Jeg husker en dame i terapi som aldri fant en kjæreste. Alle menn hun møtte var enten utilgjengelige, gift eller interesserte i starten, men avvisende etter noen måneder. Hun ble alltid forlatt og lengtet etter en egen familie. Denne dama mente selv hun hadde lav selvfølelse, og ofte er selvfølelse forankret i den måten vi har lært å kjenne oss selv på i møte med viktige personer gjennom oppveksten. Hun kunne fortelle at faren hennes forlot familien da hun var 5 år gammel. Han fant seg en ny kone, fikk barn med henne og flyttet til et annet land. Hun så aldri mer til ham. Moren hennes var knust og forbanna, og hun gav dattera skylden for bruddet. Denne situasjonen har nok vært utslagsgivende for hvordan denne damen ser på seg selv. Hun tenker at hun er til bry, lite verdt og en person som andre folk vil komme til å forlate. Nettopp disse ideene er noe hun mer eller mindre ubevisst søker å gjenskape i nye relasjoner. Når hun blir avvist av menn, bekrefter det hennes underliggende selvfølelse, og på paradoksalt vis gir det en følelse av forutsigbarhet. Med god selvfølelse lager vi ikke denne typen problemer for oss selv, og jeg mener ikke at denne dama sørger for å bli avvist med vilje, men selvfølelsen hennes blir toneangivende for hvilken type mennesker hun søker seg mot og hva hun utstråler av selvrespekt og verdi. Dessverre er det slik at hennes negative selvfølelse fungerer som en slags magnet på mennesker som er villig til å behandle henne i takt med hennes lave selvfølelse.
Dere som hører mye på SinnSyn er kjent med denne typen tematikk, men det er også en type problemstilling som jeg alltid vil vende tilbake til. Jeg synes det er uhyre viktig å tenke på fra tid til annen, og derfor publiserer jeg nå del 2 av 3 i denne miniserien om selvfølelse.



