I oktober 2021 skrev jeg en kronikk sammen med tre andre fra universitetet i Agder. Vi ønsket et kritisk blikk på sosiale medier og hvordan de påvirker oss, både voksne og barn, men vi hadde et særlig fokus på barn. Vi fikk svar på vår bekymring fra Mediehøgskolen i Kristainsand, hvorpå vi responderte med nok en kronikk i Fædrelandsvennen. I teksten som følger kan du lese begge våre kronikker.
Hvordan skal vi forstå det? Hvordan skal vi unngå de verste fellene? Hvordan skal man klare å regulere egen og barns bruk av sosiale medier som i verste fall skader både evnen til å tenke, konsentrere seg og selvfølelsen vår på dramatiske måter. Her kommer et skikkelig «VASKO» knyttet til det fengselet de fleste av oss går rundt med i lomma. Velkommen til et kort video-innslag her på Patreon.
Sosiale medier skaper avhengighet, derfor må vi regulere barnas tilgang
Det er på tide å ta forskningen på alvor og innføre strengere regulering av barn sin bruk av sosiale medier.
Sosiale medier er en integrert og viktig del av livene våre. Det gir fantastiske muligheter for tilgang til informasjon, kontakt med andre og tilgang til tjenester. Samtidig blir de negative konsekvensene stadig bedre dokumentert, særlig for barn og unge.
Sosiale medier forsøker å utnytte hjernens sårbarheter. De påvirker våre tanker, følelser, motivasjon og oppmerksomhet. Programmene er laget for å manipulere hjernens belønningssystem slik at vi skal bruke dem mest mulig.
Lekkede dokumenter fra Facebook antyder at de lenge har forsøkt å dekke over hvordan sosiale medier kan ha en sterk negativ innvirkning på unge mennesker. Dokumentene viser blant annet hvordan sosiale medier har ledet unge brukere til informasjonskilder som kan bidra til mer anoreksi.
I Norge er det 13-års aldersgrense på sosiale medier. For å få tilgang må barn under 13 år ha tillatelse fra foreldrene. Likevel finner Medietilsynet i en undersøkelse fra 2020 at 51 prosent av niåringene og 65 prosent av tiåringene bruker sosiale medier. Andelen øker fra år til år og brukerne blir stadig yngre. Mest populært i denne aldersgruppen er TikTok og Snapchat.
De senere årene er det publisert flere systematiske forskningsoversikter som inkluderer hundrevis av enkeltstudier. Forskningen gir oss bedre forståelse for hvordan sosiale medier påvirker barn og unges helse, utvikling og læring.
Studiene viser at unge brukere av sosiale medier i større grad uttrykker følelser av utenforskap og mentale utfordringer. Effekten er tydeligst blant jenter og øker med antall timer foran skjermen. Det er paradoksalt at dagens unge med store digitale kontaktnett føler seg mer sosialt isolert enn før.
Sosiale medier er konstruert på måter som gjør at mennesker:
1. oppfatter trivialiteter som akutte: Triggere som blinkende varsler, vibrasjon, lyd- og lyssignaler lurer hjernen til å tro at noe nytt, men likevel helt trivielt, er viktig og må prioriteres.
2. forsøker å fylle behov som aldri vil bli tilfredsstilt: Hjernen er sterkt drevet av behovet for å hele tiden få noe nytt. Hjernen aktiverer så belønningssystemet og gir oss et dopaminrush. Vi blir fort avhengige og trenger mer og mer av denne tilfredstillelsen for å få samme effekt. Resultatet er at vi utvikler (u)vaner som stadig klikking, scrolling og ukritisk konsumering av meningsløst innhold.
3. oppmuntres til multitasking: Hjernen håndterer dårlig å stadig skrifte oppmerksomheten fra en ting til en annen. Sosiale medier brukes ofte samtidig som vi konsentrerer oss om komplekse oppgaver som for eksempel lesing og skriving. Dette reduserer vår ytelsesevne.
4. kan oppleve frykt og stressreaksjoner: Hjernen trigges i større grad av negativ enn positiv informasjon. Frykten for å ikke få nok likes på det nye profilbildet vekker dermed sterkere negative emosjonelle reaksjoner enn gleden ved å få mange likes.
5. sammenligninger seg med andre: Vi mennesker er sosiale vesener og det vi frykter aller mest er å bli utstøtt fra flokken. Sosiale medier forsterker sosial sammenligning gjennom bilder, video, likes og kommentarer.
Sosiale medier gjør ofte barn mer usosiale. Trangen til å sjekke varslinger hindrer den viktige sosiale kontakten når vi møtes ansikt- til ansikt. Slike digitale avbrytelser har en negativ innvirkning på opplevelsen av intimitet i relasjoner. Dette er for øvrig ikke et problem som oppstår kun ved barnets egen bruk. Det er en økende uro knyttet til små barns manglende øyekontakt og oppmerksomhet på grunn av foreldrenes fokus på sin egen smarttelefon.
Mange studier viser også at stadige distraksjoner gjennom sosiale medier kan føre til dårligere hukommelse, økt impulsivitet, utsettelsesatferd og svakere konsentrasjon om skolerelaterte oppgaver. De aller fleste studier viser negative effekter på skoleprestasjoner, og for eldre barn, dårligere karakterer.
Skolene merker de negative konsekvensene av barn på sosiale medier. Skoler rapporterer om utenforskap, stygge meldinger, personvernsutfordringer, og deling av grove videoer og bilder. Høsten 2020 fikk for eksempel mange tusen norske barn og unge servert en “live” selvmordsvideo på TikTok. Mange skoler oppfordrer foreldre til å følge aldersgrensene (13 år) for sosiale medier.
Myndighetene har strenge reguleringer av andre avhengighetsskapende stoff og aktiviteter som for eksempel pengespill, alkohol og tobakk. Hva går barna våre glipp av ved å vente? Og, ikke minst; hvilken risiko tar vi ved å tillate sosiale medier for de minste? Vi kan ikke vente på teknologileverandørene. Deres enorme inntjening med dagens system gjør at de ikke kommer til å ta dette ansvaret.
Det var den første kronikken. Deretter fikk vi høre fra Mediehøgskolen i Agder at vi var i overkant bekymra, hvorpå vi skrev et tilsvar til deres innlegg i Fædrelandsvennen. Det ble som følger:
Den gode dialogen er ikke tilstrekkelig i møte med profittdrevne algoritmer i sosiale medier
«Barns møte med Sosiale medier: er det dialog mellom barn og foreldre som skal til?»
Nyere forsking gir ikke enkle og entydige svar om barn og sosiale medier. Det poengterte vi senest i panelsamtalen arrangert av Fædrelandsvennen (16.11). Samtidig gir ikke nyere forskning foreldre grunn til å slappe av.
Vi er glade for at vår kronikk (27.10) om barn og sosiale medier fører til respons og engasjement. Temaet er for viktig til å bli forbigått i stillhet. Vi leser derfor med interesse tilsvaret som høgskolelektorer i medievitenskap ved NLA høgskolen skriver (20.11) med tittel «Slapp av, foreldre».
Vårt anliggende har hele tiden vært å belyse hvordan sosiale medier er konstruert for å gjøre oss avhengige, og hva nyere forskning sier om sammenhenger mellom sosiale medier og barn og unges helse og læring.
Vi mener selvsagt ikke at sosiale medier er farlig på linje med heroinavhengighet. Spissformuleringen ble brukt i panelsamtalen, men vi er ikke de første som har sammenlignet sosiale medier med andre former for avhengighet.
Kronikkforfatterne fra NLA har tre innvendinger: 1. at løsningen er regulering; 2. synet på barnet som sårbart og lite kompetent; 3. fremheving av entydig forskning. Her er vår respons:
-
Er løsningen regulering?
Vi argumenterer for at strengere regulering av 13-års aldersgrenser vil hjelpe foreldre til å utsette barnas tilgang til sosiale medier. En strengere regulering vil lette ansvaret som i dag er plassert på enkeltindividet.
I Australia er det nylig kommet et lovforslag om foreldresamtykke til alle under 16 år som vil benytte sosiale medier. Australia gir også råd om at barn og unge skal begrense skjermtiden til to timer om dagen, med henvisning til nyere forskning på søvn, fysisk aktivitet, konsentrasjon og mental helse. Australske myndigheter presenterer risikofaktorene, ikke entydige årsaksforklaringer.
Enda viktigere enn aldersgrenser er regulering av selskapenes forretningsmodell. Maktbalansen er altfor skjev når enkeltindividet blir utsatt for verdens fremste eksperter på psykologisk manipulasjon som jobber i de største og mektigste selskapene globalt.
Det er behov for nasjonal og overnasjonal regulering for å kontrollere og ansvarliggjøre de store selskapene og deres algoritmer. Men som samfunn kan vi ikke sitte å vente på en slik regulering av selskapene.
Regulereringer er ikke enkle løsninger, men helt nødvendig. Slik situasjonen er nå, blir barna yngre og yngre for hvert år. Vi er helt enige i at ungdommer skal få lov til å møte de sosiale mediene, men vårt budskap er «vent litt». Det kan umulig skade?
-
Undervurderer vi barn?
At barn er selvstendige aktører i eget liv, og at deres opplevelser og perspektiver skal tas på alvor, er vi åpenbart helt enige i. Samtidig kan vi ikke stoppe der. Å se på barn som kompetente er en holdning, men kan ikke forstås som at barn ikke har behov for både tydelige grenser og omsorg.
Forskningen forteller oss faktisk ganske mye om hvordan sosiale medier spiller på behov for belønning for å tiltrekke vår oppmerksomhet. Tenk på din egen hverdag, hvor ofte trekkes du mot mobilen bare for å sjekke noe (uvisst hva)? Vi mener det er farlig å legge dette ansvaret over på barn og unge og forvente at de skal ha kompetanse til bruk og selvregulering.
De senere tids avsløringer om Facebook tydeliggjør at den gode dialog og digital kompetanse har noen klare begrensinger i møte med algoritmene i sosiale medier. At unge jenter blir ledet mot innhold på Instagram som promoterer det å være unaturlig tynn, er resultat av en modell hvor selskapene profiterer på reklame, klikk og tidsbruk.
At barn og unge er særlig sårbare for sosial sammenligning vet vi fra både forskning og klinisk praksis. Sosiale medier legger i stor grad til rette for uheldig sosial sammenligning.
-
Fremhever vi entydig forskning?
I motsetning til hva vi kritiseres for vil vi hevde at vi faktisk har mye forskningsbasert kunnskap innen feltet. Det er tross alt snart 20 år siden Facebook ble etablert, og 12- 13 år siden de ble allemannseie.
Forskning viser at det å være en aktiv bruker av sosiale medier kan ha positive sider. Samtidig tegner nyere forskningsoppsummeringer et bilde av utfordringer som forskere og klinikere ikke kan se bort fra.
Samfunns- og helseforskning vil sjelden produsere entydige svar og fasit på hva som er rett og galt. Det er heller ikke forskningens oppgave. Det er også vanskelig å peke på sosiale medier som eneste forklaringsfaktor for utfordringene som forskningen fremhever, noe vi selvsagt må ta høyde for.
For eksempel viser forskning at ungdommers søvnvansker har en sammenheng med skjermbruk på kveldstid. Tall fra folkehelseinstituttet viser at norske ungdom i gjennomsnitt sover 6,5 timer i døgnet. Dette er to timer kortere enn anbefalinger for ungdommer. Søvnvansker hos ungdom er blant annet forbundet med økt risiko for psykiske vansker og dårligere skoleprestasjoner.
Vår respons kan oppsummeres slik. Ja; det er behov for reguleringer. Både regulering av tilgang og av bransjen. Sosiale medier er alt for mektige og flinke til å forstå hvordan de skal holde på vår oppmerksomhet. Vi kan derfor ikke overlate ansvaret fullt og helt til barnas egen kompetanse.
Har vi nok forskning til å konkludere? Vi har selvsagt ikke nok, og lærer mer hver dag. Men vi har altså mer enn nok til å peke på trekk ved utviklingen som vi mener er bekymringsfulle. Når vi ber om mer forskningsbaserte råd og reguleringer er det ikke fordi vi tror vi kan lage en oppskrift med entydige råd for alle. Men vi kan heller ikke la være å peke på det vi allerede vet.
Skrevet av:
Johan Kristian Andreasen, førstelektor i pedagogikk, Universitetet i Agder
Sondre Risholm Liverød, psykologspesialist, Sørlandet sykehus
Eva Mari Andreasen, doktorgradsstipendiat i sykepleievitenskap, Universitetet i Agder
Øystein Sæbø, professor i informasjons- og kommunikasjonsteknologi, Universitetet i Agder
