Kritikk og kritiske personer

Det finnes to typer kritikk. Den ene er velmenende og upartisk, mens den andre kommer fra kritiske personer som kompenserer for sin egen følelse av misnøye ved å klage på andre. Hvordan ytrer vi og mottar kritikk?

Gjennom språket har vi et vokabular med mulighet for å uttrykke holdninger og tanker. Dette gjør vi med vennlighet, med irritasjon, med beundring eller med en kritisk undertone. Kritikk er et litt uhåndterlig fenomen. På den ene siden kan det skape positiv forandring, men det kan også skape uvennskap og stagnering. Ideelt sett skal kritikk være åpent granskende, men ordet brukes i dagligtale særlig om bebreidelser og en negativ bedømmelse, for eksempel rettet mot en person, en sak eller et forhold.  

Det finnes en type kritisk sinnelag som bestreber seg på møysommelig og objektiv analyse hvor ulike faktorer veies for eller imot, og deretter trekkes det en konkusjon. Kritikk kommer fra det greske ordet krinein som betyr «å (be)dømme» eller «å kunne skjelne» (mellom sant og usant, mellom det gyldige og det ugyldige) i etisk-politiske og juridiske sammenheng, men også rent allment. Denne formen for kritikk er saklig og hensikten er å finne ”sannheten” eller i alle fall den beste ”sannheten” som er tilgjengelig ut i fra foreliggende forutsetninger.  

Det finnes imidlertid en annen type kritisk sinn som opererer på følelsesmessige betraktninger og når sine konklusjoner på bakgrunn av egne emosjonelle preferanser. Den førstnevnte typen kalles en kritiker, mens den andre anser man som kritisk. Den kritiske personen er ofte partisk og blendet av egne følelser. Hans kritiske holdning stammer ofte fra hans eget psykologiske ubehag, og hans konklusjoner og bedømmelser er derfor langt i fra objektive. En kritisk person kan ofte være høyrøstet og anspore til irritasjon. I andre tilfeller er han tilbaketrukket, innbitt og passivt aggressiv.   En kritiker tilstreber imidlertid perfeksjon ved å fokusere på en oppgave eller et resultat uten å la emosjonelle føringer ta overhånd. Fokuset settes på det som skapes, istedenfor den som skaper. Personlige preferanser i forhold til emnet som diskuteres, kan gjøre seg gjeldende, men det får ikke forrang i den endelige vurderingen.  

Dette er altså ganske annerledes enn det man finner hos en kritisk person. Kritikken som kommer fra den kritiske personligheten stammer fra vedkommendes indre følelse av misnøye. Denne kritikken dreier seg ikke om å komme frem til perfeksjon, men isteden dreier det seg om personens egne anstrengelser for å motvirke sin egen følelse av udugelighet. En person som bruker slik kritikk, prøver å forsterke en følelse av selvverd ved å benekte verdien av personen på motsatt side. Denne typen kritikk tar utgangpunkt i selvhat, og den tar ofte knekken på forhold.    

Et kritisk miljø i organisasjoner og bedrifter

  Forestill deg at deltakerne i et team ikke klarer å se de positive sidene ved hverandre. Sannsynligvis vil samtlige kolleger oppfatte den gjensidige mangelen på godkjennelse, noe som fører til motløshet, usikkerhet og antagonisme. Denne dynamikken forsterker alle deltakernes negative sider og dermed den dårlige utførelsen, og ofte forekommer det ingen forbedring før forholdet blir brutt. Nøkkelproblemer ignoreres da hvert individ prøver å peke ut feil ved de andre teamdeltakerne, mens de bagatelliserer sine egne. Miljøet blir ladet med negative tanker, og teamet fungerer overhodet ikke slik det skal.  

Bedrifter som hevder å fostre konkurranse i håp om å maksimere profitten, ser ikke faren for at et kritisk sinnelag slår rot i bedriften, noe som blir ytterligere forsterket i kombinasjon med konkurranse. Selv om bedriften forsøker å fremme engasjement og motivasjon ved å sammenligne seg med tidligere resultater eller konkurrentenes resultater, og muligens får en midlertidig produksjonsøkning, kan det også samtidig være at de etablerer en slags sammenligningskultur som kan være begynnelsen på slutten. Målet om at bedriften skal bli best, forsvinner når medlemmene begynner å sammenligne seg med hverandre og antar at de er bedre enn konkurrenten, bare fordi det gir dem økt selvfølelse. Det overordnede målet om å forbedre organisasjonen kan komme i andre rekke i forhold til individet som skal bevise sin egen verdi i dette konkurrerende spillet. Her sliter man både på individet og selvfølgelig på bedriften som helhet.    

Kritikk i parforhold

  Et forhold basert på tanker om hvilke kvaliteter som mangler hos partneren, kommer garantert til å mislykkes. Seinfeld er en mester i dette. Når man fokuserer på mangler, mister man de gode kvalitetene av syne. En person som kritiserer ektefellen på grunn av manglende drivkraft, latskap eller ordenssans, overser kanskje evnen vedkommende har til å være kreativ eller evnen til å kommunisere med barna og være involvert i deres utvikling.  

Ofte er skilsmisse veien ut av et forhold fordi kjærligheten er sugd ut av livet. Kjærlighetsfølelsen vokser i et miljø som innebærer verdsettelse og aksept av sin partner. Det bunner i egen trygghet og psykologisk overskudd til å se den andre med åpenhet og toleranse. Kjærlighet vokser uhemmet i nærværet av munterhet og bestrebelsen på å skape bånd, enten gjennom delte interesser eller gode samtaler. Å bli vant med en ektefelle er det neste steget. En blir vant med deres vaner, særegenheter og personlige egneskaper. Man aksepterer som regel disse egenskapene helt til forholdet når det punktet der man tar sin partner for gitt. Her begynner ofte forholdet å slå sprekker. Å ta en person for gitt blir spikeren i kisten og hovedgrunnen til at kjærligheten «pakker sakene og flytter ut». Paret slutter å se på hverandre som spesielle. Egenskapene som tidligere var gode, blir til en grobunn for krangling.  

Kritikken tar akseptens plass og reduserer spillerommet for å se fremover og nyte hverandres selskap. Hverdagsstress og irritabilitet får forrang fremfor det å være glad for å se hverandre på slutten av dagen. Tapet av samhold og øyeblikkene der vi skaper bånd, fører til at vi sakte men sikkert glir fra hverandre, og til sist betrakter hverandre som fremmede. Og i en slik situasjon er det ikke så rart at par foretrekker å være fra hverandre. Selvhat, roten til kritikken, manifesterer seg og forhindrer nærværet av kjærlighet og aksept.    

Kritikk på arbeidsplassen

  Hva med kritikk på arbeidsplassen? En overkritisk sjef kan begrave en karriere, kritiske kollegaer kan få en person til å føle seg ulykkelig og ute av stand til å fungere, mens kritiske underordnede kan forandre kursen på godt planlagte prosjekter. Baksnakking, å ta parti samt tap av oversikten over de store organisatoriske målsetningene er vanlig i organisasjoner hvor kritiske holdninger florerer. Hvert individ er følsomt for kritikk. I møte med et kritisk miljø på arbeidsplassen, er det sannsynligvis best å ta på seg en maske av profesjonalitet og arbeide kun innenfor de rammene som er definert, istedenfor å risikere reaksjoner ved å arbeide utenfor rammene og bli forvirret, og dermed i fare for å bli dratt inn i kritiske og nedbrytende konstellasjoner. En slik situasjon representerer imidlertid ikke et godt arbeidsmiljø, og sannsynligheten for at man mistrives, selv om man klarer å holde seg unna den negative kritikkens klamme grep, er stor. Det er heller ikke alltid like lett å forandre en hel kultur, enten det er på en arbeidsplass eller i en større organisasjon. Ofte må man konsultere eksterne veiledere som kan utrede problemet og blottlegge hvordan bedriften er rammet av en kritisk holdning som korrumperer både arbeidsmoral og resultater.    

Hvordan ytre kritikk?

  Vi har nå fokusert på den lite konstruktive formen for kritikk. Altså den kritikken som uttrykkes som et forsvar mot egen følelse av misnøye og utilstrekkelighet. Kort sagt kritiserer man andre for at man selv skal føle seg litt bedre. Når man snakker nedsettende om andre, ligger det en slags implisitt forståelse av at man selv er overlegen. Det er imidlertid ikke all kritikk som fungerer på denne måten. Ikke all kritikk kommer som sure og devaluerende oppstøtt fra et misfornøyd sinn.  

Dersom man velger å ignorere kritikk på grunn av ubehaget ved å ta det innover seg, eller fordi kritikken fremføres på en uartig måte, risikerer man å gå glipp av innflytelsesrike innspill som kan avstedkomme positive forandringer. Dersom kritikken ytres med en tone som legger skyld på, eller får en person til å virke sårbar foran sine medarbeidere, er det mer sannsynlig at kritikken forkastes umiddelbart og ikke fører til annet enn uvennskap. Hvordan skal egentlig kritikk fremføres slik at mottakeren tar innspillet til etterretning uten å reagere med emosjonelle forsvarsstrategier som forkludrer innholdet?   For å gi konstruktiv kritikk ved forskjellige former for oppgaveløsning er det først og fremst viktig å få frem at det ikke er personen det er noe galt med. Men snarere prosessen rundt den aktuelle oppgaven. Man bør altså skille sak og person. En feil med oppgaven er ikke et tegn på inkompetanse ved personen som utførte oppgaven.  

For det andre må uttalelsen være objektiv. Unngå antagelser om intensjonene til personen som tilsnakkes, fokuser heller på å rette opp saken.   For det tredje bør det anlegges en positiv tone. La den som lytter vite at du tror på personens egenskaper til å prestere, og at du gjerne vil gi råd.  

Når en person klager på en kollega, bør du insistere på å bringe saken frem i lyset. Dette vil forhindre de som klager i å forvri din oppfatning av andre, og samtidig hjelpe til med å rette opp feil i prosessen. Det vil også vise medarbeiderne at du ikke er fordomsfull overfor noen få utvalgte.  

I enkelte tilfeller har man behov for å gi kritikk eller tilbakemeldinger på person, noe som er en enda vanskeligere affære. Dette bør foregå under fire øyne, og man bør sørge for å ha ovenstående forståelse av kritikk i bakhodet. For at man skal lykkes med å få til en endring, er det viktig at man ikke mister mottakerens positive egenskaper av syne. Man bør på sett og vis ha fokus på de positive egenskapene og berømme disse underveis i samtalen. Det handler om å vise at man setter pris på og har sett vedkommendes gode sider. Slike tilbakemeldinger skaper ofte en trygg allianse og en god tone i samtalen. Når alliansen er solid, er det også gode muligheter for å påpeke eventuelle ubeleilige egenskaper ved den andre personen.    

Tilbakemeldinger i terapi

  Psykoterapi er også en setting hvor det handler om å gi ærlige tilbakemeldinger til klienten. Dette krever igjen en trygg allianse hvor klienten føler det er rom og åpenhet for å undersøke både gode og dårlige egenskaper. Av denne grunn er psykoterapi en arena hvor terapeuten veksler mellom å bekrefte og validere klientens opplevelser og stille mer direkte og undersøkende spørsmål. Man må både trygge sin klient for å skape en god allianse basert på respekt og empatisk innlevelse, for deretter å ha mulighet til å undersøke de aspektene som kanskje bør endres eller utvikles. Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom kaller slike terapeutiske ”inngrep” for hard love. Terapeutens påpekninger av pasientens misligheter kan altså handle om en ærlig tilbakemelding, tøff kjærlighet, forankret i god kjennskap til pasienten og basert på en trygg og solid allianse. Man må tilstrebe en gjensidig forståelse av tilbakemeldingens karakter. Den er muligens negativ i sin fasong, men den er like fullt velmenende. Man ønsker å gi mottakeren en mulighet til å forandre på noe. Jeg har selv vært med på å gi klienter ganske tøffe tilbakemeldinger i terapi. Blant annet hadde jeg en klient som var notorisk utro mot sin kone og behandlet andre mennesker som om de var av langt mindre betydning enn ham selv. Han var arrogant og nedlatende i sin fremferd, og folk fryktet ham. Resultatet var at ekteskapet stod på spill, og innerst inne følte han seg ensom.  

Jeg forstår at du trenger å hevde deg som et forsvar mot å bli såret på nytt, men du begår en urett når du bedrar din kone og deretter avfeier hennes rause bestrebelser på å redde ekteskapet”.

En slik intervensjon er ikke lenger nøytral eller støttende, men snarere statuerende og dermed verdiladet. Pasienten blir både krenket og forarget, og terapeuten (jeg) beskyldes for å være fordømmende og partisk, og han vil ta denne typen uttalelser opp med sin advokat. Han finner seg ikke i å bli sjikanert av sin egen terapeut som attpåtil er ansatt i det offentlige helsevesenet. Jeg forstår hans reaksjon og forsøker å bekrefte hans opplevelse. Muligens var alliansen mellom oss ikke god nok eller moden for en slik tilbakemelding, men heldigvis klarer vi etter hvert å lande situasjon og skru litt ned for den emosjonelle temperaturen. I psykoterapi er det lett å være støttende og forståelsesfull, men vanskelig å servere tilbakemeldinger som kan være sårende på et ”sølvfat”, eller på en slik måte at klienten ikke blir såret, men isteden kan dra nytte av innspillet (intervensjonen).  

Kritikk er altså en finurlig affære. Man skal være varsom med kritikk, og ikke uttrykke den hvis man føler seg sint eller emosjonelt ladet. Da vil man som regel være i en kritisk posisjon tuftet på emosjonelle betraktninger, noe som sjelden fører frem. Kritikk bør kun uttrykkes når det er velment og kommer fra nøye overveielser. Man må virkelig passe på at det ikke er forkludret av egne følelser eller misnøye med egen person.    

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

8 KOMMENTARER

  1. Det er destruktivt for et menneske å være helt ukritisk… Retarderte er jo slik.. Skummelt.

  2. June: Hvor har du fått det fra at retarderte er ukritiske ??
    Mange av dem som sier veldig godt ifra, men på sin måte. Man må bare bli kjent med hvilken måte de sier ifra på.

  3. Jeg syns det var en god artikkel. Kjenner igjen disse formene for kritikk.
    Veldig ofte har jeg møtt kritiske personer som er ute etter å dekke et udekket behov de selv har. Det er på mange måter vanskelige personer for de kan ofte bli hørt o…m mottakeren ikke kan se hva som ligger bakenfor.

  4. Takk for hyggelig kommentar Sølvi! Ja, det er virkelig en psykologisk kunst å ikke la seg påvirke av kristiske mennesker som uttrykker seg på bakgrunn av misnøye og sure oppgulp. Jeg tror de fleste av oss lar seg påvirke fra tid til annen.

  5. Som barn blei jeg ofte kritisert, spesielt av mine to søstre. Jeg plumpa ut med “familiehemmeligheter” f.eks. Skjønte ikke hva jeg kunne si og ikke si, kritikken fikk meg til å føle meg dum, iallefall dummere enn mine søstre. Min mor var også stadig rasende på oss ang. småfeil vi gjorde ved bordet, som at vi spiste eller drakk feil, hun sto over oss med en truende hand klar til å slå, men hun slo ikke. Min eldste søster har jeg alltid vært litt redd for. Selv i dag som voksen har hun stor makt over meg, og hun kan aldri anerkjenne følelsene mine uansett hva det måtte være. Samtidig merker jeg at jeg selv lett kan bli kritisk overfor andre, og ha vanskelig for å tro at godhet virkelig er godhet f.eks. Det som er mine verdier vokter jeg som en ørn, og vet at mine nærmeste ikke anerkjenner det jeg står for. Selvfølelsen er ganske skjør i enkelte sammenhenger, og det er skikkelig plagsomt. Det som plager meg mest er at jeg ikke finner en farbar vei, som gjør meg sterk og trygg i møte med negativ kritikk, anklager, og ikke minst mangel på forståelse.

  6. Takk for god artikkel, men skulle gjerne hatt en oppfølging om hvordan man kan beskytte seg mot slik kritikk og ikke la det gå inn på en. I tillegg hvordan skal bør man motgå slikt? Spesielt denne uttrykksformen som kommer fram ved egen usikkerhet. Slik kritikk virker helt urimelig og gjør mye med selvfølelsen til den som blir kritisert.

    Jeg var gift i nærmere 30 år med en som kritiserte og rakket ned på meg i alle år. Det var fra bagateller om hvilken vei poteter ble skrelt til større ting. Allerede fra vi møttes, jeg var 18 og uerfaren, i tillegg var jeg vant med en mor som var mye lik.

    Uansett, nå er vi skilt og det er snart 4 år siden, men ennå føler jeg ofte jeg ikke er god nok blant enkelte mennesker. Sliter å føle meg avvist, bare f.eks. ved at de takker for dansen ved utesteder….Dersom det er menn jeg liker godt, blir det selvfølgelig ennå verre.

    Jeg er helt normalt utseende, flott sier mange, slank og smart, morsom til tider og kvikk i replikken. Noen ganger for mye, kanskje.

    Jeg har god jobb, er respektert der og vet jeg er flink. Men i mellommennesklige relasjoner har jeg alltid problemer inni meg, alltid usikker på om jeg er god nok. Alle vil nok si jeg er selvsikkerheten selv, men det er en maske i mange sammenhenger.

    Hvordan komme ut av denne negative spiralen?

  7. Hei, og beklager sent svar! Jeg tror det er mange som sliter med lignende problemstillinger som det du beskriver her. Vi blir på sett og vis til mennesker gjennom andres tilbakemeldinger. Kritikk har en tendens til å sive inn ”psykologiske idéverden og korrumpere vår selvfølelse på ganske gjennomgripende måter. Andres kritiske innspill blir langsomt omdannet til mønster i vårt eget syn å oss selv. Problemet er da dypest sett at du ”tror” på dine tanker. V tror at tankene og følelsene vi har om oss selv reflekterer virkeligheten på en ganske nøyaktig måte, mens egentlig er det et produkt av det sosiale samspillet, og i verste fall et produkt av negative og fiendtlig innstilte medmennesker med sterke projektive tendenser. Kunsten er altså å være litt mer kritisk til sine tanker og følelser. Vi skriver et avsnitt om akkurat dette i artikkelen: https://www.webpsykologen.no/artikler/lidelse-som-mulighet/

  8. Jeg har vært i et forhold hvor omtrent alt jeg har sagt eller gjort er blitt oppfattet som kritikk. Jeg har ikke hatt et ønske om dette og ikke forstått at det kan oppfattes som kritikk. Har bedt kjæresten min gi umiddelbar beskjed om når hun oppfatter at jeg kritiserer, det har hun ikke fått til. Vi har prøvd å legge inn metoder som gjør det enkelt ved bare å si stopp og da være enige om å stoppe for at jeg skal gå gjennom situasjon og lære. Det har aldri skjedd men likevel hører jeg at jeg kritiserer hvorpå jeg ber om hjelp til å ikke gjøre det, men hun kan ikke svare på det.hun kan ikke sette ord på det. Jeg ønsker virkelig ikke å bli oppfattet slik og har forståelse for at det kan være vanskelig å forklare og sette ord på at man føler at man blir kritisert uten å finne ord. Jeg som avsender mener ikke å sende fra meg kritikk tvert i mot. Jeg har jobbet med en leder hvor jeg følte litt det samme. Dvs jeg kunne godt forklare hva han gjorde for at jeg følte kritikk og følte meg dårlig men jeg tror ikke han mente å sende det fra seg.

    Det hører med til historien at mannen til søsteren til min kjæreste har opplevd nøyaktig det samme med hans kone(søsteren). Det er akkurat som alt som blir sagt ønskes å bli oppfattet som kritikk. Er dt noen som helst mulighet til å finne ut av slikt? Har holdt på i 8 år nå og uansett så er det noe i veien med hvordan jeg tar opp ting. Da er det jeg som sutrer og klager. Har bedt om oppskrift men det vet hun ikke selv, hun vet bare at det eneste jeg oppnår er at jeg kritiserer henne. Jeg skal la være å ta opp ting som er småting, gjør jeg det og tar opp noe som er viktig for meg er det ikke viktig for henne og da er det bagateller og blir ikke tatt alvorlig jeg blir avvist g litt latterliggjort. En ting som ikke er viktig nok for henne er tid vi har sammen, jeg ønsker mer og tar det opp, får beskjed om at hun prioriterer det hun kan og at jeg må slutte å sutre. Det er i realiteten tull

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here