Avhengighet, avvisning og panikk

Barn som ofte blir avvist, oversett eller sviktet risikerer å vokse opp med en underliggende avhengighet og separasjonsangst. Som voksne sliter de med frykt for å bli forlatt, noe som kan ødelegge et godt samliv.

De grunnleggende emosjonelle styringssystemene

Vi fødes inn i verden med en arv fra millioner av år med evolusjon. En viktig del av denne arven er våre grunnleggende emosjonelle styringssystemer. Disse systemene er en ansamling automatiske reaksjoner som fremmer vår overlevelse. Reaksjonsmønstrene transkriberes i våre gener ettersom de har sikret våre forfedres overlevelse et utall ganger tidligere. I sin primitive form er dette systemet milliarder av år gammelt. Hos det moderne mennesket er det lokalisert i hjernestammen som er hjernens anatomiske sentrum.

De grunnleggende emosjonelle styringssystemene er vår biologiske arv, mens innholdet i disse systemene er psykologiens anliggende. Våre erfaringer gjennom livet skriver seg inn i vår ”mentale” biologi og legger grunn for vår opplevelse av oss selv og verden. Utrygge omgivelser fra tidlig alder kan føre til utviklingen av en engstelig personlighetsstruktur. Våre tidlige erfaringer er svært avgjørende for vår voksne personlighet. Mye svikt i barndommen kan avstedkomme en slags engstelig grunnmur i personligheten. Gjennom svikt og utrygghet lærer barnet at verden er et farlig sted hvor man må være på vakt hele tiden. Dersom dette blir grunntonen i vår selvoppfattelse og verdensanskuelse, kommer barnet til å vokse opp med spenninger og frykt som utgangspunkt for sin livsorientering. Det kan borge for et liv preget av kamp mot en tilværelse som kanskje virker fiendtlig og utrygg. Selv om personen klarer å etablere en trygg livssitusjon, hvor farene fra barndommen er borte for lengst, kan det hende at personen ikke klarer å dempe sin alarmberedskap, men fortsette sin engstelige aktpågivenhet. Sånn sett vil verden aldri oppleves som trygg fordi tidlige traumer farger vårt verdenssyn på en veldig uheldig måte.

Erfaringene vi gjør oss gjennom tidlige barneår er altså veldig avgjørende, og de skriver seg inn i det jeg har kalt de grunnleggende emosjonelle styringssystemene. Vi har grovt sett fire primære styringssystemer som kan oppsummeres slik:

  1. SØKE-systemet assosieres med behag, lyst, nysgjerrighet og positiv utforskende atferd basert på trygghet.
  2. FRYKT-systemet eller frykt-angst handler om å trekke seg tilbake og unngå farer.
  3. RASERI-systemet handler om vrede og sinne, men også om statusorientering og selvhevdelse.
  4. PANIKK-systemet handler om separasjon og fortvilelse. Det er et system som henleder barnet til gråt og oppmerksomhetskrevende atferd når barnet føler seg forlatt eller har mistet omsorgspersoner. Det handler om separasjonsangst.

(Solms & Turnbull, 2002)

Panikk

Dersom barnet forlates eller sviktes mye i oppveksten, vil panikksystemet koble inn ved å stoppe produksjonen av endorfiner eller kroppens eget smertestillende preparat. Dermed føler barnet smerte når det plutselig oppdager at mor er utenfor ”trygg” rekkevidde. Barnet reagerer med gråt og panikk for å påkalle seg mors oppmerksomhet og gjenvinne trygg nærhet til den livsviktige omsorgspersonen. Det er sannsynlig at barn som i tidlig alder ble lagt in på sykehus over lengre tid, uten så mye kontakt med mor, ble stimulert på en måte som aktiverte panikksystemet i høy grad gjennom hele innleggelsesperioden. Dermed ble panikksystemet aktivert og stimulert på en slike måte at det ”vokser” og senere vil oppta mye plass i personens ”mentale økonomi”. Det kan på sett og vis sammenlignes med trening av muskler. Dersom vi trener mye, vokser de musklene vi trener tilsvarende. Dersom vi kun trener den ene delen av koppen, kommer vi til å bli ”skakke” med store muskler i høyre arm og lite kraft i venstre. Slik er det også med våre emosjonelle styringssystemer. Dersom panikksystemet aktiveres mye, risikerer man at det overtar mange av personens responser i den forstand at individet i voksen alder lett reagerer med panikk, også i situasjoner hvor panikkreaksjonen ikke er hensiktsmessig. Poenget er at man på grunn av tidlige erfaringer har utviklet et ”skjevt” reaksjonsmønster.

Raseri

Panikksystemet handler altså om separasjonsangst og avhengighet. I ”motsatt ende” finner vi raserisystemet som handler om noe helt annet. Det rasende barnet vil markere seg, hevde seg og finne ut hvor høyt opp på rangstigen det kan komme. Hvor mye kan barnet bestemme over mor og far. Dette emosjonelle systemet er det som opererer i barnet når det forsøker å kreve sin plass i verden. Det har en aggressiv komponent som skal besørge barnets egenrådighet, selvbestemmelse og dominans. For mye dominant atferd, altså et barn som ikke møter noen grenser når det turer frem med sin egenrådighet, og fortsetter denne strategien senere i livet for å vinne frem og tilfredsstille egne behov, kommer til å få problemer i det sosiale liv. Selvhevdelse og dominans er sundt og bra til en viss grad, men ikke hvis det er den primære livsorienteringen. Man må også ha evnen til å justere seg ned, trekke seg litt unna, ta hensyn til andre, stole på andre og gi andre plass. ‘

Med andre ord handler psykisk sunnhet om balanse i de grunnlegende emosjonelle styringssystemene, som senere i livet kommer til å ”kode” for vår personlighet eller vår livsførsel. Trygghet med faste og vennlige grenser i barndommen er oppskriften på en god balanse og en solid, trygg og omgjengelig personlighet i voksen alder. Balanserte og trygge omgivelser setter altså sitt avtrykk i vårt mentale apparatur og legger grunn for indre ro, selvtillit og en veltilpasset fungeringsevne.

Avvisningens kretsløp

I modellen for de fire emosjonelle styringssystemene ligger PANIKK-systemet i motsatt ende og på samme diagonal som RASERI-systemet. Jeg vil nå vende meg til dominansens motpol og se litt nærmere på underkastelse og PANIKK-systemet. Biologisk sett handler dette systemet ikke bare om panikkangst, men også om separasjon, tap og der tilhørende sorgreaksjoner. Psykoanalysen har lenge vært oppmerksom på en tilgrensende forbindelse mellom panikk, separasjon og depresjon.

Et illustrativt eksempel er barnet som mister sin mor i kjøpesenteret. Den første normalreaksjonen ved en slik separasjon er panikk og desperasjon. Barnet er forlatt i en situasjon det ikke har forutsetninger for å takle på egenhånd og det reagerer spontant med en panisk søken etter sin mor. Etter en viss tid i desperasjon og panikk går barnet etter hvert inn i en ny fase. Det gir opp letingen, setter seg ned, gråter og resignerer i en slags depressiv tilstand. Dette forenklede eksempelet viser tydelig utviklingen fra desperasjon til panikk og videre til depresjon. Man kan også hevde at det er barnets biologi som etter en viss tid kobler ut panikkreaksjonen. Rent evolusjonsbiologisk sett er det uhensiktsmessig å påkalle seg mye oppmerksomhet over lengre tid. Gråt og panikk blir synlig, og hensikten er å gjenforenes med mor, men dersom mor er så langt unna at hun ikke hører eller oppfatter barnets febrilske søken, kan det være farlig å fortsette med denne atferden. Biologisk sett er det farlig fordi man kan påkalle seg oppmerksomhet fra andre rovdyr. Derfor vil barnets paniske atferd avta, hvorpå barnet står stille og gråter. Kanskje blir det funnet av en ekspeditør i kjøpesenteret som hjelper barnet å lokalisere moren. Da mor og barn gjenforenes, kunne man tenke seg at barnet vill reagere med glede, men slik er det som regel ikke. Da mor kommer tilbake er det sannsynlig at barnet vil reagere med sinne (raseri-systemet) for å markere at mor IKKE kan forsvinne på denne måten.

Avsiningens kretsløp begynner derfor med panikk, går over i stille gråt (kalles også depresjonsfasen) og avsluttes ofte med sinne og selvhevdelse: Panikk-depresjon-raseri.

Historien om den avhengige personligheten

I denne forbindelse vil jeg nevne Young og Klosko (1995, 2006 og 2010) som har fremsatt en ganske lettfattelig og praksisnær beskrivelse av det de kaller negative grunnleggende leveregler. I en type folkepsykologisk sjargong beskriver de nettopp hvordan tidlige erfaringer skriver seg inn i vår personlighet som mer eller mindre rigide og ureflekterte handlingsmønster. De antyder hvordan et menneske fra tidlig alder risikerer å tilegne seg ulike maladaptive reaksjonsmønster som følge av et sviktende oppvekstmiljø.

I forhold til separasjon, redegjør de blant annet for hvordan gjentatte avvisninger og situasjoner hvor barnet blir latt alene eller oversett kan utvikle en type avhengighetsproblematikk i voksen alder. For å synliggjøre de psykologiske sammenhengene benyttes kliniske eksempler. I forhold til avhengighet omtales blant annet enn jente som mister sin far i ung alder. Etter dødsfallet blir moren deprimert og jenta får i liten grad støtte og hjelp til å forstå og bearbeide dødsfallet, men må isteden gå inn i rollen som morens støttespiller. I dette eksempelet separeres jenta både fra sin far, i forhold til død, og fra sin mor, som forsvinner emosjonelt i depresjon.

Eksempelet følger jenta til voksen alder hvor det fremkommer hvordan hun sliter med sitt samboerforhold. Problemet er at hun opplever en type panikk hver gang hennes mann forlater huset. Selv om mannen kun skal på arbeid og kommer tilbake senere på dagen, reagerer jenta med en desperasjon hun i liten grad forstår eller har kontroll over. Hun blir krevende i forhold til sin mann som gradvis føler en dårlig samvittighet hver gan han går ut av huset. Hvis han kommer litt for sent hjem, mottar han masse frustrerte tekstmeldinger, noe som gjør at han etter hvert opplever samboerskapet som et fangenskap. Jenta bebor en dyp og delvis ubevisst separasjonsangst som utspiller seg i livet hennes også ved avskjeder av en ganske ubetydelig karakter. Den dyptliggende angsten for å bli «forlatt» gjenskaper det samme mønsteret som vi så hos barnet i kjøpesenteret. Når mannen forlater hjemmet, reagerer hun med panikk, deretter er hun lei seg og nedfor i den perioden mannen er avsted. Når han kommer hjem, blir hun ikke strålende glad for å se ham, slik man ville forvente, men hun rammes av irritasjon og sinne. Ofte krangler de på ettermiddagen. I likehet med barnet kan denne frustrerte reaksjonen tegne seg fra raserisystemet som handler om status og oppmerksomhet. Barnet reagerer med sinne ovenfor mor for å markere at moren ikke kan forsvine på denne måten. En mor som mister barnet i kjøpesenteret møtes ofte av et utrygt barn som reagerer med sinne når mor kommer tilbake. Det emosjonelle raserisystemet slår inn og avstedkommer en respons som handler om selvhevdelse: ”Du forlater ikke meg!”.

Noe av den samme dynamikken utspiller seg i eksempelet over. Jenta som har ventet på sin mann hele dagen, rammes ikke av glede ved hans hjemkomst på ettermiddagen, men av irritasjon. Ettermiddagen brukes på kjekling, hvorpå parforholdet kommer til å lide stadig mer.

Av og til blir dagene så vanskelige og lange at hun kaller mannen hjem fra jobb under forskjellige, og til dels usanne, påskudd. Det paradoksale og tragiske ved slike reaksjonsmønster, eller negative leveregler, et at de på subtilt vis sørger for en gjentakelse av det jenta i utgangspunktet frykter mest, nemlig å bli forlatt. Hennes klamrende oppførsel ovenfor sin mann sørger i siste ende for at samboerforholdet kveles. Mannen forlater jenta fordi han ikke klarer å leve med en person som har et avhengighetsbehov som er så omfattende at det forhindrer en normal livsførsel. Han kjenner på store samvittighetskvaler ved å gå på jobb, noe som avstedkommer en følelse av å være låst fast til hjemmet og til sist ser han ingen annen løsning enn å avslutte forholdet. Jenta frykt for å bli forlatt har blitt en slags selvoppfyllende profeti og separasjonsdramaet har gjentatt seg. Freud kalte dette for tvangsrepetisjon, mens andre teoretikere har gitt det andre navn.

Kilder

Solms, Mark & Turnbull, Oliver (2002). The brain and the inner world – An introduction to neuroscience of subjective experience. Karnac Books. (Anbefales!)

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). Reinventing your Life – How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young Jeffrey E., Klosko Janet S. & Weishaar, Marjorie E. (2006). Schema therapy – a practitioner’s guide. New York: The Guilford Press.

Young, Jeffrey E., Rafaeli, Eshkol & Bernstein, Davis P. Schema Therapy. Taylor & Francis Ltd.

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

16 KOMMENTARER

  1. Ble svært interessert i følgende utsagn i siste innspill fra webpsykologen: “Det er sannsynlig at barn som i tidlig alder ble lagt in på sykehus over lengre tid, uten så mye kontakt med mor, ble stimulert på en måte som aktiverte panikksystemet i høy grad gjennom hele innleggelsesperioden.” Hva menes med tidlig alder?

  2. Hei Anonym!
    Jo tidligere en skade skjer, desto verre blir konsekvensene. Dette er en ganske akseptert antakelse innenfor tradisjonell psykologi. I forhold til innleggelse på sykehus, er det spesielt sårbart for barn fra 0 til halvannet år. Hjernen og personligheten utvikler seg hele tiden, men man kan også snakke om ”følsomme” faser. I forhold til tilknytning og trygghet er det første leveåret helt avgjørende. Fra halvannet år og oppover er det status og selvhevdelse som står på plakaten (terrible twos) (markere seg – analfasen – Freud). Da begynner barnet å utfordre regler og finne sin plass i flokken. Det vil hele tiden være avgjørende med en nær, kontinuerlig og trygg tilknytning, men det er altså i det første leveåret at utviklingen har sitt hovedfokus på nærhet, tilknytning og overlevelse (pupp i munn – oral fasen Freud).
    Ettersom barnet får mer språk på det som foregår, regner man med at det er bedre rustet til å takle påkjenninger. Altså vil et svik i tolv års alder sannsynligvis gjøre mindre skade enn tilsvarende svikt i to års alder. Det som skjer før vi får en verbal bevissthet, legger seg som stemninger i vårt psykologiske apparatur, og det kan ramme oss uten at vi forstår hvorfor (panikkangst). Når vi ikke har noen eksplisitt hukommelse eller noe språk som kan bære frem de vonde erfaringene fra tidlig alder, famler vi litt i blinde. Det er vanskeligere å behandle, vanskeligere å forstå og vanskeligere å akseptere. Språket er det redskapet vi bruker for å organisere våre opplevelser av oss selv og verden. Derfor er det så avgjørende. Fred snakket om å gjøre det ubevisste bevisst, og i en slik prosess er det språk som er vårt redskap.
    Ellers skal man også huske på at hjernen ikke er ferdig utviklet før man er over tyve (metakognisjon tenke på tanken – identitet, selvforståelse, abstrakt tenkning). Dermed er man på sett og vis sårbar gjennom hele oppveksten. Traumer kan gjøre skade uansett, men jo eldre vi er, desto større sjanse er det for å bearbeide våre opplevelser på en adekvat måte.
    WebPsykologen

  3. Jeg har en liten rar historie om kjøpesenter mor/barn, men litt annerledes enn webpsykologen eksempel. Jeg var ca 5 år gammel og på byen med mor. Jeg var ei aktiv jente og fant en løshund som jeg ville fange. Uten hell. Oppdaget etter lang… tid at mor var borte og løp rundt i alle butikker (ikke kjøpesenter den gangen)og spurte etter mor. Ingen kjente noen som het “mor” dessverre. Noen snekkere spurte meg hva jeg het og hvor jeg bodde og jeg svarte: “Eva, og jeg bor hos mor og far”. Etter en lang stund støtte jeg på mor og jeg ble veldig glad for å se henne! Men jeg skjønte ikke hvorfor hun ikke ble glad! Hun var sint i ansiktet og lei seg – uforståelig for en 5-åring, jeg synes hun kunne være litt glad for å se meg. Jeg fikk ei dokke av mor og jeg syntes at mor allikevel var ei snill mor! Vil legge til at jeg husker svært godt – både fra fortid og nåtid selv om jeg er 60 år:)) Min oppvekst var i villmarka hvor barn var selvstendige og vant til å finne ut av ting.

  4. Den avhengige personligheten som er beskrevet over, kan også minne om det reaksjonsmønsteret man ser når en person er veldig sjalu? Sjalusi bunner kanskje også i en separasjonsangst?

  5. Takk for historien din Eva Birgit. Et veldig viktig poeng at man ofte reagerer med sinne dersom man er redd. Takk til Bente også for hyggelige ord!

  6. Hei!

    Leste artikkelen med stor interresse, da jeg har lett lenge etter tidsskrift som inneholder naturlig atferd ved adskillelse mellom barn og omsorgspersoner. Mitt spørsmål er litt spesifikt rettet mot denne reaksjonen ved gjenforening, hvor barnet reagerer med avvisning. Dersom barnet blir fjernet fra mor/foreldre,og satt hos fremmede, hva blir da naturlig reaksjon, når omsorgsperson blir fremmed? Et gitt eksempel kan være hvor et barn på 2 år, blir hentet ut av barnehage og plassert hos fremmede i beredskapshjem. Hva blir naturlig reaksjon her? Er det naturlig at et barn på 2 som hadde et godt forholdt til sine foreldre, med alle behov dekket, ikke klarer å søke trøst hos sine fosterforeldre og viser irritasjon og sinne i en periode? Hvilken kategori plasseres behovet for å gjemme seg når barnet skal sove om kveldene, og ikke vil bli tatt i?

  7. Hei

    Jeg kjente meg igjen i alt som ble skrevet. Selv har jeg hatt en veldig fin oppvekt med mye trygghet, så mye trygghet at verden utenfor har blitt skummel. Takk for en fin artikkel. Skulle gjerne lest mye mer da jeg kjente igjen hvert eneste ord. Skremmende :)

    P.s. Hvis du har noen tips i forhold til dette ville jo også det vært fint?

  8. Hei Aalan! Takk for gode tilbakemeldinger på artikkelen. Det setter vi pris på! Du spør også etter mer info om emnet, og jeg holder et foredrag som relaterer seg til den samme tematikken. Dette foredraget finner du her på siden under Psykologi-TV. Direkte link er: https://www.webpsykologen.no/video/utviklingen-av-personlighet-og-identitet/
    Håper at dette foredraget kanskje kan gi deg enda mer innblikk i psykologien og biologien bak avvisningens kretsløp.
    Med vennlig hilsen
    Sondre Risholm Liverød
    webpsykologen.no

  9. Det var en fin beskrivelse av en tilstand fortalt i historien om den avhengige personligheten. Jeg ble involvert og nysgjerrig! Det hadde vært fint med henvisning til hva personen selv kan gjøre for å komme ut av dette. For det er jo det som til syvende og sist er det viktige? Evt. hvordan en terapi kan påvirke dette.

  10. Noen tips om hva mannen i denne historien kunne gjort for å bedre situasjonen, bortsett fra å gå fra jenta eller slutte å forlate huset?

  11. Henger meg på Jan her! Hva kan mannen gjøre i en slik situasjon? Finnes det noe terapi som kan hjelpe?

  12. Jeg har det slik som beskrevet her( hun med seperasjonsangst)
    Fryktelig lei meg etterpå- når jeg har kjeftet og vært rasende.
    For min del tror jeg at å snakke om hva som skjer og se på utskrifter av mld osv har en god effekt. Nemlig en bevisstgjøring over hvor irrasjonelt jeg oppfører meg. Først da gikk det opp for meg at det var jeg som hadde et problem..
    Derfra må jo jeg få den hjelpen jeg trenger, evt psykolog.
    Men det viktigste og første steget er å innse.

    Som mann og støttespiller tror jeg det er viktig å vite at dette er noe hun lider av- og ikke kan styre om hun hadde hatt ti ville hester på laget.. Prøv å bær over- tilgi og vær “nedpå” Ikke kast deg inn i høylytt krangling. Vær rolig og støttende…

    Ta evt opp samtalen når det begynner å bli bråk, så kan du være heldig å nå gjennom en fin dag

  13. Jeg kjenner meg så mye igjen i det som er sagt og skrevet i dette temaet. Jeg reagerer mest på dette med kontaktmønster når det gjelder gutter. Har jeg ikke fått melding eller blitt ringt når man pleier, eller sies noe på “feil” måte reagerer jeg med en gang.. Når jeg er en i en datingprosess og ikke kjenner personen godt nok går jeg med en angst som fort kan eskalere om dette skjer. Selvfølgelig kan jo dette selvfølgelig ødelegge alt og ofte synes jeg det er lettere å avslutte forholdet selv enn å bli forlatt eller ha angst om å bli det.

    Det jeg lurer litt på er hvordan man selv kan få det vekk? Står det noe sted? Har det kun med selvfølelse å gjøre? Jeg er trygg på meg selv på så utrolig mange måter, men her svikter det totalt.
    Har gått til psykolog en god stund og har hjulpet mye på annen angst og depresjon, men dette har jeg ikke klart å bli kvitt! Håper på svar :)

  14. Hei!
    Veldig mye kjent her ….Desverre… Regner da med at man som bortadoptert etter 6 mnd på spedbarnehjem også kanskje kan finne noen logiske forklaringer på angst, dårlig selvfølelse,og separasjonsangst med selvoppfyllende negative “profetier “, som jenta i historien over mm?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here