Virtuelle kjæledyr, elektronisk kommunikasjon og urbane landskap er en naturlig del av det moderne livet. Det er ingen tvil om at vi lever i en teknologisk verden, og at mye av det naturlige miljøet er borte for lengst. Muligens kan dette ha negative innvirkninger både på enkeltmenneskets mentale og fysiske helse, samfunnets helbred, kulturen og til syvende og sist – planeten! “Vi er en teknologisk art, men vi trenger også en dyp forbindelse med naturen i våre liv,” sier utviklingspsykologen Peter Kahn. (Science Daily, april 2009). I denne artikkelen skal vi se på naturen og friluft i et psykologisk perspektiv.
Den såkalte ”biofil” hypotesen er ikke noe nytt. Biofili (kjærlighet til jorden og det naturlige livet) refererer til det iboende behovet mennesker har i forhold til en nær forbindelse med levende ting og levende prosesser.
«Det menneskelige behovet for natur er knyttet til naturens virkning på vår emosjonelle, estetiske, kognitive og spirituelle utvikling,” fastslår Ross Chapman, som hadde håpet at menneskets naturbehov kunne utnyttes i forhold til en mer miljøvennlig og miljøforebyggende politikk. (Chapman, 2002).
Frances (Ming) Kuo, direktør ved Urbana-Champaign’s Landscape og Human Health Laboratory ved University of Illinois, har vært involvert i en rekke avslørende studier som har undersøkt hvordan dagens samfunn er koblet fra den naturlige verden.
Kuo påpeker at vi opprinnelig har utviklet oss til å trives i naturlige omgivelser, og derfor er naturen interessant og revitaliserende for de fleste av oss. Urbane miljøer tapper derimot våre mentale ressurser med konstante og presserende stimuli. Dersom vi på nytt vender oppmerksomheten mot naturen synes et slikt fokus å gjenetablere, restaurere og fornye vår evne til konsentrasjon og håndtering av stress, sier Kuo.
Økoterapi, som betyr å gjenvinne helse gjennom kontakt med naturen, er gjenstand for et forskningsprogram publisert i British Medical Journal. Forskere fant ut at små dyr som ekorn og ugler kan brukes terapeutisk med barn som lider av emosjonelle eller atferdsmessige problemer.
Forskere har også dokumentert at det å være involvert i prosjekter som sikter på bevaring av naturen, også bidrar til en bedre fysisk og mental helse. Deltakerne i dette studiet vinner en helsegevinst på flere områder. Blant annet oppretter de nye sosiale forbindelser hvor de samarbeider rundt de samme aktivitetene og problemstillingene. I tillegg er følelsen av å være delaktig i et prosjekt med et høyere formål (som i et systemisk perspektiv er forbundet med individet på mange ulike nivåer) rett og slett vitaliserende og “antidepressivt”. Veien ut av depresjon, uansett hvilken type depresjon man lider av, handler ofte om evnen til å finne en større mening med tilværelsen, og engasjement i naturen synes ofte å representere en slik dypere menning for mange mennesker. Gevinsten ved å investere egen innsats i meningsbærende prosjekter, i forhold til psykisk sunnhet, har vi diskutert mer inngående i artiklene Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold del I og del II.
Kuo og hennes kolleger har funnet ut at mennesker i svært urbane beboelsesområder på sett og vis ”nedbrytes” eller dekompenserer akkurat som andre dyr som er fratatt sitt naturlige habitat. Deres sosiale, psykologiske og fysiske velvære forringes.
”Det du ser er økning i aggresjon, forstyrrede foreldrerelasjoner, og det sosiale hierarkiet og økosystemet korrumperes“. (Science Daily, februar 2009).
Kuo og hennes kolleger har studert hvordan “grønne rom” eller den såkalte “grønne effekten” påvirker dem som bor i boliger uten nærhet til naturen. De fant at golde landskaper resulterte i “redusert høflighet, mindre tilsyn med barn, mer ulovlig aktivitet, aggresjon, innbrudd, rastløshet, graffiti og søppel” enn det man fant i identiske boenheter med mer gress og trær i nærområdet.
“Om lag 7 prosent av variasjonen i kriminalitet som ikke kan forklares i forhold til andre faktorer, kan forklares i forhold til antall trær,” sier Kuo. “Noe av dette kan vi kalle å ” tilgrise reiret “, noe som ikke er sunt. Ingen organismer griser til sin bopel eller nærområdet når de er i god form.” (Science Daily, februar 2009).
Kuo sier at redusert tilgang til naturen synes å forårsake problemer med oppmerksomhet og konsentrasjonsevne, det reduserer kognitive evner og forstyrrer en veltilpasset impulskontroll, mens tilgang til ”grønne lunger” resulterer i færre konflikter, mindre utsettelser og forsinkelser med hensyn til de store livsmålene, eksempelvis i relasjon til jobb og bolig, og det skal angivelig gi et mer robust og ressurssterkt syn på liv.
Familier er sterkere, folk lever lenger og ungdomsskoleelever gjør det bedre på kognitive tester når det er tilgjengelighet til naturen.
I to studier av barn med ADHD, fant Kuo at barna forbedret sin konsentrasjonsevne og hadde mindre negative symptomer etter utendørsaktiviteter i naturen. Den “grønne effekten” var faktisk sammenlignbar med effekten av ADHD medisiner.
En japansk studie fant at voksne levde lenger hvis deres hjem var i gangavstand til en park eller andre grøntanlegg, og at den ”grønne effekten” var uavhengig av deres sosiale eller økonomiske status.
En studie i Storbritannia fant at helseforskjeller mellom rike og fattige forsvant da grønne områder ble tatt i betraktning.
I Indianapolis har forskning funnet ut at barn er mindre overvektige og sliter mindre med fedme enn det barn i ”grønnere nabolag” gjør.
Kuo påpeker at de som bor i den indre kjernen i byer “har utmattende liv, og ikke spesielt vitaliserende hjemlige omstendigheter. Det er mer sannsynlig at mennesker i urbane strøk henger i enden av tauet ved dagens ende.” (Thompson, 2009).
Den restituerende effekten av naturen “vekker det beste i oss slik at vi er i stand til å kontrollere de impulsene som vi ønsker å kontrollere, vi kan lettere se ting i et større perspektiv, noe som gjør at vi kan tenke klarere.” (Thompson, 2009).
Mer enn halvparten av befolkningen i verden bor nå i urbane miljøer og ikke i landlige strøk, og den potensielle innvirkningen er ekspansiv.
De store implikasjonene
“Videofili” er en betegnelse på mennesker som foretrekker TV, videospill og Internett-bruk. En studie finansiert av Nature Conservancy fant at ”videofili” korrelerer med en nedgang i besøkstallene ved nasjonalparker. USA og Japan er per i dag de mest “videofile” samfunnene, men andre land ligger ikke langt bak når det gjelder tendensen til å tilbringe livet foran en skjerm.
Oliver Pergams og Patricia Zaradiac, forfatterne av den ovennevnte studien, sier at “tiden barna tilbringer i naturen bestemmer deres miljøbevissthet som voksne.” (Nature.org 2009).
En studie gjennomført av et team med psykologer ved University of Washington fant ut at folk i langt større grad klarte å dempe eller mestre stress ved å bevege seg ut i naturen, fremfor en visning av den samme naturen i sanntid på en høyoppløselig plasmaskjerm.
Selv med kjennskap og bevissthet om global oppvarming og klimaendringer, advarer forfatterne mot mangel på ekte naturopplevelser, da avstanden til naturen kan føre til at folk i stadig mindre grad bryr seg om miljøet. «Hvis folk slutter å bry seg om naturen, vil det være den største miljømessige trussel for alle.” (Nature.org 2009).
Peter Kahn, forskningsleder ved University of Washington, frykter det han kaller “generasjons amnesi.”
“Den store bekymring er at den teknologiske naturen [opplevelser av naturen gjennom TV og lek med Robotkjæledyr i stedet for levende dyr] vil endre utgangspunktet for hva folk oppfatter som naturopplevelser, og at en slik tendens vil bidra til det vi kaller generasjonens miljømessige hukommelsestap.” (Science Daily, april 2009).
Kahn frykter at folk måler miljø ødeleggelse mot en norm som etableres i barndommen. Hver generasjon har mindre erfaring med og forståelse av den naturlige verden enn sine forfedre, noe som er en potensielt skremmende utvikling.
”Selv miljøvernersympatisører mangler en ordentlig innsikt i mengden av ødeleggelser og fornedrelser mot naturen som faktisk har skjedd,” sier Kahn. “De ser ødeleggelsene, men de anerkjenner dem ikke på en oppriktig måte fordi deres egenopplevde erfaringer er redusert,” og ergo er referanserammen betydelig forringet. ”Hvor mange mennesker i dag føler et virkelig tap etter oppdemningen av Columbia River sammenlignet med en vill Columbia River? Mange av oss har ikke engang et konsept om en vill elv, og dermed føler de heller ikke et tap.” (Science Daily, april 2009).
Kahn sier også at “dårlig luftkvalitet er et godt eksempel på fysisk nedbrytning. Vi kan kveles av lufta, og noen mennesker lider av astma, men vi har en tendens til å tro at det er en ganske normal del av den menneskelige tilstanden.” (Science Daily, april 2009).
Kahn er redd for at den teknologiske naturen snart vil være “god nok” og at “kommende generasjoner vil oppfatte ”god nok” som det beste. Dersom vi ikke endrer kurs, vil det forringe oss som art.” (Science Daily, april 2009).
Kilder
Chapman, Ross (2002): “Exploiting the Human Need for Nature for Successful Protected Area Management”. The George Wright Forum
Staff writer (2009): “Conservation Science: Do People Still Care About Nature? (Interview with Nature Conservancy study authors Oliver Pergrams and Patricia Zaradic)”. Nature.org
Staff writer, (2005): “Getting Close to Nature is Good for You”. Adapted from British Medical Journal by Science Daily
Staff writer (April 2009): “Humans May Be Losers if Technological Nature Replaces the Real Thing, Psychologists Warn”. Adapted by materials from the University of Washington
Staff writer, (February 2009): “Science Suggest Access to Nature is Essential to Human Health”. Adapted form University of Illinois at Urbana-Champaign study by Science Daily
Staff writer (2007): “There’s Much More to a Walk in the Park”.
Adapted from University of Sheffield study by Science Daily
Thompson, Andrea (2009): “Got Nature? Why You Need to Get Out”. Live Science.com
Av Sondre Risholm Liverød &
Sumei Lee FitzGerald
WebPsykologen.no
