Fantasiens Paradox

Ikke tro på tankene eller følelsene dine. De lurer deg! Dette er et råd jeg gir til mange pasienter. Er det et godt råd?

Det er sommer på psykiatrisk avdeling. En ny ferievikar sitter ved frokostbordet.  Det er også en ledig stol ved enden av bordet.

«Hvem venter vi på?» spør ferievikaren som heter Jardar.

«Fuglemannen» sier Astrid. Hun stirrer ned i gulvet. Astrid er deprimert og har ikke hatt øyekontakt med noen på over to år.

Vi venter noen minutter, og så hører vi tunge, slepende skritt i gangen. Fuglemannen kommer inn på kjøkkenet. Han er stor og klumpete, har markerte kinnben, og man kan forestille seg at han har vært en kjekk mann i sine yngre dager. Han kan se sint ut, men de som kjenner han, vet at det er frykt. Han har en stor nese som synes å vokse ut av proporsjoner. Det er med på å gi ham et trollaktig utseende.  Han setter fra seg det tomme buret på kjøkkenbenken. Tar en brødskive fra fatet, skjærer den opp i små biter, og legger en håndfull brødsmuler i buret. Så begynner alle å spise.

Det blir helt stille. Ingen sier noe, og det er tydelig at Jardar synes det er ubehagelig. Han kikker fra Fuglemannen til det tomme buret. Jeg er spent på om han vil spørre om buret. Det går noen minutter, og så kommer spørsmålet jeg har ventet på.

«Du legger mat i buret…» sier Jardar og håper på en avklaring.

Fuglemannen ser på den nye vikaren og nikker.

«Det er mat til kråka.»

«Kråka…?»

«Ja. Kråka kan hakke ut øynene på demoner så de famler i blinde. Kråka beskytter meg, og jeg gir den mat.»

«Er du plaget av demoner?»

«Nesten hver natt. De forsøker å presse seg inn i hodet mitt for å stjele sjelen min. Kråka stopper dem.»

«Demoner finnes ikke,» sier Astrid irritert.

«Nei,» sier fuglemannen. «Det er sant, men det gjør ikke kråka heller».

Fuglemannen er en vandrende illustrasjon på fantasiens paradoks. Det er på sett og vis et filosofisk problem som handler om forholdet mellom den ytre virkeligheten og den indre opplevelsesverden. Spørsmålet er hvordan vi mennesker kan bli emosjonelt beveget av ting som ikke eksisterer. Fuglemannens paradoks, som også er en variant av fantasiens paradoks, kan settes opp i tre punkter:

1 – Fuglemannen reagerer følelsesmessig på demoner selv om han vet at de ikke eksisterer.

2 – Men for at han skal bli følelsesmessig beveget, må han likevel ha en viss tro på at demonene eksisterer.

3 – Fuglemannen kan ikke tro at demonene er virkelig når han vet at de er fantasi.

Fuglemannen har vært redd for demoner siden han var 23 år. Nå er han over 60. Han har levd et liv i frykt for noe han innerst inne vet er uvirkelig. De fleste av oss har lignende tendenser, men i langt mindre grad. I kinosalen kan vi bli opprørt av det som foregår på skjermen, selv om vi vet at det er regissert. Det kan gå kalt nedover ryggen på oss når vi leser en bok, selv om vi vet at den er et produkt av Stephen Kings fantasi.

Disse eksemplene handler om epistemologi. Hvordan kan vi vite at den informasjonen vi reagerer på er gyldig? Det viktigste spørsmålet er egentlig hvordan vi forstår verden på best mulig måte. Skal vi basere oss på introspeksjon eller observasjon? Fuglemannen har prøvd seg på begge metodene uten å få det bedre. I den ytre verden observerer han demoner, og det fører til at han lever i frykt. Men når han gradvis har avslørt at demonene er hallusinasjoner, og etterdønninger fra delirium han hadde da han drakk for mye, kan han begynne å revurdere sine konklusjoner. Han forstår at det ikke er grunn til å være redd, men så er han det likevel. Til slutt gir han opp medisiner, introspektiv terapi og alle andre metoder, og finner sin egen løsning. Han fanger en fugl som beskytter han mot demoner. Og det geniale med denne fuglen, er at den er akkurat like virkelig som demonene.

I erkjennelsesteori og vitenskap er det alltid et spørsmål om man skal observere verden der ute eller konsultere sin egen fornuft for å komme til de beste svarene. Denne dikotomien har vært med mennesket i uminnelige tider.

Erkjennelsesteori eller epistemologi er læren om viten og erkjennelse. Den er en av de filosofiske grunndisiplinene der sentrale temaer er opphavet til og gyldigheten av vår kunnskap. Hvordan kan vi vite at det vi mener å vite faktisk er sant. Svaret er enkelt: Dypest sett kan vi ikke vite noe med absolutt sikkerhet. Descartes mente at det eneste vi kan stole på, er at vi er bevisste. Ut over dette, kan vi ikke være sikre på noe som helst. I sine meditasjoner skriver han om en demon som forvrenger alle våre opplevelser og lurer oss til å tro ting om oss selv og verden som ikke stemmer. Vi blir med andre ord manipulert på alle nivåer, men vi kan ikke bli manipulert til å tro at vi eksisterer. For at demonen skal kunne lure oss, må det være en bevissthet som lar seg lure. Derav hans berømte setning: Jeg tenker, derfor er jeg.

I psykologisk forstand kan man bruke denne innsikten til å tvile på seg selv, og det kan være en viktig faktor i god psykisk helse. Alt for mange går rundt og tenker tanker om seg selv som ikke stemmer overens med virkeligheten. Har vi blitt oversett eller kritisert mange ganger, kan vi komme til å tro at vi er mindreverdige og oppføre oss deretter. Slik får en negativ idé livets rett fordi vi tror på den, eler identifiserer oss med den. Dersom vi innser at tanker og følelser ikke er perfekte gjengivelser av virkeligheten, kan vi også innse at vi ikke er så håpløse som vi går rundt og tror.

«Ikke stol på tankene dine!» Det er et råd jeg gir til mange pasienter som går rundt med et psykologisk operativsystem som koder alle erfaringer i et negativt lys.

 

Pastoren og Psykologen

I videoen under snakker jeg litt mer om fuglemannen. I samtale med pastor Rune Tobiassen diskuterer vi sannhet. Siden jeg er ateist eller agnostiker, har jeg vanskeligheter med å tro på noe overnaturlig. Pastoren tror på Gud, og mener at det finnes en type sannheten som er mer fundamental enn den vi forholder oss til i møte med den substansielle virkeligheten. Hva tror du? Legg gjerne igjen en kommentar dersom du har innspill til disse problemstillingene.

Av Sonsre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

1 kommentar

  1. Det hadde vært interessant om dere tok opp dette med ensomhet og opplevelsen av «utenforskap» når man er kun den ene i familien som ikke lever et såkalt «aktivt kristent liv»? Min erfaring er at jeg har reflektert mer over hva jeg tror på og ikke – enn det min øvrige familie har (som alle lever et veldig aktivt kristent liv). Når jeg stiller dem enkle spørsmål avdekkes det at det de foretar seg og det de mener (som har med deres livssyn og måten de således lever livene sine på) er utelukkende et resultat av hva de/vi er oppdratt til (lært av våre foreldre). Min mor er overbevist om at jeg vil havne i helvete fordi jeg ikke er interessert i/har behov for/ønsker å gå på kristne arrangement/aktiviteter. Det hører med til historien at foreldrene i familien har passert 80, er åndsfriske og alle barna har passert 50. Alle familiemedlemmene synes utad ressurssterke, men jeg opplever at dette er et svært skam/tabubelagt tema som det ofte legges lokk på fordi man ikke ønsker å utlevere egen familie. Å leve som den eneste som lever et helt «vanlig» liv (trakterer ikke kristne steder) i en slik familie er er rent helvete på jord. Det gjør ikke saken bedre at samtlige familiemedlemmer selvsagt er godt synlige både i arbeid og privatliv fordi man er ressurssterke – men desto mer umulig å få forståelse fra omverdenen. Helt siden jeg var ung (og valgte min egen vei – altså ikke den veien jeg var lært opp til å følge) skjønte jeg at det var umulig å søke støtte og forståelse fra omverdenen, da ingen ville trodd meg. Som voksen opplever jeg hver eneste gang jeg har kontakt med øvrige familiemedlemmer at samtlige trakasserer meg, presser meg, hakker på meg…som et slags «felles familieprosjekt» for å få meg til å endre måten jeg lever livet mitt på. Jeg har selvsagt forsøkt å ta dette opp ved flere anledninger over flere år – med utgangspunkt i hva dette gjør med meg. Det kjennes fryktelig sårende, krenkende, vondt, provoserende og trist å bli utsatt for dette gjennom et helt liv – fra det som skal være ens aller nærmeste: Familien. Kanskje det er en idé å ta opp/sette lys på hvilket ansvar religiøse foreldre har – som utsetter sine barn for slikt…hva de gjør med barna i et psykologisk perspektiv…og hva det gjør med voksne barn som blir utsatt for dette i et livslangt perspektiv både fra foreldre/søsken/øvrig familie? Løsningen i mitt tilfelle har vært å i flere perioder kutte ut helt eller delvis kontakt med min familie – for å beskytte meg fra å bli utsatt for dette – men det er en stor sorg som aldri forsvinner. Kanskje webpsykologen.no kan bidra til å bevisstgjøre voksne mennesker på hva de egentlig utsetter egne barn for når de gjør dette?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here