Barn som opplever omsorgssvikt

Før var mamma veldig opptatt av hva jeg drev med. Nå virker det som om hun ikke bryr seg så mye. Hun har forandret seg. Hvilke muligheter har omsorgssviktede barn? Hva er resiliens?

Det er vanlig at voksne tar seg av sine barn når disse settes til verden. I en normal familie er det omsorgspersonene som påtar seg oppgaven å være formynder og forvalter for barna. På denne måten vokser barnet opp i et system der oppdragelse, skolastisk læring og ivaretakelse av behov blir tilfredsstilt av de voksne. Men noen ganger kan det motsatte skje, nemlig at barna tar seg av de(n) voksne som kan ha rusproblemer, alkoholproblemer, være mental ustabile eller slite med andre vanskeligheter som forringer omsorgsevnen. Man skulle dermed tro at disse barna ikke var like godt rustet til å klare seg gjennom livet på grunn av påkjenningene gjennom oppveksten, men forskning har påvist at mer enn halvparten av alle barn som blir eksponert for utrygge oppvekstvilkår ikke utvikler alvorlige psykiske problemer (Borge, 2010). Hvordan skjer dette og hvilke evner har barna som gjør de så motstandsdyktige?   Dette er aktuelle spørsmål i denne artikkelen. Vi starter med å se nærmere på begrepet resiliens (”løvetannsbarn”) og noen modeller for å forstå resiliensprosessene. I løpet av artikkelen har jeg også inkludert små vignetter som omhandler barns opplevelser av de voksne som ”oppfører seg rart”. Men hva med disse barna når de kommer i voksen alder og stifter familier? Dette spørsmålet vil jeg komme tilbake til i slutten av artikkelen. I den sammenhengen vil jeg dra veksel på Erik Eriksons stadieteori. Spørsmålet er om utviklingsteorier åpner muligheten for et godt liv for dem som ”mangler” noe fra oppveksten. I siste del vil jeg bruke angst som eksempel på en lidelse som ofte kan ramme løvetannsbarna.    

Hva er resiliens?

”Jeg har fortalt til bestevenninnen min at pappa drikker. At han er alkoholiker. Hun skjønte ingenting. Hun trodde at de som drakk ble kjempefulle og slo folk og laget masse bråk og sånn. Det gjør jo ikke pappa. Men han er annerledes enn hennes pappa” (Silje, 10 år)   Dersom man slår opp ordet ”resilience” i en engelsk ordbok, er det definert som ”gjenopprettelse av original form etter en fysisk belastning og den menneskelige evnen til forbedring”. Den ledende barnepsykiateren Michael Rutter har definert begrepet slik (Rutter, 2000, I: Borge, 2010, s. 15):  

Resiliens er prosesser som gjør at utviklingen når et tilfredsstillende resultat, til tross for at barn har hatt erfaringer med situasjoner som innebærer en relativt stor risiko for å utvikle problemer eller avvik.

På fagspråket betyr begrepet resiliens barns motstandskraft mot å utvikle psykiske problemer. Dette er ofte synlig hos barn som viser effektiv og vellykket tilpasning i krisesituasjoner og truende omgivelser. Hvis man ser for seg de forskjellige reaksjonsmåtene (negative og positive) som motpoler, er de resiliente barna ofte nær den positive polen i belastende situasjoner. De klarer seg bra og mestrer ofte vanskelige situasjoner på Eksistensialisme og Franz Kafkagode måter. Hvert enkelt risikobarn har sine særegne prosesser for å oppnå en bedre tilværelse, og slikt sett er det ingen fasitsvar på hvordan man kan utvikle resiliens. Det er kun gjennom tålmodig oppfølging av barns utvikling over tid at man kan få svar på spørsmål om hva som funker for hvem. Det man imidlertid vet er at disse ”løvetannsbarna” har tatt i bruk sine helt spesielle egenskaper i sitt miljø. Barn som for eksempel vokser opp i familier med alkoholmisbruk, tar ansvar for huslige plikter og passer søsken.   Et annet begrep inne resiliens er pseudoresiliens og ble lansert av James Anthony og Bertram Cohler. De hevdet at noen risikobarn flykter fra vonde familieforhold til sin egen fantasiverden. I denne finner de tryggheten og gleden andre barn finner i relasjon til andre og familien. Av kjente personer er Virginia Wolf og Franz Kafka eksempler på barn som ble utsatt for vanskjøtsel og mishandling. Som barn var de sjenerte og tilbaketrukne, og Anthony og Cohler beskriver dem som hypersensitive barn som utviklet kreativitet og fantasi for å kompensere for et vondt hjemmemiljø. I Norge var Henrik Ibsen et slikt barn, og det sies at han trakk seg tilbake i et rom der han kunne være alene. I dette rommet fantaserte han og lagde ofte figurer.  

”Før var mamma veldig opptatt av hva jeg drev med, både på skolen og fritida. Nå virker det som om hun ikke bryr seg så mye. Hun har forandret seg så mye” (Thomas, 12 år)

   

Modeller for forståelse av resiliensprosesser

Kort sagt handler resiliens om motstandskraft mot påkjenninger der barnet kanaliserer det vonde til en form som er mer håndterbar. Dette inspirerte Frances Horowitz i 50-årene til å utvikle en tredimensjonal resiliensmodell. Ifølge henne kan barn med et godt potensial i livet komme dårlig ut av det dersom miljøet svikter. Men på den andre siden trenger ikke et dårlig miljø å innbære skjev utvikling, og de fleste barna vil utvikle seg midt imellom ekstremene. I det følgende skal vi se nærmere på tre resiliensmodeller: kompensasjonsmodellen, utfordringsmodellen og immunitetsmodellen (Borge, 2010).  

(1)   Kompensasjonsmodellen: man iverksetter tiltak for å erstatte noe som mangler. Hvis barnet har foreldre med problemer og ikke får den omsorgen og oppmerksomheten som er nødvendig, kan det erstatte det manglende på en annen sosial arena. I Norge er det vanlig at barnehager og skoler setter inn individuelle hjelpetiltak for vanskeligstilte barn (f.eks. leksehjelp). Man gjør ikke mye for å redusere risikoen i familien, men forsøker å hjelpe barnet i en annen kontekst.

(2)   Beskyttelsesmodellen: skjer når barnet får oppmerksomhet og anerkjennelse på andre arenaer enn den hjemlige. Her kan nettverket av venner og fritidsaktiviteter være av betydning (f. eks kan en bestevenn fungere som beskyttelsesfaktor)

(3)   Utfordringsmodellen: når risikofaktorer setter i gang prosesser som gir vellykket tilpasning. Nye påkjenninger preller av og individet vokser seg sterkere og tryggere.

Det kommer tydelig frem av de to første modellene at barnet sannsynligvis i liten grad kan komme til å oppleve positive reaksjoner alene. Både i kompensasjonsmodellen og beskyttelsesmodellen er barnet ute i verden og er avhengig av en annen person, det være seg en voksen eller jevnaldrende. Men det er ikke tilstrekkelig med en bestevenn eller det å være medlem av en gruppe for å utvikle sosial resiliens. Barn som kun har en mer perifer sosial arena å utfolde seg på, og mangler den trygge hjemmesfæren, er i utgangspunktet mer sårbare for kritikk og avvisning enn de fleste. Manglende oppmuntring hjemmefra, ofte kombinert med en stram økonomi, kan lett føre til mobbing fra andre. Derfor er det viktig at disse barna får ros og oppmuntring av andre voksne. Men selv her er det en fallgruve med tanke på hvem som kompenserer for det barnet mangler. Havner for eksempel barnet i kriminelle miljøer allerede fra tidlig ung alder, er det i mange tilfeller veien inn til en forbryterkarriere. Vi skal heller ikke se bort fra det faktum at mange religiøse sekter nettopp er ute etter slike personer siden disse er ”lett påvirkelige” og ”medgjørlige”, rett og slett fordi slike barn er å utkikk etter trygghet og tilhørighet.    

”Det hender oftere og oftere at jeg må lage mat selv. Mamma er ikke i stand til det. Det skjedde også da jeg var bare 9-10 år. Jeg må gjøre mye annet også, husarbeid og sånn, når pappa ikke har tid. Vennene mine kan hente rene klær i skapet hver dag. Jeg må ofte vaske dem selv, hvis ikke jeg skal gå i skitne klær” (Lars, 12 år)

   

Aggressivitet, sjenanse og tilbaketrekning

 Risikobarn har en oppvekst som er langt tøffere enn barn som kommer fra trygge familier. Det kan nesten virke som om flaks spiller inn i forhold til hvor barnet havner på reaksjonsskalaen. Hvis barnet trekker seg tilbake vil det ikke få oppmerksomhet fra nærmiljøet, mens de som er nær den positive polen (mer utadrettede mestringsstrategier) har en tendens til å klare seg bedre. Vil det si at det barnet som er aktivt har bedre muligheter enn det barnet som er tilbaketrukket?   Den nederlandske forskeren Marten De Vries gjorde en forbløffende oppdagelse blant småbarn i Afrika. I 1974 var det en tørkekatastrofe i Øst-Afrika og spedbarnsdødeligheten var stor. De Vries observerte 48 barn fordelt på to grupper der barn i gruppe A hadde et ”vanskelig” temperament, mens gruppe B besto av rolige barn. Stikk i strid med forventet resultat fant De Vries ut at barnedødeligheten var større hos gruppen med rolige barn. De vanskelige barna sutret, gråt og tiltrakk seg oppmerksomhet og slikt sett fikk de mer oppmerksomhet og mer mat. De rolige barna gjorde lite ut av seg og gråt nesten ikke. De Vries var usikker på om han ville funnet de samme resultatene i normale klimaforhold. Han mente at kulturtrekk kunne spille inn fordi Masai-folket verdsetter aggresjon og pågåenhet. Slikt sett kan de vanskelige barna overleve siden de utviste de tradisjonelt sett ”ønskede” karaktertrekkene. (Borge, 2010). I kjølevannet av dette antar man at resiliens må vurderes i forhold til den kulturelle sammenhengen hvor risiko forekommer.  

”Det går mye penger til drikkingen, og pappa sløser bort penger til andre ting også når han er full. Så mamma sliter av og til med å ha nok penger til det vi trenger. Pappa blir fort blakk, og så blir han rasende hvis han ikke får penger” (Ida, 9 år)

  Vi leste tidligere at risikobarn ofte er hypersensitive, og noen av dem kan tendere til å trekke seg tilbake. I slike tilfeller er det en tilbøyelighet til sjenanse, men er dette like kontroversielt som de rolige barna i eksemplet ovenfor om Masai-folket? Det har vist seg i undersøkelser at sjenerthet beskytter høyrisikogutter mot å utvikle kriminalitet, mens i andre undersøkelser har det vist seg at risikoen øker. En konklusjon handler om at sjenerte gutter reagerer med frykt og engstelse overfor fremmede mennesker eller situasjoner. Videre er frykten nærværende for straff eller ikke få fortjent ros. Dermed kan sjenerthet virke som beskyttelsesfaktor hos gutter som gjør lite av seg. Kerr et al. fant at sjenerthet beskyttet både utagerende og ikke-utagerende risikoskolegutter mot kriminalitet som 13- og 15-åringer. Sjenansen økte heller ikke sjansen for depresjon. Sosial tilbaketrekning er et valg som smågutter tar fordi de uten frykt eller sjenerthet foretrekker å være alene(Kerr et al. 1997, I: Borge, 2010). Men dette kan også skyldes mislykket eller lite bekreftelse eller belønning i lek sammen med andre gutter. Forskere hevder at på grunn av denne tilbaketrekningen vegrer sjenerte gutter seg for å begå kriminelle lovbrudd. En mulig fortolkning kan være at de unngår å være sammen med antisosiale jevnaldrende fordi det innebærer ukjente situasjoner og mennesker, og at de på grunn av dette foretrekker rolige gutter på sin alder.  

”Pappa blir helt forandret når han har drikkeproblemene sine. Når han ikke drikker, er han helt ”normal”, blid og grei å være sammen med. Når han drikker, blir han sint og vanskelig. Han kjefter for det minste, både på mamma og på meg, og kan sprekke for småting som han er misfornøyd med. Når han er slik, prøver jeg å være minst mulig hjemme” (Petter, 11 år)

   

Barndommens bagasje i voksen alder?

    Resiliente barn har ofte opplevd store utfordringer i barndommen, men hva betyr denne ”psykososiale bagasjen” videre i livet? Kan det hande at man på tross av motstandsdyktighet i de kritiske årene likevel kan komme til å hemmes av sine mangler fra barndommen senere i livet?   Ifølge Erik Erikson (1956) gjennomgår barnet åtte utviklingsstadier som inntreffer fra barndommen til sen voksen alder. Alle stadiene inneholder et potensielt kriseelement, noe individet på sett og vis må gjennomarbeide for å nå videre i sin utvikling. Dersom en konflikt eller et spesielt anliggende forblir uløst på et bestemt nivå, vil individet på noen punkter i livet være fanget på dette nivået og i verste fall stagnere i sin videre modningsprosess. Barnet kan likevel avansere, men fortidens ballast vil henge igjen og gi personen en underliggende følelse av en mangel eller utilfredshet. Det er stor sannsynlighet for at barnet utvikler noen egenskaper som i barndommen kan vise seg å være fruktbare, men som for eksempel i et parforhold kan skape konflikter (Erikson, 1956, I: Seigler et al., 2003).   Psykologspesialist Bente Storm Mowatt Haugland vektlegger nettopp dette når hun hevder at resiliens ikke er en statisk tilstand på den måten at barn ikke vil hemmes av sine mangler i videre utvikling. Hun sier også at selv om barn kommer seg gjennom barndommen og fungerer godt, betyr det likevel ikke at de har det greit i sitt indre. En rimelig godt fungerende barndom lærer barnet å omgås andre, regulere egne følelser og ikke minst utvikler barnet som regel grunnleggende positive holdninger til seg selv og omverdenen.  

”Pappa gjør mye rart når han drikker. Det verste han har gjort, var at han ringte til skolen en dag han var full. Da skulle han ha tak i meg, og det var lett å høre i telefonen at han var full. Jeg måtte inn på lærerværelset for å ta telefonen, og det var kjempeflaut. Det er ingen andre som har pappaer som gjør sånt. En av lærerne ville snakke med meg om det etterpå, men det hadde jeg ikke noe lyst til” (Alan, 11 år)

   

Angst og tvangslidelser

  Barn som tar ansvar for huslige plikter og pass av søsken kan ta med dette i sine parforhold i voksen alder. De kan ha blitt så vant med å gjøre ting på en bestemt måte slik at andres måter å gjøre ting på oppfattes som ”feil”. Det foreligger en viss risiko for at de kan utvikle tendenser til tvang og rigiditet. Hvis et barn stadig måtte forvisse seg om at mor i en rustilstand oppholdt seg i stuen, henledes det til å sjekke eller passe på at hun faktisk er tilstede der hun bør være. Om hun var borte, og barnet tidligere hadde funnet henne vandrende ute, så kan dette selvfølgelig virke angstfremkallende. Barnet er opptatt av at mor ikke forlater huset. Selv om hun er ruset og ute av balanse, vil barnet som regel gjøre alt det kan for å ikke ”miste mamma”.  

”Sjekkere” er personer som føler seg tvunget til å kontrollere dører, kokeplater, støpsler osv. (Berge & Repål, 1997). En slik atferd kan ofte skrive seg fra alt for mye ansvar i alt for tidlig alder. ”Ordnere” har et stort behov for symmetri slik at alt må ligge der de ligger med bestemte avstander. De kan dessuten ha samlemani og fyller ofte opp huset med gjenstander (Berge & Repål, 1997). Barn som i tidlig alder må ta seg av sine ”syke” foreldre må ta på sparket enhver utfordring og prøve det beste de kan. Det er ikke sikkert den valgte løsningen var den mest optimale, men der og da virket den mest fornuftig grunnet mangel på alternative måter å gjøre ting på. Når barnet i tillegg kan få anerkjennelse og ros fra omverdenen, styrker dette handlingene enda mer. I et slags eksistensielt utviklingsperspektiv er det store muligheter for at slike personer kommer til å tiltrekkes mennesker som er i underskudd og trenger omsorg. Ofte finner de partnere som har behov for mye hjelp og støtte. På den måten fortsetter de å leve livet som ”hjelperen” eller den som må påta seg ansvar. Dette er ofte en selvutslettende affære hvor personen til sist risikerer å ”miste seg selv” og sine egne behov. Resultatet er ofte en følelse av tomhet og eventuelt depresjon. Så lenge det resiliente individet føler seg ”tiltrengt” vil det finne tryggheten i underskuddet hos den andre. Men dersom den andre er selvstendig, kan det oppstå komplikasjoner og relasjonsproblemer.  

Det å ha foreldre som er ustabile er bekymringsverdig i seg selv for barnet. La oss tenke oss et barn som har en mental ustabil far som trengs å passes på. Tidligere har han gått ut midt på natten, og barnet måtte lete etter han. Dette er slitsomt og skaper rom for vedvarende engstelse og bekymring som eksempelvis kan gi seg utslag i det man på fagspråket kaller generalisert angstlidelse. Personen er engstelig hele tiden, bekymrer seg for vonde ting som kan hende, og er urolige og rastløse. De klarer ikke å slappe av, og tankene bare kommer og kommer. Slike personer har ofte en sterk følelse av å være sårbare og livets begivenheter kan virke uforutsigbare og utenfor kontroll. Individet er hele tiden oppmerksom på områder i livet som er bekymringsfulle (foreldre, barn, økonomi etc.). Over tid kan dette føre til somatiske problemer som igjen forsterker tankene om ingen kontroll over livet. Når kroppen hele tiden fungerer på en slags alarmberedskap, vil hele systemet pådra seg slitasje og skader. Disse kommer ofte til uttrykk både på en somatisk og en psykisk måte.    

Deterministisk resiliens?

Vi leste tidligere at barn kan alt etter omstendighetene havne  nær den positive eller negative polen når det gjelder reaksjonsmønstre på bakgrunn av opplevelser fra turbulente familieomstendigheter. Man vet også at rundt halvparten av alle barn aldri opplever alvorlige psykopatologiske problemer. For den nøytrale leser er dette hyggelige tall, men hva med den andre halvparten som ikke klarer seg? Muligheten for at de utvikler antisosial atferd og vedvarende psykologiske problemer er stor. Masai-folket fremmer aggressiv atferd og pågåenhet slik at vanskelige barn får den omsorgen og næringen de trenger. Marten De Vries funn er direkte skremmende når de antyder at rolige barn hadde større dødelighet enn de ”vanskelige” barna. Han vektlegger at muligheten for andre funn absolutt er til stede siden dette var en unntakstilstand. Kultur er en annen betydningsfull faktor som vektlegges. Hvis vi ser på innvandrerbefolkningen i Norge, kommer det frem at kommunikasjon rundt psykiske problemer er tabubelagt blant mange innvandrere. Fahim Naeem er styreleder i ISHG og hun hevder at i mange innvandrermiljøer er psykiske problemer assosiert med galskap. Videre sier hun at innvandrerbefolkningen er lite kjent med hjelpeapparatet og at de ikke kjenner til for eksempel psykoterapi. Mange innvandrere er vant til sprøyter eller medisiner, og på bakgrunn av slike behandlingsforestillinger ser de ikke betydningen av samtaler med fagpersonell. Man kan bare undre seg over hvor mange resiliente barn man kan finne i innvandrerbefolkningen.  

Et til dels uavklart spørsmål er hvorvidt resiliens er basert på ren flaks eller om det er tilgjengeligheten på gode tilbud som spiller inn. Dersom barnet får kompensert for sine behov i barnehage eller på grunnskolen, er sjansen stor for positiv resiliens. Men dersom barnet blant jevnaldrende blir utsatt for mobbing og ikke har noen å støtte seg til, kan slikt i mange tilfeller føre barnet mot antisosial atferd. Det er ikke alle voksne som er oppmerksomme på risikobarn, og slikt sett kan det virke som om det er rene lykketreffet om barnet støter på en forståelsesfull og ivaretagende person. Man kan undre seg over hvorvidt de risikobarna som ikke er ”heldige” hadde klart seg dersom de hadde fått kompensert for det som manglet.  

Erik Eriksons stadieteori viser klart at dersom et nivå ikke er fullstendig komplett, så vil de neste nivåene også forbli ukomplette. Det blir med andre ord en ”skakk” utviklingsprosess. Man tar i betraktning at de fleste barn sjelden vil lære seg alt innen det respektive nivået, men likevel tar med seg de viktigste grunnelementene over til neste nivå. Dette blir da ryddige og strukturerte fragmenter som bygger opp et stødig selv som godt nok rustet til  motta nye impulser. Men dersom det er uryddighet og ambivalens, vil slikt være et svakt grunnlag å bygge videre på. I slike tilfeller vil barnet ikke klare å skille mellom hva som er omsorgpersonens forståelse av virkeligheten og hva som er barnets egen forståelse. Selv om barnet i en vanskelig tid har vært sterk og motstandsdyktig, er sjansen stor for at en eksistensiell krise kan oppstå i de senere årene. På sett og vis har naturen da loset barnet gjennom den viktigste overlevelsesperioden. Men fremover i livsforløpet finnes det mage mennesker som ikke bebor de mest essensielle ferdighetene og evnene til å håndtere forskjellige følelser, tanker og relasjoner til andre. I den tiden trygghet og selvsikkerhet skulle få sitt grunnfeste, og danne grunnmuren i barnets personlighet, var barnet mer opptatt av omsorgspersonens ve og vel og kanskje mistet det seg selv allerede i meget ung alder. Det kan bli tøft og smertefullt for mange å samle trådene senere i livet.   Men løvetannbarnet bryter gjennom selv om det kan være uønsket og skaper sin plass i verden.    

 

Relaterte artikler:

 

Kilder

Berge, T. & Repål, A. (1997). Trange rom og åpne plasser. Hjelp til mestring angst, panikk og fobier. Tano Aschehoug Borge, Anne. I H. (2010). Resiliens – risiko og sunn utvikling. 2. utgave. Gyldendal Norsk Forlag AS

Kvalvaag, H. (2006). Det er håp for alle. Lastet ned 19. oktober 2010, fra http://www.forskning.no/artikler/2006/januar/1138611479.83

Pettersen, J. R. (2007). Voskne for barn. Organisasjonen voksne for barn. Papermill AS Riaz, W. K. (2005). Psykisk helse tabu blant innvandrere. Lastet ned 19. oktober 2010, fra http://www.aftenposten.no/helse/article645495.ece

Seigler, R., Deloache, J. & Eisenberg, N. (2003). How children develop. 1. utgave. Worth Publishers, 41 Madison Avenue. New York, NY 10010

 

Av Yousif Mahmud Razvi  WebPsykologen.no    
Redigert av Sondre Risholm Liverød.

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

15 KOMMENTARER

  1. I denne art. er det satt fokus på et problem som nok har kjempestore mørketall! Ettersom menneskealder er steget flere tiår vil nok senskader, også på det psykiske plan, komme mer og mer frem i mer eller mindre grad og mesteparten vil nok i…kke helsevesenet å få vite om og dessuten har de det for travelt. Når det her refereres til barn og ansvar i hjemmet, hva med oss som er fra førti år og oppover? Hvordan var det å vokse opp i en stor søskenflokk, som de fleste av oss gjorde, og f.eks. være eldste og eller av de eldste? Personlig var jeg tredje eldst av ni søsken og da jeg var 6 år og 9 mnd. hadde jeg fått 3 søsken til, født på under 3 år. Min 1 år eldre søster og jeg hadde et stort ansvar for de mindre søsknene og for lett husarbeid + + sammen med vår mamma. Pappa jobbet utenfor hjemmet og var dermed mye fraværende. Da jeg var 11 år døde min eldre søster og plutselig var jeg blitt storesøster og skulle overta storesøsteransvaret som tidl. var delt på min kjære søster og meg, ikke lett. Samtidig bar jeg alene på sorg og smerte, da barn ikke skulle snakkes med på den tida, i beste mening som det het, senere har vi forstått fadesen og fått kriseteam på banen. Barn er lojale, men de leser også foreldre som ei åpen bok og når det nonverbale sier avstand ja, da holder barnet også avstand = ingen uttalte spørsmål og ingen svar. Dette er litt av en historie, men alle på den tida måtte jobbe hjemme og det var også vanlig å forlate barndomshjemmet etter endt barneskole-7-årig og flytte på hybel for å gå skole og eller jobbe. Kanskje var det flere av oss barna som startet skole med viten om at dette hadde egentlig ikke foreldrene råd til, enda en byrde på små skuldre, men dette var imidlertid ikke noe unikt for den enkelte m.a.o. mange å dele felles skjebne med. Personlig var jeg 14 år og 9 mnd. da jeg flyttet til en by for å gå skole og etterhvert arbeide, så her var ansvaret, og mye ansvar, tidlig lagt på skuldrene til et barn, men det var helt vanlig på denne tida for bare 40 år siden. I barndommen bodde vi med besteforeldre, de som hadde noen i livet, og med tanter og onkler i nabolaget, noe som også var vanlig på landet, storfam. var nok veldig bra for her var det også noen som var glad i oss, de fleste av oss. Anerkjennelse og ellers positiv respons var ikke vanlig da man ikke skulle skryte, ei tid med Janteloven`s verste herjinger i sving – ” m.a.o. Du
    skal ikke tro du er noe! ” Ja, ja de fleste av oss klarer oss nok, men vi kan heller ikke se bort fra at det er mange i en viss alder, nå for tida, som får diag. utbrent, og ellers har smerter i kropp -fibriomyalgi -som ikke kan relateres til noe som vises på bl. p. o.a. Mange lidelser er nok veldig sammensatt, men jeg tror også at en tung ryggsekk, over år og vi deler nok bare en brøkdel av innholdet, de fleste av oss, etterhvert vil gi signaler om at nå er det på tide å slippe den ned og la ryggen få hvile ei
    stund. Vi er nok alle et produkt av vår tid, de eldre som de unge og bare tida vil vise resultatet. Vi kan jo velge å tro at barnehager er så mye bedre for barna enn et barndomshjem,
    vel vel jeg er ikke så enig i det, for noen kanskje, der det er svikt i hjemmet, men ellers ……….. Bl.a. stress, støy og jag, i timesvis- fra morgen til kveld, kan umulig være bra for en liten kropp. Det er nettopp idag tatt opp i media om barnehager som blir større og større og hva med oversikt og støy? Jeg stiller også et spørsmål med nyere forskning og viten som viser at unge damer idag ønsker å være hjemmeværende og bli forsørget! Hva kan grunnen til dette være? Er det ikke barnehagegenerasjonen som viser oss resultatet av et forsøk vi har utført? Jeg bare undrer…………….. Jeg undrer også på finnes det mal på det perfekte hjem og i tilfelle er det mulig å etterstrebe?

  2. Ønsker bare å legge til at alkoholproblematikken hadde nok også store mørketall i fam. før, som nå, med de traumer og spor den etterlot…

  3. Takk for at du deler dine erfaringer, Lillian :) Jeg valgte i denne omgang å rette fokuset mot angst og tvangslidelser. Men det er ingen tvil om at alkohol likeså er et stort problemområde. Du nevnte mørketall og jeg ser veldig enig med deg… i akkurat i det resonnementet. Som du nevnte i en annen artikkel så er barns lojalitet overfor foreldre (spesielt i bardomsårene) ganske sterk slik at det er no en god del som ikke har blitt fanget opp av hjelpeapparatet.

    Den underliggende tanken hos meg var også hvorvidt det resiliente barnet som voksen tar med seg sin bagasje inn i et parforhold. Har man for eksempel en psykisk ustabil forelder så er det direkte smertelig at partnere spøker om lidelsen. Da er det ikke minste rart at det kommer frem en reaksjon på dette. Min mening er at mange ikke vet nok psykiske lidelser til å kunne forstå hvor sårt det egentlig kan bli. Jeg husker å ha lest et sted om kjæresten spøkte som partnerens forelder som hadde dype psykoser og fikk en sur mine tilbake. Personen kunne ikke skjønne hva problemet var og mente at det var kjæresten som var for hårsår. Forstå den som kan! Det er klart at noe som gitt sjelen varige arr er sårt, selv til den dagen man dør…

    Janteloven er mitt syn noe man kan pælme bort og heller rette fokuset mot selvutvikling. Loven er med på å undertrykke mennesker og ikke la de innse sitt sanne potensial. Det skal jo ikke bli slik at man blir skrytete, men man kan i hvert fall i det stille anerkjenner sine gode sider med lovnader om endringer i de mindre gode.

  4. Tror nok det er realistisk å tenke at slik et barn reagerer neg. på neg. og eller narraktig omtale, uttalelser, om foreldre, søsken og eller andre nære og kjære med lyter, probl. o.l., tror jeg “det lille barnet ” kommer frem i den voksne, …i lignende situasjoner i voksenlivet, hvor ei problemst./sykdom i fam. har gjennomsyret, denne persons, oppvekst store deler av barndommen. Alkoholisme er en lidelse som hele fam. lider under, på mange måter – i aller høyeste grad. Barn er ikke bare glad i og lojale overfor begge foreldre, de opptrer også som meglere der de ser behovet, og, det ser barnet! Dermed tar barnet på seg et ansvar som hører hjemme i voksenverden!( Jeg mener barnet er like intelligent som en voksen, er mye mye mer vár og konsentrert, det er bare livserfaringen som mangler! ) Selvfølgelig er det naturlig, med en slik barndom, at dette gjenspeiles i uansett nære relasjoner senere i livet! Når vi reagerer er det vel antagelig ” den lille ” gutten eller piken som kommer frem!? Vi er alle et produkt av vår fortid. Vi har en flott datamaskin i hodet som lagrer de viktigste hendelser og opplevelser, en solid en som har holdbarhet parallelt med våre tilmålte år, for de fleste av oss, og det er bare å lytte til de eldre! Hva prater de om? Jo, min far er snart 85 år, klar som dagen og hvilket tema er det han prater mer og mer om? Jo, det er siste verdenskrig, den han selv som barn opplevde! Jeg synes ikke det er noe rart. Et forferdelig og 5 års langt traume ++. (Orker ikke å nevne det som har skjedd- og fortsatt skjer ellers i verden! Huff huff at vi aldri skal lære og ta i bruk Platons fantastiske guldne regel! ) Nå når pappa er pensjonist, mamma er død, har også han fått mye mer tid til tanker og da dukker de opp, de stunder og hendelser som har satt spor, på godt og vondt og dermed får vi nære repetert
    krigshistorien igjen og igjen. Den bør vi da også kjenne og bli påmint, men det er en annen sak. Så, ja, jeg tror at der den ene mener den andre overreagerer på en bagatell, der ligger det ei lang og trist historie bak, i veldig mange tilfeller. Ingen eksploderer av en filleting, men et ord kan være den berømte dråpen-det er bare nok- og etterhvert kan nok dette bli et stort problem i forholdet m.m. den andre klarer å kommunisere dette frem og bli møtt der denne er, slik at forståelse fra den ene og bearbeidelse fra den andre kan bli den endelige summen. Janteloven lever i høyeste grad, men også her gjelder det å finne balansen mellom ” Viktigper ” og normal styrking av
    selvfølelsen, som jo er vår bærebjelke i livet.

  5. Selvfølgelig kan reaksjoner være mange: noen- tier, blir lei seg, fornærmet, eksploderer over ” små ” ting, grublende, stikker ut, svarer tvert, o.s.v. o.s.v.

  6. Jeg har også lyst å føye til, jeg tror vi som mennesker, hva følelser og reaksjoner gjelder, er styrt av det ubevisste og nesten bare det! Ved en barndom, omhandlet i denne debatten, vil de primitive forsvarsmekanismene nok dominere!

  7. Yousif: Bare hyggelig og interessant å få diskutere her på siden og takk for positive tilbakemeldinger! Jeg tåler det den andre veien også! ; )

  8. Er også det jeg tror, nemlig at man som voksen vil unngå så mye som mulig å oppleve barndommens smerte igjen. Da er mitt neste spørsmål: hvorfor klarer en eventuell partner å ikke føle og forstå denne smerten? La oss tenke oss at de har snakket sammen og mottakeren har fått innsikt i hvordan vedkommende føler om saken, hvor sårt det er. Hvordan kan da partneren spøke om det og ikke forstå?

  9. Jeg tror vi mennesker tiltrekkes motsetninger, beundrer og eller misunner det den andre har og dermed kan kjemien bli helt feil! Vi vet at en antisosial personlighet tiltrekkes av en varm, givende og oppofrende person, gjerne en med ” flink… pikesyndromet ” og motsatt! Den ene søker det han mangler, empati, beundring og omsorg, men det er også det han misunner, og den andre føler instinktivt dette, synes synd i ham og tror hun kan redde stakkarn. Det sies også, f.eks., at barn av alkoholikere/rusmisbrukere tiltrekkes av
    alkoholikere/rusmisbrukere, en som er blitt mishandlet/misbrukt av omsorgspersoner, som barn, gjentar dette med egne barn o.s.v. Der er selvfølgelig noen utenfor rammen som ellers, f.eks. vil også barn av en alkoholiker/rusmisbruker også kunne ta totalt avstand til dette, men det er neppe regelen.

  10. Den andre har iallefall ikke godt utviklet empati for da ville denne forstått det, iallefall slik jeg ser det! Har barnet en sunn og trygg oppvekst skulle det iallefall være grobunn for empati.

  11. @ Lillian: jeg tror at de personene som kommer fra trygge familier der utfordringene som resiliente barn hadde ikke er tilstede, ikke får forståelsen eller i det minste fornemmelsen av det såre hos slike partnere. Det minste som kan gjøres er å ikke fleipe om slikt fordi det gjenvekker noe utrolig sårbart hos resiliente personer. Men det er dermed ikke sagt at man skal finne seg i alt av ulumskheter. Men med en dose forståelse kan man komme noe på vei.

  12. En av grunnene til at det er viktig for oss foreldre og ikke overbeskytte våre barn, men la normal motgang og at vi ellers er åpen og ærlig mot de når livet ikke går på skinner, er nettopp for å bygge opp empatien slik at de også lettere ka…n forstå og samarbeide med andre, senere i livet, som f.eks. en partner, kolegaer o.l. I tillegg vil det styrke det psykiske immunforsvaret, til barnet, når de senere skal ut av sitt trygge barndomsrede og møte samfunnet som jo nettopp er både godt
    og vondt! Dette er nå mine refleksjoner og tanker i forhold til å utvikle sunne empatiske evner.

  13. Ikke minst at man tross verdens ulumskheter også kan ønske å lære barna om at alt er mulig og at ens skjebne ikke er hugget i stein. Foreldre som er disponible for angst (biologisk og lært atferd) overfører jo nettopp slikt til barna. Det kan ta barna mange år før de innser at den angsten de opplever ikke er annet enn fragmenter fra foreldrene.

  14. Jeg leste denne artikkelen for mange år siden
    Jeg har i nære relasjon et av disse løvetannbarne som tilsynelatene har klart seg bra
    Men under overflaten er det store problemer med nære relasjoner , håndtere kritikk i enhver form, tillitt mye små og store løgner for å dekke over sin frykt for å avsløres. Og og også manglende evne til å ta ansvar
    Men om du treffer på denne personen så blir dere bestevenner
    Og kjenner hverandre på et øyeblikk. Du skal aldri tenke hvor mye problemer de har med å forholde seg til ansvar og nærhet
    Kunne godt vært utdypet litt mer i artikkelen om disse lidelsene de ofte får

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here