Grensen mellom ondskap og galskap

Dersom en person diagnostisert som schizofren bryter samfunnets regler og myrder et annet menneske, dømmes vedkommende som ”ikke ansvarlig for sine handlinger på grunn av alvorlig mental lidelse”. Når en person diagnostisert som psykopat bryter de samme reglene og dreper, dømmes han som tilregnelig og må sone i fengsel uten spesielle hensyn. Konsekvensene for ugjerningene er altså helt forskjellige i de to tilfellene, og dette baserer seg hovedsakelig på tre argumenter: 1) En rasjonell bevissthet er til stede hos psykopaten, mens man antar at den schizofrene mangler dette. 2) Man antar at den schizofrene handler i ”sykdommens tjeneste” og ikke på bakgrunn av en fri vilje, mens psykopaten handler fritt etter eget forgodtbefinnende. 3) Tilstedeværelse av en alvorlig mental lidelse hos den schizofrene personen, mens psykopaten ikke tilskrives en slik lidelse, hvorpå handlingene ikke betraktes som et uttrykk for sykdom, men nok mer et uttrykk for ondskap.

Det er imidlertid viktig å påpeke at grenseoppgangen mellom normal og gal kan være relativ. Det er ikke alltid like lett å avgjøre hvor normaliteten slutter og galskapen begynner. I skrivende stund er det Anders B. Breivik som står tiltalt for massedrap på Utøya, og fagfolk spriker i sine vurderinger. Breivik har foreløpig fått diagnosen paranoid schizofren, og rettslig sett borger det for utilregnelighet og tvunget psykisk helsevern istedenfor fengsel. Senere observatører har ment at Breivik ikke befinner seg i det psykotiske spekteret eller tilfredsstiller en schizofrenidiagnose, hvorpå de vil tale for tilregnelighet og alminnelig straffeutmåling for grusomme gjerninger av denne typen. Det er som om man antar at Breivik enten befinner seg i den ene eller den andre kategorien, men hva hvis disse kategoriene ikke er så atskilte, men snarere et spørsmål om mer eller mindre på en slags kontinuum av ansvarlighet, fri vilje og mental forstyrrelse. I så tilfelle blir debatten om Breiviks tilregnelighet og den pågående utredningen tvunget inn i en ”enten eller” dikotomi, mens virkeligheten kanskje representerer et ”både og”. Kanskje er det umulig å plassere Breivik i en entydig kategori, rett og slett fordi hans tilregnelighet, rasjonalitet og frie vilje er et spørsmål om gradering? I så tilfelle blir meningene rundt diagnostisering og vurdering av Breivik polarisert på en måte som ikke speiler virkeligheten på noen god måte.

Ogloff og Lyon (1998, p. 404) har jobbet mye med rettspsykologi. I forlengelse av ovenstående argumentasjon, setter de opp en skjematisk fremstilling av de forholdene som er på spill når det gjelder loven, mental lidelse, og spørsmålet om ondskap og fri vilje.

Men uansett om morderen eller overgriperen er ond eller ikke, er det sannsynlig at grufulle handlinger med hensikt å skade andre mennesker skriver seg fra et sinnelag som sliter med en eller annen form for mentale plager. I sin artikkel konkluderer Ferreira (2000) i tråd med dette. Han mener at rettsystemet må grundigere og mer nyansert inn i materien og undersøke hva som ligger bak et drap eller et overgrep. Han mener at dette er viktig både i forhold til forebyggingsarbeid, forskning og ikke minst av humanitære hensyn. Raine uttrykker en lignende holdning:

“Predispositions clearly place constraints on the individual’s free will, though not in the dramatic way as some severe mental disorders such as schizophrenia may place constraints on free will. If we accept that crime is a disorder, acknowledge that there are clear predispositions that form the basis for recidivistic crime, and acknowledge that in most cases these predispositions are beyond the individual’s control, then the implication is that criminal offenders should not be punished as severely as they are currently for their actions.” (Raine, 1993, p. 310).

Når det gjelder Breivik og andre mordere, er det uhyre vanskelig å konkludere i forhold til ansvarlighet og strafferettslig tilregnelighet. En morder eller en psykopat kan bli karakterisert som ond, men ondskap har kanskje en årsak, og det er unektelig et viktig poeng. I en slik ramme vil ikke ondskap nødvendigvis bety fravær av mental lidelse. En personlighetsforstyrrelse manifesterer seg ikke nødvendigvis som alvorlige virkelighetsforvrengninger, slik som ofte er tilfellet ved schizofreni, men det kommer til utrykk i unormale tanke-, følelse- og atferdsmønstre som gjennomgående trekk i personligheten.  Alle personlighetsforstyrrelser er ikke like i den forstand at de ikke får like drastiske konsekvenser. Det er stor forskjell på personlighetsforstyrrelser. Noen typer er mer alvorlige enn andre og hver type kan forekomme i lettere eller mer alvorlig grad.
Det er vanlig å dele personlighetsforstyrrelser inn i «clustere»:

• Til cluster A personlighetsforstyrrelser, som er de alvorligste, regnes schizotyp, schizoid og paranoid PF.
• Til cluster B personlighetsforstyrrelser, som også er alvorlige, regnes borderline, narsissistisk, antisosial og hysteriform PF.
• Til cluster C personlighetsforstyrrelser, som regnes for lettere, hører unnvikende, tvangsmessig og avhengig PF. Uttrykket «lettere» personlighetsforstyrrelse må forstås relativt. Mange med eksempelvis unnvikende personlighetsforstyrrelse kan være svært invalidisert av sine personlighetsproblemer.

Personlighetsforstyrrelser er heller ikke arvelige, slik de fremstår som problemer med lav selvfølelse, identitet, forhold til andre mennesker og så videre. En personlighetsforstyrrelse oppstår gjennom et komplisert samspill av arvelig disposisjon og problematiske oppvekstvilkår. Man antar at personligheten er noe som dannes i samspill med omsorgspersoner og miljøet gjennom oppvekst, og emosjonelle skader gjennom barndommen kan påvirke personlighetsutviklingen i negative eller problematiske retninger. Det er altså en slags ”bio-psykososial” årsak til at mennesker tenker, føler og handler som de gjør. I dag mener man at temperament og flere personlighetstrekk har en betydelig arvelig komponent. Denne disposisjonen gjør at visse individer i utgangspunktet er mer sårbare enn andre (Karterud og Wilburn, 2001). Dermed øker sjansen for at disse individene gjennom sin oppvekst ikke får dannet en naturlig og trygg kjerne i selvet, og resultatet kan være at de må kompensere eller utvikler så mye frykt og utrygghet at det ender i en personlig eller samfunnsmessig tragedie.

En personlighetsforstyrrelse kvalifiserer ikke for utilregnelighet, men det er likevel sannsynlig at en slik lidelse påvirker individets grad av fri vilje, rett og slet fordi lidelsen påvirker individets personlighet og måten det tenker, føler og handler på. Hvis ens egen frie vilje er kompromittert av en personlighet formet i uheldige oppvekstvilkår, har det vel også en innvirkning på individets grad av ansvarlighet i forhold til egne handlinger?

Når man vurderer ansvarlighet, og beveger seg i spenningsfeltet mellom tilregnelig og utilregnelig, er det viktig å huske på at konklusjonen er ganske avgjørende. Tilregnelighet borger for fengsel og alminnelig straffeutmåling, mens utilregnelighet som regel gir rett til behandling. Å bli fengslet eller behandlet er på sett og vis to motsetninger. Man idømmes fengsel for å straffes, mens behandling sikter på rehabilitering.

Få fengsler er konstruert på en slik måte at de kultiverer fangenes holdninger på en positiv måte eller legger grunnlag for positive adferdsendringer. Mange studier viser at prognosene for innsatte i fengsler forverres under arrest. Det gir videre anledning til å anta at risikoen for gjentakelse etter sonet dom er overhengende, noe som selvfølgelig er svært uheldig både for den innsatte og samfunnet for øvrig (Fishbein, 2000, p. 5).

Men når det gjelder alvorlig drapssaker, massemord som i Breiviks tilfelle, og andre grusomme overgrep, er spørsmålet om behandling, terapi og rehabilitering har noen virkning. Er det en samfunnsmessig god investering å iverksette behandlingstiltak ovenfor mennesker som svært ofte har både antisosiale og psykopatiske trekk? Kan man unngå at de gjentar ugjerningene dersom de får behandling, eller er det et ubehjelpelig prosjekt, hvorpå man isteden bør tenke samfunnspreventivt i den forstand at man aldri slipper dem ut?

Dette spørsmålet leder oss inn på en stort og vanskelig område. Spørsmålet om behandling og terapi er også tett forbundet med spørsmålet om personen er gal (syk) eller ondsinnet. Hvis man tenker at personen lider av alvorlig psykopatologi, finnes det tiltak som skal virke kurerende. Men hvis man tenker at personen er iboende ond, og forstår ondskap som en slags overnaturlig kraft utilgengelig for behandling og forandring, er utsiktene for rehabilitering av psykopater selvfølgelig ganske dårlige. Vi drøfter behandling av psykopater og drapsmenn mer inngående i en senere artikkel.

I kategorien Rettspsykologi, kriminalitet og antisosial atferd finner du flere relaterte artikler.

Kilder

Ferreira, C. (2000). Serial killers- victims of compulsion or masters of control? In Fishbein, D. H. (ed.). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system. Civic Research Institute, Inc. New Jersey.

Fishbein, D. H. (ed.) (2000). The science, treatment, and prevention of antisocial behaviours. Application to the criminal justice system. Civic Research Institute, Inc. New Jersey.

Karterud, S. & Wilburn, T. (2001). Diagnositikk (DSM-IV akse II) og forekomst. I Karterud, S., Urnes, Ø. & Pedersen, G. (eds.). Personlighetsforstyrrelser. Forståelse, evaluering, kombinert gruppebehandling. Pax forlag. Oslo.

Ogloff, James P. & Lyon David R.: Legal issues associated with the concept of psychopathy. In: Cooke, David J., Forth, Adelle E & Hare, Robert D.: Psychopathy: Theory, research and implications for society. Kluwer academic publishers. The Netherlands, 1998.

Raine, A.: The psychopathology of crime: Criminal behavior as a clinical disorder. Academic press. San Diego, 1993.

 Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
 Psykolog Janne Risholm Liverød
WebPsykologen.no