Dysfunksjonelle familier del I

I dysfunksjonelle familier ser man at familiemedlemmene ikke tilgodeser enkelte individers grunnleggende behov og følelser. Hva kjennetegner det psykiske klima i slike familier?

I arbeid med psykisk helse ser man at klientens problemer alltid har flere komponenter. Det kan handle om klientens indre følelsesliv, ytre stressfaktorer, økonomiske problemer, problemer i parforhold eller familie og så videre. Psykiske problemer griper som regel inn på flere arenaer i klientens liv, og vi ser ofte at kjernefamilien er det området hvor problemene enten har sin forankring eller er den arenaen hvor problemene manifesterer seg tydeligst. Psykiske spenninger hos et familiemedlem vil påvirke de andre familiemedlemmene, og noen ganger er det sånn at én person i familien blir ”bærer” for vanskeligheter som egentlig tilhører hele familiesystemet. I denne artikkelen skal vi se litt på hva som kjennetegner familier som ikke fungerer godt nok. Artikkelen er forankret i boken til den svenske psykiateren og psykoanalytikeren, Johan Cullberg, som skriver glimrende om en rekke aspekter ved psykisk helse.

I familier som ikke fungerer optimalt ser man ofte at familiemedlemmene ikke tilgodeser eller er sensitive nok i forhold til de andres behov og følelser. Det kan skyldes kriser, uvennskap, uoverensstemmelser mellom foreldre, arbeidsløshet, sykdom eller andre faktorer som påvirker familiesystemet på avgjørende måter. Ofte er det ved kriser eller ulykker at eventuelle dysfunksjonelle familiestrukturer kommer til overflaten. I boken Dynamisk psykiatri nevner Cullberg 9 ulike kjennetegn ved uheldige familiedynamikker. I denne artikkelen skal vi undersøke tre varianter:

  • Et lukket familiesystem
  • Foreldre som bruker barna som partnersubstitutt
  • Identiteten til familiemedlemmene smelter sammen

Familiesystemet er lukket

Et lukket familiesystem handler om at det foreligger en slags stilltiende avtale mellom familiemedlemmene om at man ikke snakker om seg selv og familien til utenforstående. Kanskje har det skjedd noe skamfullt eller forbudt i familien som ett eller flere av familiemedlemmene ikke vil at andre skal få vite om. Istedenfor at man bare holder på denne ”hemmeligheten”, utvikler det seg en mer generell tendens til at man ikke deler noe av seg selv eller familiens anliggende med andre. I slike sammenhenger kreves det sterk lojalitet fra alle familiens medlemmer, og brudd på denne lojaliteten kan avstedkomme voldsomme reaksjoner. Det betyr dypest sett at hele familien lukker seg inne og unngår sosial kontakt eller omgås andre på en overfladisk måte. Det enkelte medlemmet får sjelden inngå i betydningsfulle relasjoner til andre, hvorpå de også frarøves muligheten til å dele sine problemer og tanker med folk utenfor familiesystemet. Det skaper en form for isolasjon, en usynlig vegg, mellom familien og omverden. Når mennesker isolerer seg, er det ofte et tegn på angst, og isolasjonen fører som regel til depressive symptomer på sikt. Dersom eksempelvis en familieterapeut forsøker å få innpass i familien, oppleves det som en slags trussel, noe som gjør det vanskelig å hjelpe slike familier. Den enkeltes emosjonelle behov undergraves, og de sosiale behovene understimuleres. Medlemmene av slike familier må være på vakt og til dels unnvikende for å beskytte familiens usynlige rammebetingelser.

Foreldre som bruker barn som partnersubstitutt

Man kan høre foreldre si at de har et veldig åpent forhold til sine barn. Man kan også høre foreldre si at de er som venner eller venninner med sine barn, og mange kan tenke at dette høres ut som et fantastisk forhold. Det er ikke alltid slik. Åpenhet er bra, men i forholdet mellom foreldre og barn, er det også en rekke elementer som bør sorteres ut. Noen ganger kan man se at slike ”intime” og ”åpne” forhold mellom foreldre og barn egentlig handler om at barna brukes som substitutt for et inadekvat forhold mellom foreldrene. Problemet er altså at forbindelsen mellom foreldrene er underminert, og for en eller begge foreldrene har barnet blitt følelsesmessig viktigere enn partneren. Cullberg uttrykker det slik:

Det kan komme til uttrykk i fortrolighet, åpenlys favorisering eller subtile utspill, som binder og forfører barnet, og som gir anledning til motspill og misunnelse hos de øvrige familiemedlemmene.

Et barn bør alltid ha muligheten til å uttrykke sine behov og følelser ovenfor en voksenperson, men denne muligheten bør ikke gå begge veier. En forelder kan ofte legitimere sin ”intime” relasjon til barnet ved å kalle det et nært og fortrolig forhold, mens det dypest sett handler om at barnet brukes som en følelsesmessig ventil for den voksnes problemer. Da er det ikke lenger snakk om et nært forhold mellom voksen og barn, men om et forhold hvor barnet må fungere som en voksen. Dette skaper en skjev balanse i relasjonen, og dypest sett får barnet for mye ansvar og frarøves sin posisjon som “minst”. Foreldre som bruker barnet som substitutt for sin partner, gjør seg også skyldig i å frarøvet barnet den tryggheten det er å ha en voksenperson man alltid kan lene seg til. En voksen person som utleverer seg selv til barnet, under en fane som heter ”åpent forhold”, kan gjøre barnet engstelig ved å blottlegge sine egne konflikter og problemer. Barnet trenger en voksenperson som kan ta ansvar for seg selv, og det betyr at voksne må ha andre (voksne) mennesker som ivaretar deres behov for følelsesmessig trygging og en fortrolig samtalepartner. Grensene mellom den som har ansvar og den som blir ivaretatt må ikke viskes ut i forholdet mellom foreldre og barn.

Infiltrering og identitetsforvirring

Projektiv identifikasjon er en psykisk forsvarsmekanisme hvor personen har en indre følelse eller konflikt som virker uakseptabel. For å lindre den emosjonelle smerten opplever personen at det indre ubehaget skriver seg fra en annen person. På sett og vis er personen hele tiden i kontakt med de uakseptable følelsene eller impulsene, men de opplever at disse følelsene har sin opprinnelse i andre, og da gjerne noen som står dem nær (Perry, 1989). I en familie kan denne typen forsvarsmekanismer hos voksne få alvorlige følger for barnet mentale utvikling. Det kan altså hende at foreldrene tilskriver barnet sine egne emosjonelle konflikter, og dermed blir barnet forstått som om det bebor en rekke følelser det dypest sett ikke kan stå til ansvar for.

Barnet lærer å kjenne seg selv og sine følelser gjennom samspill med foreldrene, og når familiesystemet er rammet av projektive mekanismer, får barnet alvorlige problemer med å bli kjent med sitt eget indre liv på en realistisk måte. Det kan bli bærer av foreldrenes uavklarte følelser og på den måten utvikle en forvirret oppfattelse av seg selv og sine relasjoner til andre.

Dette kan resultere i at grensene mellom familiemedlemmesnes identitet blir uklare. Det bunner i en symbiotisk problematikk preget av en forestilling om at man vet hva de andre tenker og føler til enhver tid, og dermed kan man også svare for dem eller handle på deres vegne uten å rådføre seg på forhånd. Det blir invaderende, og familiemedlemmenes selvstendighet undergraves og utviskes. Når man møter familier hvor enkelte i familien bryter inn og svarer på vegne av de andre, kan det tenkes at familien lider under denne typen identitetsdiffusjon. Cullberg poengterer at man ofte ser dette i familier med et psykotisk barn, hvor foreldrene umiddelbart føler at de vet hva som rører seg i barnet og handler deretter. Det øker barnets forvirringstilstand, og man kan kanskje si at barnet har mistet seg selv som følge av foreldrenes psykiske invadering.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Perry, Christopher (1989). Defense Mechanism Rating Scale. Fifth edition. Oversatt av Kjølbye, Morten og Sørensen, Per: De psykiske forsvarsmekanismer. Instrument til klinisk vurdering af de psykiske forsvarsmekanismer. (Boken kan anskaffes ved henvendelse til Morten Kjølbye ved psykoterapeutisk avdeling, Psykiatrisk hospital i Århus, Skovagervej 2, 8240 Risskov.)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

12 KOMMENTARER

  1. Infiltrering og identitetsforvirring: Jeg har altid været min mors substitut for de følelsesmæssige problemer. I dag har jeg opdaget at ret mange andre i denne verden gør det samme. Jeg har tiltrukket andres projektioner – som var jeg en svamp… (Jeg har selvfølgelig også haft mine egne, men jeg kender dem selv..)

  2. At vi påvirkes av ethvert samspill, fra vi er født av, tror jeg det fokuseres altfor lite på og det til tross for ” helhetlig menneskesyn ” fokuset innen alt av helsefagutdannelse, ikke minst når det gjelder barn, noe som viser seg veldig k…lart i tiden. Vi fokuserer heller på symptomer enn å se etter påvirkningens naturlige reaksjoner.. Egentlig burde enhver som arbeider med barn og unge være forelder selv og det til minst to, da barn er f.skj.. Dette er selvfølgelig umulig å få til, da de fleste tar utdannelse før de får barn og behovet for arbeidskraft innen dette arb. er enormt. Det fokuseres også veldig mye på ” tenk positivt- kast bekymringene bak på ryggen uttrykket! ” Er det bedre at vi sliter på ei tyngre og tyngre last enn å få den ut, undrer nå jeg!? Også barn trenger å countaine, men vi er kanskje ikke så flinke til å huske på det… Jeg har ei personlig og meget sterk historie jeg kunne vise til, som jeg tror Webpsykologen ville funnet meget interessant i sitt arbeid, men det får være… Å medisinere et barn istedet for å se barnet er en forbrytelse, spør du meg.. det skjer nok oftere enn vi liker å tro.. Ikke rart den kyniske delen av legemiddelindustrien jubler høyt for tiden… Måtte vi våkne..

  3. Familiesystemet er lukket.
    Har selv opplevet et lukket familiesystem som det var vanskelig for hjelpeapparatet å få innsyn i. Det fikk jeg erfare fra da jeg giftet meg og ble innlemmet i et lukkert familiesystem som bestod av svigeforeldre, to svigerinner og deres menn samt min kone og meg selv. Har opplevd å bli å bli utsatt for hatefull, fornærmende og nedverdigene tilsnakking over lang tid i månder og år av spesielt min svigermor, eldste svigerinne og i en viss utstrekning den andre svigerinnen og hennes mann.

    Konkret bestod oppførselen av at svigerfamilien planla skilsmisse mellom meg og min kone. Min svigermor og eldste svigerinne var verst. Åpenlyst også hjemme hos oss med gjester og barn til stede kunne min svigermor gi flere ganger gi uttrykk for at jeg ikke var noen mann å ha. Da min kone ammet vårt barn kom min svigermor inn til min kone og sa til henne at hun måtte skille seg fra meg. Det sjelelige presset som min kone da ble utsatt for gjorde at hun var redd for å miste morsmelken.

    Min eldste svigerinne sa direkte til meg at hun skulle få meg ned i dritten der jeg hørte hjemme.
    Denne svigerinnen så på et bilde av meg og sa at jeg så ut som en straffange, selv om jeg er lovlydig.

    I svigerfamilien er det psykiske vanskeligheter. Sånt kan man ikke vite på forhånd, at man gifter seg inn i en slik familie hvor folk kommer i ubalanse, blir sint og skjeller en ut. Jeg forstod på grunn av måten jeg ble tilsnakket på at det må skyldes psykisk sykdom.

    I mange år har jeg arbeidet på kontor i stat og kommune. Hverken kollegaene mine eller noen i min vennekrets eller i min egen biologiske familie har snakket så absurd og skammellig som disse personene i dette lukkede familiesystemet

    Det som også er skummelt er at de som er frisk, min svigerfar og de to svogrene til min kone grep aldri inn og snakket til disse kvinnene med sitt usunne snakk. Det var som om mennene i denne familiegruppen var likegyldig når de bare lot det stå til gang på gang.

    Vi hadde to små barn den gangen og opplevde svigerfamilien som en svær belastning. Så kontaktet vi familierådgivningskontoret for vi var nødt til å fortelle om situasjonen. Legen som vi fikk kontakt med skrev senere et brev til oss at jeg måtte hjelpe min kone til å holde hennes familie på avstand så vi fikk arbeidsro til å ta oss av barna våre. Jeg spurte også kommunelegen der vi bodde hva vi kunne gjøre med svigerfamiliens oppførsel. Han svarte at da måtte helsemyndigheten skjerme oss mot svigerfamilien.

    Dette er en beretning om hva som kan gå for seg i lukkede familiesystemer hvor familien driver sin egen justis hvor nær sagt alt er tillat når det gjelder ærekrenkelser, planlegge skilsmisse, trakkasering, frekt tilsnakk, nedvurdering, hvor den ene innen familiesystemet avløser den andre. Sånn oppførsel er vel også juridisk sett ulovlig. Enhver form for ansvarlig og god oppførsel slik som det er i storsamfunnet gjalt ikke. Ja det er nifse greier.

  4. Til KRE

    Takk for ditt innlegg. Det høres ut som om du har hatt det veldig vanskelig med press fra alle kanter. Ofte trenger familier og grupper av mennesker å ha en syndebukk som blir ansiktet på alle problemer som oppstår i familiekonstellasjonen. Kan høres ut som om du har fått denne rollen, og det kan ikke være lett. Enig i at første prioritet må være å skjerme seg fra den negative innflytelsen så langt det lar seg gjøre, og tenke på barnas ve og vel. Barn får som regel med seg mye mer enn vi tror. Både stilltiende og åpne konflikter er derfor svært ugunstige for barn. Alt for mye av den energien de skal bruke på å utvikle seg og sine egenskaper blir bundet opp i utrygghet, og det må man tilstrebe å unngå. Håper virkelig at du finner en god utvei for deg og dine nærmeste.

  5. Jeg har opplevd det samme som KRE 1. august 2011
    Lukket familiesystem hvor de utad er så perfekt.
    MIn mor var bestandig den som stilte med hjemmebakt på skolemøter,og jeg ble en representant for henne utad.
    Hun ble min rollemodell selvfølgeli,men dette jeg måtte jeg endre som voksen etter år med sorg,savn og depresjoner.
    Jeg kunne ikke bruke hennes regler.
    HUn var jeg så redd at jeg fikk aldri tatt et oppgjør med henne.Hun laget myter om seg selv og beskyldningen mot meg kunne jeg ikke beskytte meg mot.De thar medført at løgner er i levende live fortsatt i familien og som familiens syndebukk er jeg er fratatt min familie pga dette.

  6. Jeg slet med snill pike syndromet. Så lenge jeg var snill pike var jeg godtatt av familien. Men samme hvor snill jeg var og lydig jeg var ble jeg tillagt egenskaper som jeg slett ikke følte var riktige. Uttrykk som at jeg var egoistisk, bare tenkte på meg selv osv, osv. Jeg var et veldig kreativt barn og levende barn. opplevde jeg noe trist, gråt jeg. Opplevde jeg noe morsomt lo jeg. Historiene som da florerte var at jeg var manisk depressiv. Min mor fortalte dette til mine venninner for at de skulle passe på meg. Nå skal det sies at min mor hadde diagnosen manisk depressiv. Dette kom frem år senere da hun ble innlagt med psykose. Det skal også sies at om jeg i utgangspunktet ikke hadde legning for psykisk sykdom så fikk jeg problemer i den retning i ungdomsårene. Det var så mye jeg ikke forsto. Etterhvert som jeg ble voksen startet jeg prosessen for å finne igjen meg selv. Jeg begynte å studiere psykologi og filosofi. Min selvforståelse økte i takt med ytterligere trakasering fra familien. Da jeg ikke lenger ville være med på spillet deres, ble jeg utstøtt. Jeg klandrer ikke lenger min mor for at hun var opphavet til disse relasjonsproblemene. Hun er død for lenge siden og nå begynner endelig freden å senke seg over relasjonene i familien. Vi var mange barn og jeg er egentlig stolt av oss alle at vi nå har greid å overkomme problemene vi har hatt.

  7. Typisk norsk og skandinavisk familie er “lukket”. Det gjør at Verden kaller norske “reserverte” og “kalde”. Og helt riktig. Men hvorfor familie er lukket? For det første grunnet stinkende overvåking fra staten, angivere rund omkring, og system som fungerer at Norge kalles “regime” eller “politi” land med dobbelt moralitet. Og det er fakta som bestrider høye tenker av den norske “skog folk” fra bygder.
    I Europa, familie er åpne, og holder lukket intime relasjoner, som er helt naturlig. I Norge, den samfunn med angivelser, bekymringmeldinger, er også helt naturlig at familie lukker seg.
    Utdannelse nivå i Norge ligger på den laveste terskel i Europa. Kompetanse mangel, og psykisk dysfunksjonelle skole ansatte, barnevernansatte med sine måter å utøve psykisk vold, setter Norge og Skandinavia i lys av nazistisk overgrep. Det som gjøres i Norge mot barn og familier ar ikke tillat i EU. Norge bryter menneske rettigheter i art 2, 8, 9 20 barnkonvensjon. De bryter Vienna konvensjon, De bryter egne regler. Den psykologisk teksten er faktisk tilpasset til den skandinavisk samfunn, bare tolker feil grunn til blant annen “lukket familie”. La folk være folk, Norge, Sverige, Island de verste lang barn kan bo i untatt der hvor krig herierer og folk er sulten.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here