Den kjedelige mannen som sluttet å være kjedelig i gruppeterapi

Gruppeterapi er en behandlingsform som undersøker våre følelser, tanker og reaksjoner i relasjon til andre mennesker. I gruppeterapi forteller en av deltakerne interessante ting om seg selv, men de andre gruppemedlemmene har likevel problemer med å engasjere seg. Hva er problemet?

Gruppeterapi er en behandlingsform som undersøker våre relasjoner til andre mennesker. I en gruppe på åtte stykker forsøker vi å ha en åpen dialog om det som foregår mellom oss her-og-nå. Det handler om å kjenne etter på egne tanker og følelser i forhold til det som beveger seg i gruppen. Ofte er det viktig at vi våger å uttrykke hvordan vi opplever de andre, og samtidig vil de fortelle noe om hvordan de opplever oss. I gruppeterapi er man på den måten både pasient og terapeut på en gang. Ideen er at andre mennesker kan legge merke til sider ved oss selv som vi ikke så lett kommer i kontakt med uten å få hjelp fra andre.

I gruppeterapi snakker vi om at vi speiler hverandre, og det vil si at vi er åpne om hvordan vi ser den andre. I det sosiale livet er vi bundet av sosiale koder som hindrer at vi kan ha en slik åpenhet. I gruppeterapi har vi rammer, trygghet og taushetsplikt som tillater oss å være mer ”ærlige” og åpne i våre tilbakemeldinger til andre. På denne måten kan vi speile oss i de andre på en litt mer ”usminket” måte, og i en slik prosess er det mulig å lære mye nytt om seg selv.

Jeg har selv vært i gruppeterapi mange ganger som ledd i utdannelsen og videreutdannelse som gruppeterapeut, og jeg husker spesielt godt en person (eller ”medpasient”) som jeg syntes var kjedelig. Han var en høflig, snill og omgjengelig person. Han var velkledd og virket ordentlig på alle måter. Det var ingenting som egentlig skulle tilsi at jeg skulle ha et vanskelig forhold til denne gruppedeltakeren, og det hadde jeg heller ikke, bortsett fra at jeg ikke klarte å følge med på hva han fortalte om seg selv.

Når han snakket om seg selv i gruppen, falt jeg rett og slett ut. Jeg klarte simpelthen ikke å konsentrerer meg, men det han fortalte var i og for seg interessant nok. Det var altså ikke det han faktisk sa, men måten han sa det på som gjorde at han mistet min oppmerksomhet. I det sosiale livet hadde jeg vært høflig nok til å følge med og respondere på en hyggelig måte, men i gruppeterapi handler mye om å sette ord på det som aldri blir formidlet i det sosiale landskapet. Dermed måtte jeg stopp ham og fortelle at jeg hadde lett for å koble ut når han snakket. Gradvis fant personen ut at han hadde en tendens til å koble ut egne følelser når han snakket om seg selv, noe som gjorde at tilhørerne ikke egentlig fikk noe innblikk i hva han egentlig følte om det han fortalte. Han virket ikke engasjert og farget ikke det han sa med egne følelser, og på den måten mistet han også interessen fra tilhørerne. Hans utfordring ble deretter å våge å føle mer for det han fortalte om seg selv, og gradvis ble det enklere å henge med når han snakket.

Dette er et eksempel på hvordan man kan utvikle seg selv og bli mer bevisst egne mønster i gruppeterapi. Ofte tenker man at ”djevelen er i detaljene”, og i gruppeterapi er vi opptatt av de små mellommenneskelige detaljene som kanskje kan avsløre dypereliggende problematikk. Når vi klarer å løfte slike litt ”usynlige problemer” opp i lyset, kan vi også klare å endre dem. Det vi kan se og forstå ved hjelp av innsikt, har vi muligheten til å endre. Det vi ikke klarer å tematisere eller legge merke til, vil ofte ligge i skyggen av vår oppmerksomhet og styre måten vi tenker, føler og handler på uten at vi egentlig forstår hvordan det hemmer vårt liv.

Den kjedelige mannen kom fra en familie og et miljø hvor det ble lagt vind på å holde følelser på avstand. Det ble sett på som en styrke å være så nøytral som mulig, og den kjedelige mannen hadde vokst inn i en slik mentalitet hvor han på sett og vis undertrykte mye av sitt eget følelsesliv i samvær med andre. Det medførte at han ble oppfattet som fornuftig, klok og ettertenksom. Han hadde en viss autoritet og man fikk et slags behov for å ta seg litt sammen i hans nærvær. Jeg husker at jeg ofte følte meg som en ”useriøs tullebukk” når jeg selv forsøkte å være morsom eller bruke humor i gruppen. Det var som om den kjedelige mannen så ned på denne typen oppførsel. Da vi snakket om dette, fortalte mannen at han selv hadde blitt latterliggjort av omgivelsene dersom han uttrykte sterke følelser, og siden oppveksten har han følt at det ligger et slags bånd på hans følelsesliv. Han ble forbløffet og lei seg når han skjønte at han selv utstrålte den samme (litt nedlatende eller dømmende)holdningen i møte andres følelsesmessige uttrykk.

Rent teoretisk sett kan man kanskje forstå mannens psykiske strategier i tråd med en forsvarsmekanisme som kalles intellektualisering. Det vil si at man håndterer emosjonelle konflikter, indre eller ytre stressfaktorer, ved overdreven bruk av abstrakt tenkning, refleksjon, fornuft og generalisering. Istedenfor å være til stede i en sterk følelse, gjør man den om til teori og gjennom abstraksjoner unngår man rett og slett den urovekkende eller kraftige følelsen. Resultatet er at ideen eller det tankemessige innholdet som representerer de vanskelige følelsene forblir bevisst hos personen, men uttrykkes som en generalisering. På den måten skapes det avstand til følelsene og den opplevde kvaliteten eller driftenes kraft går tapt i det man uttrykker. Det blir upersonlig, monotont og litt tørt, og den kjedelige mannen kom til å miste andres interesse på grunn av dette.

Når gruppen fortalte den kjedelige mannen hvordan de opplevde ham, begynte han for alvor å lete etter følelsene i seg selv. Han forsøkte å være mer spontan, bruke humor og han forsøkte å tenke mindre før han snakket. Gradvis ble vi kjent med en ny variant av den kjedelige mannen, og denne varianten var ikke kjedelig, men snarere morsom, varm og vital på en helt annen måte. Det var lettere å være sammen med ham, han virket ikke lenger dømmende, og hans væremåte var mer innbydende og åpen enn det vi hadde sett tidligere. Den emsjonelle distansen som virket kald og snusfornuftig, var byttet ut med varme og mer spontanitet. Dette skjedde ikke over natten, men var en del av en terapiprosess som over ett års tid endret den ”kjedelige mannen”.

I gruppeterapi forsøker vi altså å sette språk på de ”usynlige” tingene som foregår mellom oss og ”inni oss”, og når vi klarer det, vinner vi innsikt og selvforståelse som vi kan bruke aktivt for å endre oss selv på en positiv måte. Det er en utrolig spennende prosess!

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here