikke utsettes for henkastede behandlingstiltak iverksatt av en som sverger til urtemedisin uansett diagnose. Vi vil heller ikke underlegges et psykofarmakologisk regime med ubehagelige bivirkninger eller flere år i psykoterapi hvis symptomene i første rekke ville dempes betraktelig med økonomisk tilrettelegging av en sosionom.

Ensporede perspektiver med døden til følge

Ignoranse og dogmatisme angår oss uansett hvor det utfolder seg, og i mange sammenhenger kan det være dødelig. Dogmatisme er rett og slett å tviholde på en bestemt mening uten å ta hensyn til en kritisk undersøkelse av grunnlaget for denne meningen.

I politikk og religion er dette dødelig i den grad det antar krigerske dimensjoner, noe vi daglig er vitne til blant annet i Gaza, og de fleste av oss husker den grufulle episoden i New York den 11. september 2001. De destruktive sammenstøtene av hensynsløs fiendtlighet er langt på vei et resultat av ensporede verdensanskuelser. Det gjelder både i den kollektive og den private sfæren. På makronivå resulterer det i internasjonale konflikter eller borgerkriger, mens på et personlig nivå kan det gi seg utslag i selvdestruktiv atferd med døden til følge. Som klinisk psykolog med daglig virke i psykisk helsevern, møter jeg alt for ofte mennesker som er fanget i et ensporet negativt selvbilde og handler på sine destruktive oppfattelser av et liv som virker meningsløst. I verste fall har et negativt selvbilde døden til følge. En lukket verdensanskuelse er ofte sørgelig akkompagnert av mange destruktive følelser og territoriale markeringsbehov tuftet på selvusikkerhet og frykt, noe som ofte skriver seg fra traumatiske erfaringer eller utrygge omgivelser. Dette, mangel på en bred og integrert anskuelse, er uten tvil det mest problematiske trekk ved den menneskelige psyke, og det utvikles når vi vokser opp i kulturer eller familier som ikke har en åpen og raus omsorgsevne.

Omsorg og kjærlighet for positiv utvikling

Et barn må ha trygghet og kjærlighet for å bevege seg ut av sitt egosentriske utgangspunkt. Det samme gjelder for kulturen og samfunnet. Noen barn forstyrres i sin utvikling og kommer seg aldri gjennom de første utvikingstrinnene. De blir fanget i et fåtall perspektiver som ofte er forkludret av dårlig selvtillit og frykt for tilværelsen, noe som ender i sykdom og lidelse. De som derimot utvikler seg trygt gjennom barndom og ungdomsårene lander som regel sin utvikling på det samme nivået som det kulturelle flertallet deler. Det betyr at mennesker som vokser opp i omsorgsfulle omgivelser vil bevege seg ganske uhindret opp til kulturens utviklingsnivå, men hvis de ønsker å videreutvikle seg utover det kulturelle gravitasjonspunktet, er de på egenhånd. Det å bevege seg alene ut på ukjent territorium er ingen enkel oppgave, og videreutvikling er ofte en langsom prosess med store utfordringer og omkostninger for frontfigurene. La oss anta at demokrati er en mer hensiktsmessig styreform enn diktatur. Dersom man vokser opp i et diktatur, men av en eller annen grunn videreutvikler seg og begynner å sysle med sosialdemokratiske ideer, vil man sannsynligvis møte enorm motstand. I møte mellom forskjellige verdensanskuelser, oppstår det ofte konflikt, noe blant annet konfliktene i Midtøsten er et sørgelig bevis på. Det nytter ikke å tre et demokrat ned over hodet på et diktatur, selv om demokrati øyensynlig er en bedre samfunnsorganisering. Demokrati er noe som må utvikle seg gjennom lang tid, og denne prosessen vil sannsynligvis ikke gå så mye raskere ved hjelp av overformynderske eller krigerske tiltak.

Avantgarde grupper av intellektuelle eller såkalte kreative kulturbearbeider forfekter at mye av samfunnet sitter fast i sin egen navle eller en konservativ skruestikke, noe som låser enkeltindividet til en svært begrenset sosial virkelighet. Spesielt innenfor kunst, litteratur og vitenskap jobber man stadig med å flytte kulturens grenser for å skape større romslighet og et videre verdenssyn. Den avantgarde psykoterapeuten og skribenten, Israel Regardie (1970), uttrykker sin frustrasjon i en biografi om en av historiens største rebeller. ”The really great revolutionary advances in art, literature ans science, invur only the hostility and resistance of the vast public. Were Christ to return, he could well be crucified once again” (P.485). Utvikling som beveger seg mot yttergrensene av kulturens normative rammeverk og toleranse, er som regel smertefullt nybrottsarbeid. Likevel finnes det mennesker som flytter grenser, og hva som driver dem til dette, er et studium i seg selv. Vi har skrevet mer om dette i artikkelen de Sade: Grotesk & Genial og Hva er et geni?.

Utvikling mot et verdenssentrisk ståsted

Enkelte mennesker vinner altså et utviklingsmessig forsprang på sin egen kultur. Dette forekommer når egosentrisme og etnosentrisme avtar som den sentrale psykologiske bevegelsesmodus, og individet oppdager at normene og prinsippene i samfunnet hvor de lever også bør være gjenstand for refleksjon og kritisk vurdering. Man vil her oppdaget at det finnes prinsipper som er mer universale enn de prinsippene som holdes av enkelte kulturelle grupperinger, enten det dreier seg om et land, et politisk parti eller en opposisjonell subgruppe. Dette er oppdagelser hvor individet strekker seg mot et høyere ståsted, med større oversikt, hvor kapasiteten for et verdenssentrisk fokus kommer litt nærmere eller etablerer seg som en mulighet. Det handler ikke lenger om å forsvare sitt eget perspektiv, men å undersøke svakhetene ved sitt eget og kulturens måte å håndtere virkeligheten på. Det handler om å orientere seg på et stadig høyere nivå. Jo høyere opp man kommer, desto større blir oversikten over terrenget. Dette kan man kalle verdenssentrisk, og det et utviklingsmessig ståsted som per dags dato representerer et forsprang på størsteparten av den resterende menneskelige bohave.

Konklusjon

Målet i denne artikkelen var å drøfte menneskelig utvikling både på et individuelt nivå og på et samfunnsmessig nivå. Jeg ville se på utvikling i lyset av et utviklingshierarki som strekker seg fra egosentrisk til etnosentrisk og verdenssentrisk. Noen mennesker beveger seg forbi kulturen og evner å kaste et kritisk blikk på kulturens ledende ideer. Denne typen selvrefleksjon borger for en sunn videreutvikling, og på et individuelt nivå er psykoterapi i mange henseende nettopp en behandling som tar sikte på en slik type selvrefleksjon som utgangspunkt for personlig vekst. På et samfunnsnivå er vi avhengige av ledere som har kapasiteter og egenskaper av verdenssentrisk kaliber, og dessverre har mange av de mektigste personene i verden ligget langt under dette nivået. Håpet er at Barack Obama kanskje er en visjonær mann med gode lederegenskaper og et verdenssentrisk utsyn, men i dag er det mange som tviler på ham. Dette blir tema for en senere artikkel.

Kilder

Gilligan, Carol (2002). Med en annen stemme – Psykologisk teori og kvinners utvikling.

Gilligan, Carol (1993). In a Different Voice: Psychological Theory and Women’s Development. Harvard University Press, USA.

Regardie, Israel (1970): Eye in the triangle: an interpretation of Aleister Crowley. Llewwllyn Publications, St. Paul, Minn.

Wilber, Ken (2004). Kosmic Consciousness. (Lydbok) Sounds True, USA.

 

Psykologens egen journal

I denne artikkelen er det innslag av religionskritikk. Den er skrevet for mange år siden, men tematikken er noe jeg har utforsket videre. Jeg er ikke lenger så hardtslående i min religionskritikk, selv om jeg fortsatt ser på meg selv som en ateist eller en agnostiker. For å komme i dybden på livets store spørsmål, bestemte jeg meg for å involvere meg i ulike menigheter for å gå i dialog med mennesker som tenker annerledes enn meg selv. Målet var å få nye perspektiver og komme dypere ned i menneskets grunnleggende eksistensvilkår. Dette prosjektet varte i nesten 10 år, og det er noe av det mest spennende og lærerike jeg har gjort. Alt sammen er «journalført» og utgitt som «Psykologens Journal». Denne boken forsøker ikke å overbevise noen om å være kristen eller ateist, men den er et ærlig forsøk på å fremheve de beste argumentene fra begge hold. Er du interessert i spenningsfeltet mellom psykolog, religion og filosofi, håper jeg du klikker deg inn på linken under og anskaffer boken til best pris med gratis frakt og rask levering.

 

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

  1. tusen takk for en glimmrende blogg med mye interessant stoff som blir presentert på en fabelaktig god måte, både i form og innhold.

    Som en kommentar til denne artikkelen vil jeg si at utviklingen nødvendigvis ikke stopper ved et verdenssentrisk nivå men også kan strekke seg i retning av en et transpersonlig/kosmisk bevissthets nivå. På dette bevissthetsnivået er man nødt til å se forbi hva sansene forteller oss om verden. Man må innse med både hodet og hjertet at vi eksisterer som en uløselig del av resten av kosmos.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here