Offerrollen, alkoholisme & familietragedie

Undertrykte følelser, bitterhet og lite ansvarsevne, blandet med alkohol som en emosjonell ventil, fører ofte til familietragedie, vold og impulsive handlinger.

Gjentakende opplevelser av å bli undertrykt skaper et psykologisk vanskelig klima hvor mennesker opplever seg som offer i eget liv. Undertrykte følelser, bitterhet og mangel på ansvarsevne, blandet med alkohol som en emosjonell ventil, fører alt for ofte til familietragedie, vold og impulsive handlinger. Faren med undertrykkelse er at følelsene til syvende og sist finner sitt utløp, via alkohol, og dermed antar en dimensjon som er farlig for den det gjelder og ikke minst for familien. Det er denne problemstillingen vi skal drøfte i denne artikkelen.

Mennesker kan undertrykkes på mange måter. De kan holdes nede med fysisk tvang og trusler, eller de kan holdes ned gjennom emosjonell trakassering. På denne måten undergraves behov og følelser og skaper et psykologisk klima som i noen tilfeller ender med katastrofe. Personer som undertykkes ender ofte opp i en slags offerrolle med en negativ innstilling til livet. De lever på en følelse av utrygghet, bitterhet og misnøye, noe som sjelden kommer til uttrykk på en direkte måte. Isteden lever de sitt liv på et fortrengt følelsesliv som gang på gang plasserer dem i den velkjente offerposisjonen. De vinner ikke frem i livet, og enkelte døyver smerten i alkohol og rusmidler. I denne artikkelen skal vi bruke Ronald som et slags caseeksempel for å illustrere et livsløp som ender med mange offer.

Offerrollen, Alkoholisme og Familietragedie
Offerrollen, Alkoholisme og Familietragedie

Ronald var blant de heldige som ble trukket ut til å delta på en skoletur, men da foreldrene hans valgte å ikke la ham dra, så aksepterte han i stillhet. Da han ble eldre og foreldrene ba ham oppgi sin livs kjærlighet, så overga han seg i stillhet. De bestemte hva han skulle studere, hva han skulle jobbe med og hvor mye han skulle tjene. Ronald giftet seg til slutt med en jente de godkjente og fikk deretter barn selv. Kona til Ronald hadde store problemer med å forstå hans holdning til livet. Hver eneste gang en konflikt oppsto, så trakk Ronald seg unna og ga opp. Han aksepterte at situasjonen var håpløs, at han selv var hjelpesløs og nektet å forsvare seg. Han skyldte stadig på alle andre når ting gikk ham imot. Han skyldte på foreldrene fordi de hadde fratatt ham retten til å bestemme selv, og likeledes forstyrret hans muligheter til å utvikle seg. Han elsket dem, men nølte aldri med å framheve at de hadde ødelagt alle hans sjanser for tjue eller tretti år siden.

En dag kollapset Ronald foran huset på grunn av noe som lignet på et tilfelle av for mye alkohol. Ronalds kone var klar over at han drakk av og til, men denne episoden gjorde det klart at drikkingen forekom oftere enn bare av og til. Etter denne episoden innrømte Ronald at han hadde begynt å drikke allerede i tenårene. Kona hans var fra seg og fortvilet. Hin og foreldrene til Ronald hadde gjort sitt beste for å oppfostre Ronald til et ”rent” liv uten innslag av alkohol eller andre uakseptable vaner. Ronald kom hjem og lovet at han skulle kvitte seg med denne uvanen. Han skulle skjerpe seg og forplikte seg til avholdenhet. En dag senere mistet han jobben.

Ronalds kone mottok en hastemelding på jobben: Hun måtte dra hjem med en gang. Da hun kom hjem fant hun Ronald nærmest bevisstløs. Barna og barnevakten hadde søkt tilflukt hos en nabo. Ronald hadde gått berserk. Han hadde skreket til barna, knust et vindu og deretter falt sammen som en sekk. Barnevakten sa opp sin stilling på dagen og nektet å komme tilbake flere ganger. Hun våget ikke å møte Ronald i en slik forfatning en gang til. Barna var også redde for å gå hjem fra skolen. Ronalds plutselige utbrud hadde virkelig forstøkt dem. Stresset og bekymret presenterte Ronalds kone ham for et ultimatum.

Det endte med at Ronald gikk berserk igjen og ødela møbler, mens han skyldte på kona for alle sine problemer. Han hadde mistet jobben på grunn av henne. Han hadde ikke villet ha barn, men nå satt han der med to stykker. All hans elendighet var et resultat av konas oppførsel.

På slutten av tiraden skrek barna i frykt og fortvilelse, og kona pakket koffertene. Ronald døste av og sovnet mens familien hans forlot huset. Morgenen etter kuttet en angrende Ronald seg over håndleddene og endte opp på sykehuset i kritisk tilstand.

Et viktig spørsmål i denne situasjonen er hvordan offerposisjonen kom inn som et destruktivt mønster i familien. Hvor begynner sirkelen hvor noen ble gjort til offer? Hvem blir urettferdig behandlet? Ofte trer offeret inn i et mønster av å være et offer selv og samtidig gjør andre til ofre. Hvis Ronalds kone hadde tillatt oppførselen hans, og behandlet han som normalt, så ville han sannsynligvis ha fortsatt å behandle henne på denne måten. Det er vanskelig å avgjøre nøyaktig når man blir gjort til offer, men personen det gjelder har fremdeles følelsen friskt i minne. En person som har blitt brutalt mishandlet eller truet på et tidspunk i livet, vil huske følelsen av hjelpesløshet og frykt i lang tid. For Ronald så var hans samtykke som ungdom sett på som modenhet og respektabel lydighet. Det at han hatet måten foreldrene behandlet ham på, ble aldri uttalt som en mulig følelse.

Sinne har sitt opphav i undertrykkelse. Det kan dreie seg om et sinne som er påtvunget med vold og trusler, eller et sinne som er bygd seg opp som følge av følelsesmessig tvang. Ronald har aldri fått utvikle en nyansert evne til å dømme effekten av sin egen oppførsel i et realistisk lys. Han har heller ikke utviklet tro på sine egne evner, noe som til samen er en fryktelig dårlig kombinasjon. På sett og vis har hans oppvekst vært en systematisk undergravelse av hans egne evner og uttrykksfrihet.

Det er mange problemer med å se på seg selv som et offer, men hovedproblemet er at offerposisjonen på sett og vis legitimerer eller tillater ’offeret’ å oppføre seg på hvilken som helst måte; eksempelvis skade andre vitende eller uvitende, uten å se effekten eller ta ansvar for egne handlinger. Det er vanlig at offeret ser på seg selv som den lidende part i alle situasjoner. Den voldelige ektemannen skylder på kona for at hun er en flørt, den mishandlende forelderen skylder på barnet på grunn av provokasjoner, eller den sinte sjefen skylder på de ansatte for alle problemer i avdelingen. Ronalds foreldre klarte ikke å se innvirkningen av deres konstante undertrykkelse av guttens preferanser, ønsker, behov og meninger.

Ofre er ofte tilbøyelige til å få raserianfall. Potter-Effron presenterer en analogi for å forklare hvordan offerposisjonen forvandles til raseri. ’Vann renner i elver og bekker, som truer med å forårsake oversvømmelser. Kun en eneste demning står i veien. Kan denne demningen hindre oversvømmelsen?’ Vannet representerer sinne. Normalt sett vil mennesker som får raserianfall holde tilbake følelsene sine helt til den emosjonelle demningen ikke lenger kan holde igjen. Strømmen av sinne er tøylesløs og kommer fra fortiden.

En miks av angst fra den undertrykte posisjonen, raseri og avhengighet former en mektig miks som kan forårsake alvorlig skade på personen og familien. Ronald kan be om at familien kommer tilbake, eller han kan gå til foreldrene for å få hjelp. Han kan fastslå at ekteskapet var en feil og legge ut på en tankerekke som alternere en mening om at oppvekstfamiliens prinsipper var riktige og verdifulle likevel. Dette kan imidlertid øke disharmonien hans og potensielt sett forårsake en ny tragedie eller at han skader noen igjen.

Er det sannsynlig at Ronald er åpen for forslaget om at han selv er ansvarlig for situasjonen? Vil han være i stand til å hjelpe seg selv ut fra denne situasjonen? Burde kona hans la situasjonen være som den er med håp om at ting vil forandre seg? Nei, dette er ikke sannsynlig i det hele tatt.

Ronald må i første omgang innrulleres i et rehabiliteringsprogram i forhold til alkoholmisbruk, og deretter søke profesjonell hjelp for sin forstyrrende livsorientering, problematiske forvaltning av følelser og holdningene sine, og ikke minst lære seg å gjenkjenne situasjoner når han selv er ansvarlig. I mellomtiden bør han gjøre en innsats for å tilbringe tid med barna, siden hans tidligere oppførsel har ført til at de er redde for ham.

Ronalds kone blir nødt til å reflektere over hvorvidt ekteskapet har en framtid eller ikke. Hun bør være positiv til at hans involvering i barnas liv, men forsikre seg om at risikoen for at nye utbrudd ikke er til stede.

Hvordan løser denne situasjonen seg? Det spørs helt på Ronalds vilje til å se på seg selv som drivkraften på vei til helbredelse.

Kilde

Potter-Effron, 2007. Rage: A Step-by-step Guide to Overcoming Explosive Anger.

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here