de Sade: Grotesk & Genial

I artikkel om Hva er et geni, definerte vi genialitet som evnen til å bevege seg ut over språkets erkjennelsesmessige begrensinger, forbi våre sedvanlige oppfattelser, ut i et område hvor menneskets erkjennelsesevner aldri før har vært. Ny innsikt kommer til når mennesker gjør nye erfaringer og formidler disse i språket. Hvis de lykkes med å få andre til å forstå sin nye oppdagelse, blir innsikten akseptert og integrert i kulturens database, men hvis vedkommende ikke finner ord for sine nyervervede innsikter, hender det at man betrakter vedkommende som ravende gal. Einstein presenterte en teori og relativitet som ligger utenfor menneskets alminnelige fatteevne, men han klare å konstruere en akseptable språkdrakt og matematiske begreper slik at teorien ble en integrert del av vår vitenskap og dermed åpnet han for nye områder av innsikt og kunnskap. Han er genierklært mange ganger, og sannsynligvis fortjener han denne berømmelsen. 

Men det finnes mange andre som ikke evner å uttrykke sine dypeste åpenbaringer i språket, hvorpå de risikerer å bli stående både engstelig og alene utenfor fellesskapet. En av historiens mest kjente schizofrene personer, høyesterettsdommer Daniel Paul Schreber (1842-1911) fra Leipzig, beskriver en slik dunkel tilværelse hvor han sliter med å formulere en: 

forståelig fremstilling av de oversanselige ting, som gennem næsten seks år er blevet åbnet for min erkjendelse. En full forståelse kan jeg på forhånd ikke regne med, da det her drejer sig om ting, der overhovedet ikke lader sig udtrykke i menneskelig sprog, fordi det går du over den menneskelige begrebsformåen.” (Schreber 1903, denne utg. i Freud, 1992, p. 89). 

Schreber påstår heller ikke at han selv kan forstå sine åpenbaringer fullt ut, simpelthen fordi han også er et alminnelig menneske, og dermed bundet av de språklige grensene for menneskelig erkjennelse. Språket åpner vitterlig for en vidstrakt forståelse av historien og verden som sådan, men samtidig utgjør språket forstandens begrensninger. 

Innenfor litteratur og filosofi finnes det også en rekke eksempler på særegne personligheter som har åpnet døren for nye måter å tenke eller oppleve tilværelsen på. En av de litterære personlighetene som har sjokkert og skaket mitt eget mentale apparat desidert mer enn noen annen, er utvilsomt den franske aristokraten Donatien Alphonse François de Sade (1740-1814). Han har skrevet bøker og ”filosofiske” avhandlinger som til og med i dag kan virke oppsiktsvekkende og provoserende på de fleste. Sade tilbrakte minst 27 år av sitt liv i 12 forskjellige fengsler (eller ”dårehus” for kriminelle) for sine kontroversielle analyser av blant annet voldtekt, tortur og nekrofili (Yankowski i: Sade denne utg. 2006, p 30). Marquis de Sade er omstridt på nesten alle mulige måter. Han har blitt kalt ”Djevelens apostel” og ”Satans sendebud” og hans verker beskrives som horrible og frastøtende. Den franske filosofen og litteraturkjenneren Maurice Blanchot (1907-2003) har sagt at ingen forfatter gjennom historien har uttrykt seg så skandaløst som Sade. Han legger til at Sades forfatterskap synes å komme direkte fra helvete og fortjener en egen seksjon i verdens biblioteker for litteratur som ikke egner seg for menneskets åsyn (Ibid., p. 28). 

Det er ganske interessant at en forfatter av filosofiske, voldelige, blasfemiske og pornografiske tekster kan høste så mye oppmerksomhet og nedslående karakteristikker. Sannsynligvis handler det om hans grensesprengende pågangsmot. Sade har gjort seg skyldig i å sette ord på mange av de uartikulerte sidene ved menneskelivet, noe som gjør ham truende for de trygghetsøkende og konservative krefter som i større eller mindre grad finnes i de fleste mennesker. Av og til kan det se ut som om denne mannen er født uten sosiale hemninger, noe som gjør ham i stand til å utforske livet helt fritt. Han er både grotesk, makaber og så politisk ukorrekt som over hode mulig, men det finnes mange mennesker som er uforskammede og kontroversielle. Hvorfor har nettopp Sade høstet så mye oppmerksomhet? 

I en introduksjon til hans samlede verker lager John Yankowski en kortfatet liste over Sades meritter, og det handler ikke bare om kreative perversiteter og utspekulert sadisme. Sade har i mange sammenhenger vært den første til å artikulere store deler av det tankegodset vi har spekulert mest over i det tyvende århundre. Blant annet snakket han om verden i evolusjonære termer 25 år før Charles Darwin ble født. Han var den første som beskrev seksuelle dysfunksjoner, og han lekte med tanken om det ubevisste et helt århundre før Sigmund Freud. I betraktning av hans arbeider virker det nesten som om han levde uten de psykologiske forsvarsmekanismene eller det sosiale filteret som skiller det bevisste fra det ubevisste, og dermed hadde han kanskje en åpen forbindelse til de mest bortgjemte avkroker i menneskets psykologiske irrganger. I følge Yankowski er en del av hans politiske synspunkter også adoptert av lederskikkelser som Joseph Stalin, Adolph Hitler, Francisco Franco, Benito Mussolini, Mao Tse-tung og Fiedel Castro. 

Ofte får Søren Kierkegaard og Jean-Paul Sartre status som eksistensialismens opphavsmenn, men Marquis de Sade hadde virkelig et radikalt fokus på de eksistensielle vilkårene før disse. Han var opptatt av det han anså som en slags kulturell korrupsjon av den menneskelig frihet (ond tro), og hans bidrag var å leve så intellektuelt uhemmet og promiskuøst som mulig, og det kostet ham altså stempelet som mentalt forstyrret og 27 år i fengsel. 

Hvilke hensikter denne mannen hadde er vanskelig å si. Hvordan han er skrudd sammen rent psykologisk sett, lar seg til en viss grad utlede. Hvorvidt han har hatt en viktig eller positiv innflytelse på det intellektuelle klima i Europa, er også vanskelig å si, men at denne mannen virkelig har utfordret kategoriene i menneskets psykologiske bibliotek og gjort sitt aller beste for å sjokkere oss ut av konformitet og ”slavemoral”, er etter min mening hevet over enhver tvil. Og kanskje var det Sades hensikt? Den franske poeten og kunstkritikeren Guillaume Apollinaire har omtalt Sade som ”the freest spirit that has yet existed.” (I: Queenan, 2004, p. 519). I boken som kalles Philosophy in the bedroom (1795, denne utg. 2006) skriver Sade følgende om sine intellektuelt provoserende bedrifter: 

Let no one accuse me of being evil’s apologist; let no one say that I seek to inspire wrongdoing or to blunt remorse in the hearts of wrongdoers: my sole purpose throughout these endeavours is to articulate thoughts which have gnawed at my consciousness since I first was able to reason; that these thoughts might be in conflict with the thoughts of some other persons, or of most other persons, or of all persons except me, is not, I believe, sufficient reason to suppress them.” (p. 283). 

Spørsmålet er om de Sade har beriket menneskets åndsliv og utvidet våre eksistensielle  horisonter, eller om han har vært med på å forderve vår mentalitet og psyke. Jeg vil mene at de Sade er såpass kontroversiell at sarte sjeler bør anbefales å holde seg unna, men i forhold til vår definisjon av et geni, kvalifiserer han for genistatus. Han har virkelig utfordret vår emosjonelle, intellektuelle og moralske horisont i så stor grad at det har satt dype spor i vårt kulturelle bakteppe. Det gjorde litt vondt å lese ham, men han beveget meg, skaket meg og tvang meg langt utover mine etablere grenser for opplevelse. Som forfatter og kulturell forarger og rebell, gjør Marquis de Sade det så dyptgripende og inderlig vel at jeg vil kalle ham et ”eksistensielt geni”, selv om han eventuelt kommer i fra helvete. 

 

Kilder

 

Schreber, Daniel Paul (1992): Utdrag av En nervesyg pasients memoarer. I: Freud, Sigmund (1992): Schreber – psykoanalytiske bemærkninger om et selvbiografisk tilfælde af paranoia (dementia paranoides). Utgitt av Olsen, Andkjær Ole & Køppe, Simo. Gyldendals Bogklubber, Danmark. 

de Sade, Marquis (2006): The Complete Marquis de Sade. Forord og oversettelse av Yankowski, John, Holloway House.

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here