Forklaringer på selvmord

Kanskje finnes de som velger døden som følge av en gjennomtenkt og moden avgjørelse, men grenseoppgangene mellom en veloverveid beslutning og en impuls i håpløshetens navn er ofte uklar.

Hva kjennetegner egentlig den mentale tilstanden som fører til selvmord? At man mister håpet, føler stor skyld, mangler valgmuligheter eller fanges i en overveldende følelse av sorg er bare noen av de menneskelige forholdene som kan føre til selvmord. Sykdom med dårlig prognose kan avstedkomme depresjon med døden til følge. Noen opplever så mye frykt og angst at de vil komme livets farer i forkjøpet ved å gå i døden av egen vilje. Andre opplever seg kun verdifulle dersom de presterer på toppnivå, og en slik holdning fører ofte til at livet blir hjemsøkt av et ustanselig press, og fra et slikt perspektiv kan det virke som om døden er den eneste måten å skaffe seg en «pause». På et makronivå kan kriger ødelegge familier og føre til at medlemmene mister alt håp og lysten til å overleve, mens på et mikronivå kan familiene mislykkes med å gi hverandre den støtten som trengs i slike stunder, og dermed risikerer de å oppleve den forferdelige effekten av selvvalgt død. Dessverre er det mange omstendigheter som kan føre til selvmord.

Omstendigheter som en logisk forklaring

Etter hvert som den andre verdenskrig gikk mot slutten, innså Hitler at de allierte styrkene var i ferd med å vinne over hans hær. I stedet for å bli fanget av de allierte, se nederlaget i hvitøyet og ta konsekvensene av sine grufulle handlinger, valgte Hitler selvmord, og det samme gjorde noen av hans nærmeste medhjelpere (Giblin, 2002, side 214). Fraværet av et valg, og omstendighetene som ikke gjorde det mulig å flykte, førte sannsynligvis til at selvmordet fremstod som det beste alternativet for Hitler. Han kunne ha overgitt seg og havnet i «fiendens klør», noe som sannsynligvis hadde ført til ydmykelser, smertefulle avstraffelser og kanskje en ganske pinefull død på lengre sikt.

En pasient som gjennomgår behandling for depresjon, eller en lidelse som har ført til depresjon, kan velge å gjøre slutt på den pågående lidelsen ved å begå selvmord. I dette tilfellet er den «logiske forklaringen» på selvmordet forankret i en opplevelse av mangelen på medisinsk støtte eller andre formildende omstendigheter som kan lette lidelsestrykket.

En 70 år gammel person som ikke lenger har fysiske muligheter til å gjennomføre de aktivitetene han har lyst til, må leve med forferdelig smerte eller befinner seg i en situasjon hvor han er avhengig av pleie fra andre, kan til slutt velge å gjøre slutt på sine funksjonsbegrensninger, sin smerte eller avhengigheten.

En pasient med stadig tilbakevendende kreft kan velge døden fremfor de voldsomme påkjenningene som sykdommen og den medisinske behandlingen kontinuerlig påfører han eller hun.

Werth (side 6, 1999) drøfter ulike beskrivelser av selvmord forankret i mer eller mindre «logiske forklaringer» og konkluderer med at en person som velger denne utveien selvfølgelig befinner seg i en håpløs situasjon. Når døden er et aktivt valg, som en slags frigjørelse fra livets omstendigheter, er vi på vei inn i argumentasjon som støtter aktiv dødshjelp.

Kanskje er det omstendigheter som rettferdiggjør selvmord. Sannsynligvis finnes det mennesker som velger døden som følge av en gjennomtenkt og moden avgjørelse, men grenseoppgangene mellom en veloverveid avgjørelse og en impuls i håpløshetens navn er ofte uklare.

Som psykolog og kliniker i psykisk helsevern opplever man det gjerne som sin plikt å bistå pasienter så langt det lar seg gjøre slik at man unngår selvmord. I psykisk helsevern er selvmordet ofte assosiert med psykisk lidelse, og i mange tilfeller ser man mennesker hvor den psykiske ubalansen har skapt en form for «skylapper» som hindrer et større perspektiv. Depresjon beskrives av mange som en mørk tunell uten ende. I depresjonen risikerer man å innskrenkes til destruktive syn på seg selv og tilværelsene, mens livsopprettholdende perspektiver kommer i skyggen av depresjonen. I visse henseende kan man si at psykisk helse handler om evnen til å innta stadig flere perspektiver på livets dilemmaer, og opprettholde denne evnen under belastende omstendigheter. Motsatt vil psykisk lidelse være en innsnevring i antall perspektiver og vidsyn, noe som fanger mennesker i nedslående perspektiver på seg selv og sine muligheter. Som behandler vil man gjerne se det som sin oppgave å intervenere på en måte som gir rom for nye holdninger og ideer i det depressive sinnelag. Man vil unngå å påtvinge klienten sine egne livsanskuelser, men likevel forsøke å skape rom for flere perspektiver hos den andre. Ideen er at liv som leves på snevre eller ensporede ideer, lett blir destruktive og skadelige. Flere perspektiver skaper nyanser og mer romslige holdninger, nos som i mindre grad har døden til følge. Men dette gjelder mennesker som lider av sykdom på «tanken» og ikke de som av «logiske årsaker» ser døden som beste alternativ, men å skille de to gruppene er ingen enkel oppgave.

Holdning som en begrunnelse

Noen mennesker ser ut til å ha en iboende mangel på livslyst. Er dette medfødt, eller er det noe som utvikles over tid?

En ung jente fra en kjærlig familie forsøker å begå selvmord fordi hun ikke føler seg elsket. Det paradoksale er at hun er elsket, noe hun også er klar over, men likevel ikke «føler». En mann bestemmer seg for selvmord fordi kjæresten forlater ham. Uten kjærestens bekreftelser opplever han seg selv som totalt verdiløs. I begge tilfeller handler det om en subjektiv følelse av håpløshet og mangel på verdi.

Ofre for brutaliteter, krig og liknende omstendigheter kommer fra det med livet i behold, men med varige arr, og med et ønske om å leve vider. På tross av forferdelige erfaringer bebor de et håp og en vilje til et lykkeligere liv. Hva utgjør forskjellen mellom den forlatte elskerens og offerets vilje til å fortsette å leve?

I boken Man’s Search for Meaning beskriver Frankl (1946) de forferdelige forholdene i konsentrasjonsleirene, og det forenende ønsket om å se sine kjære igjen, noe som inspirerte mange av fangene til å kjempe for livet. Under de grusomme omstendighetene hendte det ofte at menneskets vilje til livet kollapset, og kort tid etter avgikk de ved døden. «The prisoner who had lost faith in the future – his future – was doomed… he lost his spiritual hold… let himself decline and become subject to mental and physical decay.»(1946, p. 71). De grufulle omgivelsene la alt til rette for selvmord, men likevel var det noen som fortsatte å leve i håpet om noe bedre.

Da jeg leste Frankl første gang, ble jeg både rystet og oppløftet. Det som forundret meg mest i forhold til hans skarpsindige betraktninger fra konsentrasjonsleiren, var hans teori om hvem som døde og hvem som overlevde. Man kunne forvente at mennesket under marginale forhold ville falle tilbake på en slags «sterkestes rett» og at de som grabbet til seg mest mat og flest fordeler ville overleve. Men Frankl maler et litt annet bilde. Det var ikke de gråfdigste som overlevde, men de som på en eller annen måte klarte å beholde sin «menneskelighet». De som fortsatte å tro på det gode i mennesket, noe større enn seg selv, en mening eller en idé om det gode, var de som overlevde. Medmenneskelighet og viljen til mening var altså mer livsopprettholdene enn egoistisk tilkjempelse av knappe ressurser. En lignende fortelling finner vi hos Sartre i historien om Brunet. I denne boken er det først når hovedpersonen mister sin «ideologi» at han for alvor lider last og går mot undergang i konsentrasjonsleiren. Evnen til å skape håp, evnen til å skape mening og tro på noe bedre er sannsynligvis avgjørende faktorer i forhold til hvordan vi evner å leve og opprettholde livet.

Mens Nietzsche påstod at mennesket karakteriseres av viljen til makt og Freud snakket om viljen til sex (reproduksjon), snakker Frankl om viljen til mening som en av de sterkeste drivkreftene i mennesket. Uansett hvor forferdelige omstendigheter man er underlagt, kan viljen til å invester mening i noe større enn seg selv være livsopprettholdene. En slik teori åpner muligheten for at de som tar sitt liv på grunn av overbevisende argumentasjon (det rasjonelle selvmordet), likevel befinner seg i en situasjon hvor de har mistet noe de kan få tilbake, altså en form for vilje til mening. Selv om de har mistet en rekke ting for godt, kan det hende at det viktigste av alt kan gjenvinnes? Spørsmålet er således om smerten, funksjonsnedsettelsen og den tilbakevendende kreftsvulsten er faktorer som kan overvinnes av noe så abstrakt som vilje til mening. Et slikt argument kaster kanskje et annet lys over vår holdning til aktiv dødshjelp eller vår stilltiende aksept for selvmord under visse omstendigheter?

Rettferdiggjøring ved å synes synd på seg selv

Man kan ha gyldige grunner til å synes synd på seg selv, og man kan ha mindre gyldige grunner. Et manglende smil, bli oversett, ignorert, sosial avvisning og andre mellommenneskelige forhold kan understøtte ens følelse av å være mangelfull, noe som videre legger grunn for en slags offerposisjon. Følelsen av varig urettferdighet forårsaket av faktorer som er utenfor ens egen kontroll, kan føre til at individet føler seg motløs og mister alt håp. Søken etter alternativer og nye muligheter kommer i skyggen av destruktive perspektiver. Det hindrer at man gjør ting som kunne føre til en forbedring. Loudon Wainwright (1965) diskuterer følelsene som oppsto da han vurderte selvmord under en brutal militærøvelse. Dietten var forferdelig, klimaet var varmt, og omgivelsene var ekstremt ukomfortable. Han skriver at en tilstrømming ”av hat og selvmedlidenhet” og et kraftig stikk av hjemlengsel skapte et sinnsykt og ukontrollerbart ønske om å hoppe foran en lastebil. Dette ble etterfulgt av ”en følelse av lettelse og benådning” da lastebilen fortsatte uten at han var under den.

Er det denne «overveldende følelsen» som utgjør forskjellen mellom overlevende etter de verst tenkelige forhold og de som antar selvmord som utvei? I motsetning til den logiske tilnærmingsmåten til selvmord, så er den eneste logiske forklaringen her tilstedeværelsen av negative følelser og avvisningen, eller mangelen på perspektiver og handlingsrom som kan stoppe eller nedregulere disse følelsene.

Selvmord er et komplisert og vanskeig tema vi drøfter i flere artikler under kategorien Selvmord.

Se spesielt artikkelen som heter Hvordan hjelpe en person med selvmordstanker.  

Kilder

Frankl, Viktor (1946). Man’s Search for Meaning.

Gibbon, Edward (Digitized, 2008). The History of the Decline and Fall of the Roman Empire. Harvard University.

Giblin, James (2002). The Life and Death of Adolf Hitler. Harcourt.

Wainwright, Loudon (1965). The Suicide that Lives in All of Us. Life Magazine.

Werth, James L. (1999). Contemporary Perspectives on Rational Suicide. Psychology Press.

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

  1. […] Selvmordet han utføres på en impulsiv måte, eller det kan komme som et resultat av en mer eller mindre ”rasjonell” avgjørelse. Forholdet mellom det impulsive og rasjonelle selvmordet diskuterer vi mer inngående i artikkelen Forklaringer på selvmord. […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here