Kjedsomhet er en snikende fare

Langvarig stress fører til at man mister sin indre drivkraft. Man mister kontakten meg egne behov, og deretter oppleves alt som tungt og kjedelig. Neste skritt er utbrenthet på vei mot en ”indre død”.

Carla, en tenåringsjente sitter foran datamaskinen og spiller et dataspill. Dette har hun gjort de siste to timene. Da moren ba henne om å avslutte spillingen, svarte hun; ”Men hva annet kan jeg gjøre?”. Det er sant, tenker moren, hun har vel egentlig ikke noe annet å ta seg til siden vennene hennes ikke er hjemme. Kjedsomhet er et finurlig fenomen. I denne artikkelen skal vi forsøke å lodde dybden i denne fellesmenneskelige tilstanden, og på de ulike aspekter ved kjedsomhet. Kanskje er kjedsomhet noe vi har behov for?   Deal (2005, p. 9) er en teoretiker som har interessert seg for fenomenet kjedsomhet. Hun har blant annet kommet frem til en overordnet liste over tingene som har innvirkning på hvorvidt mennesker kjeder seg:  

  • Aktivitet – mennesker som krever mye stimulanse fra miljøet, kjeder seg fortere enn de som kan tilbringe tiden med å lese eller lignende, og derfor trives i eget selskap.
  • Kontroll – følelsen av å ha en situasjon under kontroll øker evnen til å takle kjedsomhet.
  • Behovsnivå – indivuduelle behov er forskjellige, og hvis situasjonen ikke tilfredsstiller et behov, er det større sannsynlighet for at kjedsomhet inntreffer.
  • Evnenivå – mennesker med høyt evnenivå er bedre utstyr til å takle kjedsomhet enn de med lavere evnenivå.

 Evnen til å takle kjedsomhet ved å utføre en aktivitet av verdi, er en egenskap som er nødvendig for alle mennesker. Denne egenskapen avgjør hvorvidt individet er i stand til å håndtere stresset som oppstår i ventesituasjoner uten at noe stimulerende skjer. Hva kan Carla gjøre?    

Nye hobbyer?

  Når et barn er lite, må foreldrene stadig introdusere nye aktiviteter for å stimulere barnets utvikling. Utadvendte barn søker hele tiden nye stimuli for å lære seg selv å kjenne og utvikle sine evner. Det er et sunt tegn som borger for utviklingen av en engasjert verdensborger. Her er utfordringen å finne på både innendørs- og utendørsaktiviteter som kan skape en følelse av velvære. Det er også viktig å gi barnet positive bekreftelser og oppmerksomhet etter hvert som det utvikler sine evner og mestrer nye leker og nye situasjoner. Denne typen positiv og anerkjennende oppmerksomhet er det som skaper grobunn for selvtillit i barnet. Det er også slik oppmerksomhet som gir barnet en følelse av egen kompetanse, noe som senere i livet utgjør en vesentlig del av drivkraften mennesket har til å skape seg et tilfredsstillende liv med meningsfullt innhold. Senere i livet blir på sett og vis den oppmerksomheten og anerkjennelsen vi fikk som barn, selve motoren i vårt eget livsprosjekt. Det gir oss mulighet til å føle tilfredsstillelse og stolthet når vi oppnår mål, og det skaper engasjement i livet og motivasjon til å skape meningsfulle livsprosjekter.   Kanskje vil Carla like å gå på skøyter, kanskje hun til og med er flinkt til å gå på skøyter, eller kanskje hun er en god maler. Begge disse aktivitetene er bedre enn å spille data.

Det finnes selvfølgelig dataspill som bebor en slags dannende funksjon, men mange spill vil i lengden avstedkomme en slags psykologisk passivitet som utfordrer og stimulerer kun en liten del av vårt mentale og fysiske maskineri. Men spill vil også sette små krav til mental aktivitet, hvorpå det kun er hendene som utfører noe som ligner mest på mekaniske operasjoner foran en skjerm. Mye av poenget med lek er å stimulere og utfordre så mange sider ved barnet som mulig. Det handler i bunn og grunn om å lære seg livet og utvikle evner på så mange områder som mulig. Det gir siden et godt grunnlag for å oppdage sine spesielle evner eller interesser, og dernest ”spesialisere” seg på disse som bærebjelker i et meningsfullt liv hvor følelsen av egenmestring og kontroll er til stede.

I Carlas situasjon er det først og fremst moren som må sette grenser for Carlas dataspill. Siden er det også foreldrenes ansvar å investere tid i barna og bidra med positiv oppmerksomhet i prosessen hvor barnet jobber med å oppdage seg selv og tilværelsen. Det skaper en trygg atmosfære hvor barnet i stadig større grad våger å utfordre seg selv og utforske nye ting. På den måten får barnet viktige erfaringer som legger grunn for en solid identitet og en positiv appetitt på livet, kort sagt et meningsfullt og vitalt liv.   Når Carla ikke har noe å gjøre, bør altså foreldrene peke i nye retninger. Som foreldre bør man ikke resignere i en passiv posisjon, da dette ofte blir et mønster som barnet adopterer, hvorpå dataspill og internett raskt blir eneste arena for selvutvikling.    

Å ha muligheter til stede

  Kjedsomhet kan også komme av en følelse av for mye stress. Jevnlig press fra studier eller karrierejag kan føre til at man føler seg konstant sliten. Ofte kan en dag med avslapping forandre på dette og fornye energien som trengs for å takle dette presset. En kort ferie med total avslapping for kropp og sjel kan være det man har behov for.  

Men hvis man fremdeles opplever kjedsomhet i situsjonen man er i, så er det kanskje på tide å vurdere arbeidsstrategien sin. Kaster man bort de første timene av dagen slik at man må være lenger på jobb? Er man overarbeidet fordi man ikke kan si nei? Er arbeidet for lite stimulerende? Er jobben gjentagende og kjedelig til det punktet at man ikke har lyst til å fortsette med denne levemåten?   Når jobben og tilværelsen føles som et evig press, er det ofte fordi man har stengt av sin egen ”motor” eller sin indre drivkraft. Stress fører til at man i stadig større grad blir en konsekvens av omgivelsene, og ikke motsatt. Man mister evnen til å skape sitt eget liv og installere egen mening og engasjement i det man foretar seg. Man blir en som passivt utfører sine oppgaver, med en overhengende følelse av press, og dermed er man et offer for omgivelsene. Dette er den langsomme veien inn i en følelse av meningsløshet som videre borger for depresjon. Samtidig dukker angsten opp fordi man har ramlet ned i en passiv posisjon hvor følelsen av å kunne påvirke omgivelsene har bleknet, og dermed blir livet uforutsigbart og skummelt på en litt diffus måte. Istedenfor å reise seg som dirigent for sitt eget liv, blir man sittende å håpe på at livet og omstendigheten ikke ”plage meg”. Ofte blir man sittende inne i egen leilighet så stille som mulig for å unngå press. Egentlig sitter man bare og bekymrer seg, og situasjonen nærmer seg uutholdelig. Det er som om man for hver dag som går ”dør litt mer inni seg”.  

Man har mistet det viktigste av alt, nemlig muligheten og drivkraften til å være agent i eget liv. Man har mistet følelsen av lyst, og dermed det indre retningsgivende kompasset som hjelper oss å fargelegge tilværelsen med interesse og positiv nysgjerrighet. Når presset opphører, og vi kommer hjem fra jobb, er den eneste følelsen vi kjenner… slitsomhet(!) Vi kommer til å kjede oss fordi vi ikke vet hva vi skal ta oss til i et plutselig fravær av krav. Livet har begynt å skje med oss, snarere enn at vi skaper vårt eget liv, og utbrenthet har rammet oss med sin harde hånd. Livskvaliteten uteblir, alt oppleves som et ork, og vi vet ikke lenger hvem vi er, hva vi vil eller hva vi ønsker med livet.   Evnen til å se mulige alternativer for å tjene til livets opphold, samtidig som man virkelig lever, er en viktig motgift for kjedsomhet. Hvis typen av arbeid skaper kjedsomhet og dermed stress, prøv å finne andre muligheter. Evnen til å vurdere alternativer og bestemme av egen fri vilje og finne måter å implementere dem på, er en sikker måte å bli kvitt kjedsomheten på. Det eneste man kan gjøre med ovenstående, er å vekke seg selv opp fra dvale og gjenerobre makten over sitt eget liv. Når det eneste man ønsker er å få være i fred, bør man kanskje tilstrebe det motsatte. Slitsomheten, stresset og kjedsomheten er det som fanger oss og langsomt suger all vitalitet ut av livet.    

Konklusjon

  Det mest bekymringsfulle aspektet ved kjedsomhet, er nettopp at det kan være begynnelsen på depresjon og angstproblemer. I tillegg til det vi har nevnt over, kan kjedsomhet få mennesker til å bry seg mindre om spisevaner, og på den måten kan det føre til langvarige fysiske problemer. Kjedsomhet på jobben eller i privatlivet kan føre til for tidlig aldring. Det reduserer kapasiteten for lykke og forsterker fokus på alt som mangler i livet, i stedet for at man ser mangfoldet i omgivelsene. I tillegg til at det forsterker et negativt fokus, hemmer det vår evne til å gjøre noe med situasjonen, altså forsøke å gjøre en positiv forandring for å oppnå mer av det man ”mangler”.  

Kjedsomhet over lenger tid fører til utviklingen av en mangel på interesse for omgivelsene og til en usunn avhengighet av venner for stimulering. Det kommer i veien for å utforske og gjenoppdage sine egne talenter, ønsker, behov og det man virkelig liker. Ved langvarig kjedsomhet mister man også følelsen av at livet har et formål, noe som i sin tur avstumper evnen til å prøve ut nye ting. Hvis vi skal finne kilden til lykke og oppfyllelse av våre drømmer, så må vi være involverte i en type innsats slik at vi kan identifisere hva vi liker og ikke liker.   O’Brien (1991, pp. 70) poengterer viktigheten av å ha en jobb man liker og en meningsfull og gjerne skapende aktivitet som er forankret i en aktiv livsorientering. Dette er nødvendig for å gjøre livet verdt å leve, og vår verste fiende er passiviteteten som starter med kjedsomhet og ender med utbrenthet.   Vi har forøvrig flere artikler om relaterte temaer i kategorien Hverdagspsykologi.    

Kilder

Deal, Linda (2005). Boredom Solution: Understanding and Dealing With Boredom. Prufrock Press Inc. O’Brien, Mary E. (1991). In Sickness and In Health. Health Press.    

Av Sondre Risholm Liverød WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

27 KOMMENTARER

  1. Har lest art. og sitter igjen med noen spørsmål som forøvrig har opptatt meg i mange år! Hva med oss som vokste opp med “Janteloven” hengende over oss som en mørk pekefinger,? Hva med vår selvtillit og hvordan har vi klart oss videre i live…t? Kjedet vi oss som barn? Kjente vi forøvrig ordet og hørte våre foreldre oss si det noen gang? Jeg husker en gang mora til et enebarn, som i tillegg bodde langt unna venninner, sa til mamma, at dattera ofte var ensom og savnet søsken, jeg var lita da, men husker jeg tenkte mye på hvordan hun måtte ha det og hvordan det føltes å være ensom. Selv fikk jeg 8 søsken etterhvert og visste ikke hva ordet ensom innebar.Vi vet at barn er unike og kreative, hvordan lar vi barna få utviklet det i dagens samfunn? Blir de stimulert til å selv finne på ting, utvikle sine individuelle interesser, eller er det de voksne som tilrettelegger og forteller barna hva som skal foregå hele tiden slik at alle skal gjøre det samme til de .skj. tidspunkt? Og i tilfelle er det da rart om de ikke vet hva de skal gjøre og føler kjedsomhet når de plutselig selv skal tenke ut dagens gjøremål? Tenker da spesielt på barnehagens faste rutiner, hvor de fleste er 7-8 timer, fra 1 års alder. Var det sunnere med en liten søskenflokk på f.skj. alderstrinn? Er det sunt for barna å oppholde seg i støyende flokker i timevis, ofte lengre tid enn en vanlig arbeidsdag, og vi vet hvor slitne vi kan være, for så å oppleve at de kanskje er alene med voksne ellers? Hva med hobbyer? Er det barnas interesser som blir ivaretatt eller er det de håpefulle`s drømmer som skal oppfylles og hva da med barnas følelser og inspirasjonskilder? Stilles det for mye krav og er det for mange timeplaner ute å går? Gir vi barna rom for å slappe av og tenke selv? Bare noen spørsmål jeg synes det er interessant å reflektere over og som er viktig at vi bruker tid på, etter min mening! Det er ikke å stikke under en stol at mange negative faktorer preger dagens “velstandsvesten!” Samlet kalt: Psykiske lidelser. Er dette kanskje livsstilssykdommer? Kan svaret ligge her en plass tro? Jeg undrer?

  2. Høres særdeles dystert ut. Hvor mange har ikke hatt et stresset sinn over mange år. “Indre død”. Død er forbundet med noe som ikke lar seg reparere. Mennesket er uhensiktsmessig satt sammen hvis det ikke er i stand til å tåle endel stress.

  3. Til Andreas: Jeg håper ikke at denne artikkelen leses som om det foreligger en direkte sammenheng mellom stress og utbrenthet, eller stress, kjedsomhet og depresjon. Det finnes sannsynligvis mange typer stress, også positivt stress, som ska…per pågangsmot, drivkraft og vitalitet. I denne artikkelen fokuserer vi imidlertid på enkelte mennesker som glemmer å lytte til egne behov i møte med en krevende tilværelse. Fokus er ofte på jobb eller ytre krav og forpliktelser i en slik grad at man glemmer å lytte til seg selv. Gradvis forsvinner den personlige drivkraften som skaper mening i livet en stresset tilværelse, og det er da faren for utbrenthet er overhengende.

  4. Til Andreas: Når det gjelder metaforen ”indre død”, er den ikke min egen, men et uttrykk jeg har lånt av flere klienter som befinner seg i den fortvilte situasjonen jeg forsøker å beskrive i artikkelen. Når man først har mistet meiningen i tilværelsen, og ikke makter å finne en ny, er man inne i en spiral som flere altså har beskrevet som en gradvis følelse av ”indre død”. Jeg er enig i at metaforen er sterk, men likevel tror jeg den er til dels treffende i forhold til den sinnsstemningen en deprimert person opplever.

  5. Til LMSH: Takk for mange tanker og spørsmål. De kan fylle de neste hundre artiklene på WebPsykologen. Janteloven er nok et kulturelt dyr vi må kvitte oss med i flokk. Når det gjelder barnehagene i Norge holder de generelt sett veldig høy st…andard i forhold til resten av verden, og det foreligger lite eller ingen forskning som konkluderer med at det er skadelig for barn. I USA har man eksempelvis kun få uker til disposisjon etter fødsel, og deretter begynner barnet i ulike dagpassordninger og barnehager. I så henseende er Norge i en helt annen liga. Det er også noe forskning som viser at barn i barnehager har en språkutvikling som er bedre enn kontrillgruppen. Barnehagebarn viser også bedre resultater innenfor enkelte kognitive funksjoner, noe som i alle fall representerer noen positive funn i forhold til barnas utvikling i barnehage. Resten av undringene dine takker vi for og skal gruble over, gjerne sammen med deg, når vi skriver oss inn i høsten.Vis mer

  6. Vi kan sammenligne oss med hvilket som helst land i verden, og vil alltid kunne finne noen vi mener oss bedre som, men det er ikke hvem som er best på hva jeg stiller spørsmåltegn ved! Hva gjør at de land, vesten, som vi mener er så suverene i ett og alt har så store problemer med livskvalitet? Hva gjør at barn og voksne fra fattige land, den tredje verden, ikke kjenner til disse problemer og faktisk synes at vi er et kalt folkeslag m. m. Derfor stiller jeg spørsmål som jeg bestemt mener beveger seg i nærheta av problemets kjerne!

  7. Ja, jeg tror til dels jeg forstår hva du mener, men jeg liker å ta til orde for at vi generelt sett har det veldig bra i Norge, og at majoritet lever et meningsfullt og tilfredsstillende liv her til lands. I oktober 2009 kårer FN Norge til …verdens beste land å bo i. Newsweek mener i august i år at Norge har den høyeste livskvaliteten i verden og rangerer oss på sjetteplass over land det er best å leve i. Det finnes mange slike statistikker som nettopp tar høyde for livskvalitet i forhold til bosted, og her er Norge alltid i toppen. Jeg forstår kanskje dine betenkeligheter i retning av en kritikk mot kapitalisme, materialisme og det som i filosofien ofte kalles ”Flat land”? (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10035864)
    Vis mer

  8. Jeg leser det du skriver og skjønner ordene! Det jeg stiller spørsmåltegn ved, mange sådanne, handler ikke om hvem som er ” best i klassen, ” men hvor ligger årsaken til at ventelistene hos psykolog, er lange som et vondt år , i vårt ” flotte ” land, og hvor barn og ungdom faktisk er kommet i fokus! ?

  9. I literær form kan døden også forbindes med en ny fødsel. Noe må jo bli borte for at det nye skal kunne komme inn.

  10. Jeg tenker heller ikke at studiene skal forstås som et slags ”overfladisk” best-i-klassen fenomen, men som et uttrykk for at nordmenn generelt sett er tilfredse. Når det gjelder ventelistene ved psykisk helsevern eller privatpraktiserende p…sykologer, er det mulig at man kunne vært bedre bemannet? Det er også mulig at dette er et uttrykk for av vi har det alt for godt i Norge? Tilstedeværelsen av et psykisk helsevern over hode, er noe som kun eksisterer i velferdssamfunn hvor mennesker har mye overskudd og tid til å gruble og merke etter på mentalt ubehag. Å være deprimert er noe som kun lar seg gjøre i samfunn med et svært godt helsevesen og tid til overs. Fattigere kulturer har rett og slett ikke anledning til å beklage seg over psykologiske problemstillinger. Det er heller ikke noe sosialt velferdssystem som vil høre på dem, og dermed er prioriteringene ganske annerledes. Man kan eksempelvis forstå depresjon som et fenomen som kun eksisterer i tanken, og når hverdagen legger opp til at man må bruke store deler av døgnet for å tjene til livet opphold i fattigere land, gir det ikke så mye rom for ettertanke og kanskje depresjon? I alle fall ikke depresjon slik vi forstår det i vår verden av overflod og velferdsgoder. Jeg møter hvert år helsearbeidere fra 27 forskjellige land i kulturer med langt lavere levestandard enn i Norge. Når de møter psykisk helsevern i her til lands, står de med måpende blikk og tror de har kommet til et slags paradis. I slike tilfeller føler jeg nesten en skam på vegne av vår overflod i Norge. De forteller om begredelig kår hvor en liten helsestasjon betjener en by på flere millioner innbyggere. Muligens er det slik at det du skriver innledningsvis om livskvalitet kan forstås i denne sammenhengen? Altså som en bivirkning av velferd? Jeg vet sannelig ikke…?

  11. Beklager, men kan fortsatt ikke se at du har reflektert over noen av mine spørsmål , gått inn i probl.st. og prøvd å gi uttrykk for din tanker og meninger rundt tema! Snakker vi forbi hverandre?

  12. Ja, ja. Vi får ta det igjen i en annen artikkel. Det virker som om jeg ikke finner helt ut av ditt språkspill i kveld. Jeg har likevel bestrebet meg på å reflektere videre over det du tar opp, men jeg skjønner at det oppleves som tåkeprat eller på viddene. Hadde du forresten den samme opplevelsen når du leste artikkelen. Det jeg lurer på er om du synes at artikkelen også skyter skivebom i måten jeg formulerer meg på der? Alltid godt å vite, slik at det er mulig å justere seg i kommende artikler.

  13. Artikkelen er godt skrevet, innholdet er kjent og ikke vanskelig å identifisere seg med. Spørsmålene mine er imidlertid rettet mot det norske samfunn og alle de psykiske ting vi slit med i dag som synes å bli verre og verre! Vil også her nevne selvmordsstatistikken. Hvordan står det til der i forhold til andre land vi gjerne liker og sammenligne oss med?

  14. Jeg synes artikkelen var interessant, og særlig delen som omhandlet kjedsomhet i forhold til stress. En slik opplevelse av kjedsomhet kan vel betegnes som mangel på mening i det man driver med. Og når man ikke lenger føler at det er mening …i livet, skaper det denne tomheten og depresjonen, hvor man føler seg maktesløs og “død” innvendig.

    Det vanskelige i en slik situasjon er jo, som du er inne på, å innse at man fortsatt har kontroll over sitt eget liv. Man må kanskje se ting fra et annet perspektiv, bruke andre mestringsstrategier. Har man tidligere lukket øynene, eller klaget sin nød til sine nærmeste, og funnet ut at det ikke nytter, må man kanskje heller prøve mer løsningsorienterte strategier. Ta ett skritt utenfor seg selv og tomheten, og tenke: Hva kan jeg gjøre nå for å få mer mening i livet mitt? Hvem kan hjelpe meg med dette?

    Lillian: Jeg vil gjerne komme med et innspill på spørsmålet du kommer med, i forhold til hvorfor vi samfunnsmessig sliter med livsstilsykdommer og psykiske lidelser.
    Jeg tror noe av svaret kan være det voldsomme fokuset på individet; hver og en av oss skal oppnå så mye på alle plan. Vi skal være gode foreldre/barn, ektefeller og venner, vi skal ha en god utdanning og en godt betalt, givende jobb. Vi skal ha stort hus og god økonomi, men samtidig mye tid til de rundt oss. Og i tillegg skal vi realisere oss selv og være konstant lykkelige. Det kreves så mye av oss hele tiden!
    Der man tidligere måtte jobbe og slite fra morgen til kveld for å få penger til mat på bordet, og dermed ikke hadde tid til å fokusere på individets behov (slik som det fortsatt er i mange andre land idag), er vi nå i en helt annen situasjon. Vi skal velge vår fremtid selv.
    Vi har så mange muligheter fra barndommen av, allerede som små barn skal vi velge aktiviter vi vil delta i. Vi har ikke lenger den “gode” kjedsomheten, der vi sitter på en stubbe og ser på maurene som bygger hus. Vi skal hele tiden gjøre noe, oppnå noe. det holder ikke å være…

    En annen ting er mangelen på samhørighet som kommer som en konsekvens av det individualistiske samfunnet.
    Tidligere hadde folk storfamilien å støtte seg på og søke råd hos. Når man f.eks fikk barn så var hadde man mor, svigermor, bestemor å snakke med, og å dele ansvaret med. Nå sitter kvinnen ofte alene med barnet, forvirret og usikker, som man gjerne er i en slik livsveltende situasjon. Og når man er alene kan bekymringene og tankene vokse langt over hodet, og transformere seg til å bli vonde følelser, føre til angst og uro. Noe som kunne vært forhindret om man var sammen med mer erfarne kvinner, som hadde roet ned, avlastet og vist medfølelse.
    Men mor og bestemor er opptatte av å realisere seg selv. De er i syden og drikker vin, eller de er fullt opptatte av karriere, hobbyer eller andre ting.

    – Ble engasjert her, så det ble langt dette:) Jeg vet ikke om det var noe svar..?

  15. Takk for innspillet Maria Therese. Det var godt og særdeles oppklarende. Jeg har også tenkt videre på det Lillian May beskriver i sine innspill. Til Lillian: Jeg får en idé om at du beskriver eller poengterer en fornemmelse for modernismens… negative konsekvenser. Modernismen forbindes med en verden som ”splintres” i den forstand at de store livsfortellingene dementeres. Vi har ikke lenger den samme tiltroen til mytologiene som før. Vitenskapen avkrefter religiøse fortellinger og industrialisering baner vei for en tilværelse som blir mer kompleks for hver eneste dag som går. Mennesket mister en helhetlig oversikt over sammenhenger og ”livets gang” og det vet ikke lenger på hvilken måte det skal forstå seg selv og skape sin identitet. Livspolitiske beslutninger er ikke lenger forhåndsbestemt av en kultur eller et samfunnslag, men alle har i prinsippet muligheten til å ”bli det de vil” i et moderne samfunn. Slike valg er tunge og kan skape store bølger på det eksistensielle farvannet hvor mennesker ferdes. Fremmedgjøring i møte med store byråkratier og ansiktsløse organisasjoner er noe blant andre Kafka beskriver inngående i opptakten til denne epoken. Kompleksiteten i samfunnet skaper på sett og vis en større distanse mellom mennesker, og kanskje er det denne diffuse fremmedgjøringer og den tilhørende individualismen som Maria beskriver, du har en fornemmelse for?

    Når det gjelder selvmord, er det slik at Norge hadde en lavere selvmordsrate enn resten av Skandinavia før i tiden. Man tror dette hang sammen med at Norge lå litt utenfor og dermed var mindre mottakelig for de store europeiske strømningene. Slik er det ikke i dag, hvor Norge ligger på linje med andre land. Et poeng ved ovenstående er at selvmord, både på et individuelt nivå og på et samfunnsnivå, sannsynligvis øker når mennesker utsetter for store forandringer. Dermed har industrialisering, modernisme, individualisme og alt dette som forbindes med en moderne tidsalder, på sin måte avlet noe mer selvmord fordi utviklingen har gått så raskt. Slik skakes mennesker i sin eksistensielle kjerne, hvorpå symptomene på den raske utviklingen kan sees på selvmordsstatistikken. Vi må imidlertid ikke glemme at modernismen også har gitt oss enormt mye. Verden har blitt mindre med fly og internett. Legevitenskapen har gitt oss et langt lengre liv ved å utrydde en del sykdommer gjennom vaksine. Nesten alt vi bruker og er i berøring med i løpet av en dag er et resultat av vitenskapelige nyvinninger, og på denne måten er fremgangen en virkelig berikelse. Postmodernismen har skapt mer likeverd og respekt mellom ulike tanketradisjoner og kulturer. Poenget mitt nå, og i tidligere innlegg, har altså vært at vår tid også har med seg masse verdifullt som beriker og forlenger livene våre, men den har også noen offer som stryker med i fremskrittets raske marsj, og det er blant modernismens eksistensielle sykdommer. Min ide er altså at det er en versjon av dette du beskriver LMSH. Unansett om dette også virker malplassert, eller om det gir en slags gjenklang, vil jeg takke dere for engasjementet!!

  16. Maria Therese: Takk for at du har tatt deg tid til å reflektere over ting jeg har stilt spørsmål ved! Jeg deler din tenkemåte i mye av det du skriver, men er klar over at dette er et veldig omfattende felt! Tusen takk. ; )

  17. Webpsykologen: Vil takke deg for det siste innlegget her! Jeg likte det! ; )

  18. På FB, i dag, skriver ” Stopp mobbingen ” At det antas at 550 tar sitt liv i løpet av et år – , det er flere enn de som dør i trafikken. Skremmende da vi også vet at der er mange selvmordsforsøk – ” Et rop om hjelp ” i tillegg. Det blomstre…r opp med barn som får og eller antas må ha ADHD. ( Må innrømme at jeg er svært skeptisk til en del diagnoser.) Ungdommer dropper ut av skolen, rusproblematikkens omfang er nok mye større enn vi har begreper om, uføretrygdede er i sterk økning, ME ” utbrenthet ” florerer-også blant unge er det mye, vi kvinner kommer etter i full fart, etter menn, med hjerte & kar lidelser, i tidlig alder + +! Det sies at vi har lav arb,ledighet, utfra hvilke tall? Regnes alle som er 100% ute av arbeid med? Hva med de som går på arbeidsavklaringspenger, tidl. attføring og rehabilitering, i årevis, for ikke å snakke om alle som har endt opp som uføretrygdede alt for tidlig, kanskje unødvendig. Oppi det hele kjeder vi oss og er på en evig søken etter livslykken, noe den alternative verden kan skrive under på, og hva er den største grunnen til at spåkoner og klarsynte er så voldsomt populære?! Jeg vet om personer som har fått avstengt tlf. p.g.a. de ikke har greid å betale regn. nettopp p.g.a. spåtlf. Alle kan jo fortelle at de innehar denne evnen, det kreves som kjent ingen utdannelse! Som du også skriver over her, har utviklingen gått for fort og den har hatt og har fortsatt sin pris! Det er viktig å lytte til vitenskapen, vi kan takke den for mye, men jeg mener at det er vel så viktig å lytte til ” Den vanlige mann i gata, ” for han er også klok!Vis mer

  19. Kjenner til det fenomenet der… Har selv vært langvarig syk pga stress, og merker kjedsomheten tar meg innimellom, og det skal ikke mange sprell til før jeg er utslitt 🙁 Viktig å finne en gylden middelvei tror jeg… Lytte til kroppen og ta hensyn før det er for sent:)

  20. I kveld (16.03.11) snakker webpsykologen om kjedsomhet på NRK P1 – Kveldsåpent. Hva er psykologien bak denne fellesmenneskelige tilstanden? Følg med mellom kl. 20 og 21 på NRK P1 i dag!

  21. […] Mange mennesker finner mye motivasjon og livskraft i karriere. De starter ut med en god visjon og store målsetninger. De skal tjene mye penger, leve et godt liv, høste respekt og bli økonomisk uavhengige. Noen får det til, og hva skjer da? De starter gjerne et nytt firma for å gjenta suksessen. De tjener nok penger til å forsørge både seg og familien i en årrekke, men likevel holder de et høyt arbeidstempo. Kanskje burde de bruke mer tid på hobby, familie og venner, eller andre ting som ligger deres hjerte nær, men de klarer sjelden å stanse pengespillet som driver dem videre. Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom (2007) påpeker at disse menneskene kan være fanget i livsprosjekter som egentlig ikke gjør så mye mer enn å drive livet fremover. Det virker som om de er redde for å hvile eller stoppe opp. Kanskje er de redd for kjedsomhet, og hver gang de bremser litt opp, må de haste videre for å unngå følelsen av kjedsomhet eller kanskje en gnagende følelse av meningsløshet. Vi skriver mer om kjedsomhet i artikkelen Kjedsomhet er en snikende fare. […]

  22. Det du skriver om spill virker ikke forskningsbasert.

    “Kanskje vil Carla like å gå på skøyter, kanskje hun til og med er flinkt til å gå på skøyter, eller kanskje hun er en god maler. Begge disse aktivitetene er bedre enn å spille data.”
    Kommentar: Hva menes med bedre? Hvem bestemmer her hva som er bra og for hvilket formål? Noe ullen retorikk.

    “Det finnes selvfølgelig dataspill som bebor en slags dannende funksjon, men mange spill vil i lengden avstedkomme en slags psykologisk passivitet som utfordrer og stimulerer kun en liten del av vårt mentale og fysiske maskineri. Men spill vil også sette små krav til mental aktivitet, hvorpå det kun er hendene som utfører noe som ligner mest på mekaniske operasjoner foran en skjerm.”
    Kommentar: Det som gjør spill vanedannende, er vel tvert imot at det faktisk stiller store krav til mental kapasitet, og gir tilsvarende belønning (poeng etc)? Hadde det vært så meningsløst som det du beskriver, tror jeg neppe folk ville drevet så mye med det. Det du skriver her virker for meg som lite innsiktsfullt og moraliserende, og det trekker ned mitt helhetsinntrykk av en ellers interessant artikkel (og mange andre bra på denne nettsiden).
    Og hva er en “dannende funksjon?” Og igjen, hvem bestemmer hva det skal være? Ja til opplysning, nei til synsing.

    Takk for mange andre gode artikler, og et interessant og informativt nettsted. Pass bare på at “lettilgjengelig” ikke blir til “overforenklet”.

    Vennlig hilsen Erika

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here