Evighetsfilosofi på tvers av religioner

I Zen er det en praksis som kalles shikan-taza, zazen eller sittende meditasjon. De som mestrer denne øvelsen vil belønnes med åndelige erfaring som faktisk transcenderer alle våre ”dualistiske plager”. Denne typen helhetlig åpenbaring kalles kensho eller satori. Det handler om meditative erfaringen som bibringer innsikt i alle de spørsmålene som det menneskelige intellekt ikke kan besvare ved hjelp av rasjonalitet og fornuft:

 

  • Hvordan er forholdet mellom helheten og delene?
  • Hvordan er forholdet mellom det absolutte og det relative?
  • Hvordan er forholdet mellom fri vilje og determinisme?
  • Hvordan er forholdet mellom hjernen og bevisstheten? 
  • Hvordan er forholdet mellom kropp og sinn?

Det korrekte svaret på disse spørsmålene er: Satori. Hva er Satori? Personlig har jeg ikke peiling, og jeg har forstått at ingen heller kan gi meg en fullgod forklaring som yter virkelig Satori rettferdighet.

Ideen om at det finnes dyp innsikt eller erfaring i tilværelsens ”sanne vesen” er også hovedbudskapet i den såkalte evighetsfilosofien. Evighetsfilosofi er et begrep som stammer fra latin: philosophia perennis eller Philosophia perennis et universalis som altså betyr evighetsfilosofi eller universalfilosofi. I følge The perennial philosophy av Aldous Huxley (1946) handler evighetsfilosofien om en allmenngyldig krysskulturell anerkjennelse av en “guddommelig” virkelighet som på sett og vis er mer substansiell enn en verden av ting, liv og menneskelige ego. Huxley beskriver det som en transcendent erkjennelse av de universelle prinsippene bak alt som eksisterer.

En overordnet kategori for erfaringer av typen Satori eller kensho ligger altså inkorporert i “perennial philosophy” eller “evighetsfilosofi”. Gjennom filosofien har man hele tiden tatt til orde for ulike typer verdenssyn fra materialisme til idealisme, men evighetsfilosofien hevder at det på tross av de filosofiske uenighetene finnes bevis for en universell filosofisk konsensus. Det er altså et moment ved den menneskelige erfaringen og erkjennelsesevnen som har eksistert uendret i seks tusen år. Det er en form for felles innsikt eller doktrine som har blitt rapportert av menn og kvinner for seks tusen år siden og opp til i dag. Den samme innsikten videreformidles fra alle kanter av verden. Den rapporteres fra New Mexico i vest til Japan i øst. Fellesbetegnelsen er altså evighetsfilosofi nettopp fordi den virker tidløs og går på tvers av alle kulturer. Dette verdenssynet danner etter alt å dømme utgangspunktet for alle de store visdomstradisjonene og religionene, fra Kristendom til Buddhisme og Taoisme.

Dersom man leter bakom menneskenes korrumperte misbruk av hersketeknikker og undertrykkende doktriner i gudfryktighetens navn, finner man en felles kjerne på tvers av religiøse overbevisninger. Det er denne kjernen som kalles evighetsfilosofi. Samtidig ligger denne uforgjengelige erkjennelsen som bakteppe for mange av verdens største filosofer, vitenskapsmenn og psykologer fra alle verdenshjørner. Spørsmålet er om denne ”udødelige” innsikten representerer verdens største feiltakelse, eller om den representerer den mest sofistikerte og korrekte refleksjonen av vår eksistens som over hodet finnes.

Evighetsfilosofiens grunnsetning kan formuleres på mange måter, men formuleringene er vanskelige å innpasse i Universitets- og høyskolerådets krav til vitenskapelighet. Jeg har valgt Wilbers formulering i boken The eye of the spirit (1997).

The central claim of the perennial philosophy is that men and women can grow and develop (or evolve) all the way up the hierarchy to spirit itself, therein to realize a ”supreme identity” with Godhead – the ens perfectissimum toward wich all growth and evolution yearns.” (Wilber, 1997, p. 39).

Det grunnleggende konseptet i evighetsfilosofien ligner med andre ord litt psykologiske utviklingsmodeller som forfekter at menneskelig modningsprosesser beveger seg oppover mot stadig mer abstrakte livsorienteringer. Vi finner det ikke igjen i så veldig mange psykologiske teorier, men blant annet Maslows behovshierarki har tatt høyde for et slags transcendentalt utviklingstrinn i menneskelig åndsliv.  Den amerikanske psykologen Abraham Maslow står nettopp for en sammenhengende forståelse av menneskets utvikling og behov, og kronen på hans teoretiske verk er et spennende konsept om høyere egenskaper ved bevisstheten. Maslow er selvfølgelig klar over sin bevegelse i retning av et religiøst tema, noe han eksplisitt adresserer i boken Religions, Values, and Peak-Experiences (1964):

I want to demonstrate that spiritual values have naturalistic meaning, that they are not the exclusive possession of organized churches, that they are well within the jurisdiction of a suitably enlarged science, and that, therefore, they are the general responsibility of all mankind.” (p.3).

I denne sammenheng tillegges den menneskelige bevissthet noe som minner om mystiske kvaliteter, men Maslow gjør det altså til sitt prosjekt å avmystifisere disse kvalitetene og plassere dem i en mer naturalistisk kontekst, noe som gir ham nødvendig fotfeste i akademisk psykologi. Samtidig må man si at et bevissthetskonsept, hvor stadig nye og mer raffinerte nivåer er potensielt tilgjengelige, i seg selv er veldig meningsfullt, og det kan saktens berike og motivere menneskelige selvutviklingsprosjekter innenfor mange forskjellige skoler. Dypest sett opererer Maslow på det vi her kaller evighetsfilosofi. Det dreier seg om at menn og kvinner kan bevege seg stadig høyere opp i det eksistensielle hierarkiet fra kroppens impulsivitet, til psykens refleksjonsevne og videre opp mot mer åndelige dimensjoner, noe Maslow altså kaller selvrealisering. ”Selvrealiserte” mennesker vil aldri komme til å krangle (eller krige) om hvilken gud som er den rette, så her har vi et edelt og attråverdig mål for vekst og utvikling både på et personlig og et samfunnsmessig plan.

 Spiritualiteten eller den dypeste formen for bevissthet dukker altså først opp på de øverste nivåene i eksistensens psykologiske bokholderi. En del av den grunnleggende spirituelle innsikten er også til stede i religiøsitet på lavere nivåer, men her er denne innsikten som regel ganske rudimentær og forkrøplet av påbudsfilosofi tilsvarende de ti bud og så videre. Det er først ved overgangen til en mer universell forståelse at grunnlaget for mange av de store visdomstradisjonene og religionene kan løftes opp i en større helhet. På dette nivået oppheves motsetningene mellom Gud, Allah og Jehova. Den personifiserte Guden som legger seg opp i menneskers seksuelle legning og hvorvidt de holder hviledagen hellig, er ikke lenger aktuell. Ved menneskelig bevissthet på et slags andregenerasjonsnivå antar det patriarkalske gudebilde helt andre dimensjoner, hvorpå den personlige åndserfaringen åpenbarer verden på en helt ny måte. De religiøse skriftene mister sin status som handlingsveiledere, men blir eventuelt meditative selvutviklingsverktøy i en personlig prosess.

De fleste religiøse tradisjoner har esoteriske læresystemer, men det er sjelden de man støter på i kirken eller moskeen til daglig. For eksempel har islam sufisme som er en måte å oppnå fullstendig harmoni og balanse på, og dessuten erkjenne Guds sanne vesen. Jødedommen har kabbala som er et helt system av mystisk kunnskap og forestillinger om universets beskaffenhet. Gnostisismen er en religiøs filosofi med røtter blant annet innenfor kristendommen. Bahai religionen tror på en enhet mellom alle mennesker og en enhet mellom alle religioner ved å erkjenne at Gud er én. Bahai har også en litt hemmelig inspirasjonsbok som kalles De skjulte ord. Buddhismen har Zen som lærer oss at vi er frie, men samtidig begrenset av de handlingene vi velger. Zen handler om å være til stede i livet på en umediert og direkte måte (leve i nuet). Alle disse delvist religiøse livsfilosofiene er versjoner av det som under en samlebetegnelse kan kalles esoterisme. Videre kan vi kanskje anta at det nettopp er evighetsfilosofien som danner bakteppe for esoterisme.

Menneskehetens mål i et slikt henseende blir å utvikle seg forbi religionenens mer primitive fasonger og opp på et nivå hvor alle de middelmodige meningsforskjellene og krigerske konfliktene er opphevet i en langt større forståelse. La oss håpe at det utvikles et slags ”spirituelt kurs” som kan bevege oss i denne retningen.

 

Anbefalt litteratur

 

Ofte er det slik at enkelte innfallsvinkler til livets mysterier påberoper seg hele sannheten om mennesket i ett enkelt perspektiv. Slikt blir konflikt og krig. Den amerikanske filosofen og psykologen Ken Wilber adresserer akkurat dette problemet i flere av sine publikasjoner. Han konkluderer med at ingen vitenskapsmann eller tanketradisjon klarer å ta helt feil. Det er som regel en bit av sannhet i de fleste forklaringssystemer, men ingen av dem er altoverskyggende korrekte. De ulike retningene krangler om ”sannheten”, mens Wilber har satt seg som mål å undersøke likhetene og de punktene hvor det er mulig å forbinde de ulike perspektivene. Wilber er den filosofen som først gjorde meg oppmerksom på evighetsfilosofi, og i mange av hans publikasjoner ligger evighetsfilosofien på sett og vis i bakgrunnen. Bøkene til Wilber er blant de jeg har lest som i aller høyetse grad evner å utfordre vår tids filosofiske systemer på en skarpsindig måte, samtid som han peker mot en dypere innsikt og mening bak det enorme tilfanget av teorier og visdomstradisjoner. Han er ikke religiøs, men heller ingen ateist. Han er verken idealist eller materialist. Han er rett og slett en åpensindig åndsarbeider med en usedvanlig intellektuell kapasitet.

WebFilosofen anbefaler Wilber for alle som er interessert i ”livets mysterier” og menneskets muligheter. Han har med seg perspektiver fra alle verdens hjørner og han presenterer dem på en forståelig og berikende måte. Å lese Wilber er en åndelig og intellektuell tour de force gjennom bevissthetens landskap. Wilber kalles ofte for “The Einstein of consciousness”, og han regnes som en av vår tids fremste intellektuelle. Hans styrke er en enorm oversikt og evne til å fortelle om menneskets indre på en måte som virkelig tenner vår nysgjerrighet. Foreløpig finnes det et par bøker av Wilber på norsk. Den ene er en oversettelse av en sentral og ganske lettlest bok, og den andre er en generell introduksjon til Wilbers filosofi. Vi vil anbefale begge: 

Disse bøkene, og Wilbers egne verker, har virkelig potensial til å bringe oss forbi de problemstillingene vi diskuterer i denne artikkelen, og dersom et verdenssentrisk ståsted er innen rekkevidde, tror jeg Wilber kan være med på å vippe oss i riktig retning.

Boken Towards a psychology of being av A. Malow er en annen bok vi anbefaler i denne sammenhengen. Maslow er som nevnt blant de få som virkelig bestreber seg på å undersøke og beskrive menneskets spirituelle muligheter og selvaktualisering, uten å henfalle til dogmatisk religiøsitet. 

If we wish to help humans to become more fully human, we must realize not only that they try to realize themselves, but that they are also reluctant or afraid or unable to do so. Only by fully appreciating this dialectic between sickness and health can we help to tip the balance in favor of health.” -Abraham Maslow

 

Kilder

 

Huxley, Aldous (1946). The Perennial Philosophy. Chatto & Windus, Uk.

Maslow, A. (1964): Religions values, and Peak-Experiences. Ohio State University Press.

Wilber, Ken (1997). The eye of the spirit an integral vision for a world gone slightly mad. Shambhala Publications, Boston & London.

 

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

 

Copyright © 2010 WebFilosofen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebFilosofen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

9 KOMMENTARER

  1. I mangel av gode egne ord i tankens grenseland, kan man jo sitere noen som er klokere:

    Martin Buber:

    “Tre er de sfærer hvori forholdets verden oppstår.
    Den første: Livet med naturen. Der er forholdet i det dunkle, vibrerende og ennå uten språk. Skapningene beveger seg overfor oss, men de formår ikke å komme til oss, og vårt Du til dem holdes tilbake ved språkets terskel.

    Den annen: Livet med menneskene. Der er forholdet åpenbart og har språkets form. Vi kan gi og motta Du-ordet.

    Det tredje: Livet med de åndelige realiteter. Der er forholdet hyllet i skyer, men det åpenbarer seg. Det er språkløst, men språkskapende. Vi fornemmer intet Du, og føler allikevel at det ropes på oss. Vi svarer – formende, lenkende. handlende: Vi sier grunnordet med vårt vesen, uten å kunne si Du med vår munn.

    Men hvorledes har vi lov å innbefatte i grunnordets verden det som ligger utenfor språket?

    I hver av disse sfærer, gjennom alt som blir nærværende for oss, ser vi hen mot den ytterste kjortelflik av det evige Du, fra hvert enkelt Du fornemmer vi en anelse av det, i hvert Du taler vi til det evige, i hver sfære etter dens vis”.

    (Fra Martin Buber’s Ich und Du, oversatt av Hedvig Wergeland, utgitt 1992 i Cappelens upopulære skrifter).

    Vi “føler allikevel at det ropes på oss” er et av de beste svarene jeg har funnet på hvorfor jeg er religiøs.

    (Jeg har også lagt denne kommentaren under “Darwin eller intelligent design”, men den passer best her).

  2. Lere me ikje av historien…nei,våge eg å påstå!…å koffårr MÅ me veda D..?……

  3. Støtter dette. Ego ønsker enerett på sannhet uansett, og villeder dem som tror. Evighetsfilosofi tar på en eklektisk måte det beste fra ulike sannheter og skaper positive synergier, dvs tar derfor konsekvensen at det ikke finnes bare EN sannhet.

  4. Ja den finnes en dypere sannhet og Han heter Jesus Kristus ♥ Han elsker dere.

  5. Uten å være pessimistisk, så tror jeg målet er uoppnåelig!

  6. Men du har uansett favør hos Gud selv om du skulle føle det er uoppnåelig..;)

  7. Det finnes mange veier til det samme målet! Nemlig universell KJÆRLIGHET.Det som er sanhet for meg er kansje ikke en sanhet for deg.

  8. Jeg tror ikke man trenger en gud for å føle kjærligheten. Den jobben klarer man fint selv (i de fleste tilfeller). Hva hvis man ikke ønsker å binde seg til en spesiell religion? Er det dermed sagt at dersom man ikke tror på Jahve, Gud eller… Allah at man ikke verdt noe? Det som føles rett for en er også det som er kjærlighetkilden. Det hjelper ikke at Jesus, Mohammed eller Abraham elsker oss dersom vi ikke elsker oss. For det er det ligger tror jeg: fordi noen elsker oss så er vi verdt noe. Men det utspringer fra oss selv. Det sies jo at man ikke kan elske andre før man elsker seg selv. Må man ut av kroppen, finne en kjærlighetskilde før man kan elske seg selv?

  9. Eva Jeanette: Det målet jeg nevner ovenfor, er svar på artikkelens konklusjon! ; )))

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here