Skyld og skyldfølelse

Mange mennesker bærer på en underliggende skyldfølelse. Noen har gjort noe virkelig galt, hvorpå skyldfølelsen har et ansikt og man kan forstå hvorfor personen tynges av skyld. I andre tilfeller kan man komme over mennesker som føler skyld, men ikke riktig klarer å plassere sin følelse. De vet egentlig ikke hvorfor de stadig føler seg skyldige, noe som er ubehagelig og vondt. Slike mennesker har en tendens til å påta seg skylden i de fleste konflikter, og de finner små situasjoner i hverdagen som kan bekrefte eller validere deres diffuse skyldfølelse. De kan gå så langt at de rammes av skyldfølelse dersom de kommer til å uttrykke sin mening i samtale med en bekjent. Det kan dreie seg om en helt alminnelig konversasjon, men i det den skyldbetyngede personen kommer til og si sin mening om noe tilfeldig, og den andre parten ikke er umiddelbart enig, kan skyldfølelsen lett komme til overflaten. En person som bærer på en diffus skyldfølelse, kan komme til å tenke at han har såret sin samtalepartner eller gjort ham forlegen simpelthen ved å uttrykke sin mening.  

I slike situasjoner har det ofte skjedd noe tidligere i livet som har installert en skyldfølelse i personen. Gjerne i så tidlig alder at man ikke helt forstod hva som foregikk, eller hadde adekvat språk til å håndtere situasjonen. Et barn som gjennom lek lager litt støy, men stadig får kjeft for sin oppførsel, kan komme til å føle at han blott ved sin tilstedeværelse eller utfoldelse plager andre, og det kan føre til en iboende følelse av å være en som ødelegger for andre og dermed en som på sett og vis er ”skyldig”. Barn kan ofte oppleve skyld dersom foreldrene krangler eller går fra hverandre. I slike tilfeller får barnet en idé om at deres atferd og utforskning av seg selv og omgivelsene blir en byrde, noe som videre går ut over foreldrenes lykke og samhold. Barnet opplever at det har splittet familien. En slik konklusjon kan være nærliggende når man mangler overblikk og innsikt i mellommenneskelige relasjoner. Derfor er det ikke uvanlig at barn ender i en forståelse av at de har skylden for familiens oppløsning.  

Når man har opplevd mye kritikk, mange svik, trakassering og omsorgssvikt av ulik karakter, kan resultatet bli en slags kronisk skyldfølelse som på sett og vis gjennomsyrer den voksne personligheten. Det avstedkommer i noen tilfeller store begrensninger i livet og hemmer en positiv videreutvikling og nysgjerrig utfoldelse. En person som føler mye skyld finner situasjoner eller sammenhenger i tilværelsen hvor de kan ”legitimere” eller forsvare at de er skyldige. Det gjør dem til forsiktige personer, skånsomme ovenfor andre og stadig redde for å være til bry eller plage andre med sitt nærvær. De trekker seg ofte tilbake, isolerer seg og tror at det er best for alle at de ikke inkluderer seg selv i de sosiale fellesskapene. Dette er veien inn i depresjon og angst. De våger ikke å uttrykke sine følelser, og dermed setter de få grenser for seg selv. De risikerer å bli utnyttet og de risikerer å undergrave sin egen person i så stor grad at identitetsfølelsen vakler, noe som kan ende i det man innenfor psykiatri kaller en personlighetsforstyrrelse. Dersom personen i ekstrem grad føler ansvar og skyld for langt de fleste begivenheter, både i eget liv og i samfunnet for øvrig, nærmer vi oss psykosen. Noen mennesker har så få grenser og et såpass skrøpelig psykologisk forsvarsverk at de tar innover seg den minste ulykke og tilskriver seg selv både sorg og skyldfølelse i alt for mange situasjoner. I slike tilfeller bør personen få profesjonell hjelp og sannsynligvis skjermes fra blant annet nyheter i en behandlingsperiode.  

I andre tilfeller vil ikke slike personer isolere seg eller knele under skyldfølelsens tyngde, men fortsette å ha kontakt med sine omgivelser, men på en stilltiende måte oppføre seg slik at andre kommer til å mislike dem. De iscenesetter rett og slett mellommenneskelige situasjoner hvor de på grunn av sin adferd faktisk blir ”skyldige”. De oppfører seg ikke nødvendigvis åpenbart ugreit, men på et ubevisst nivå skaper de situasjoner hvor det er grunn til å klandre dem eller avvise dem. Dermed får skyldfølelsen sin eksistensberettigelse og et enda fastere grep om vedkommendes selvfølelse og personlighet.  

I slike tilfeller er det avgjørende at personen får profesjonell hjelp. Det handler om å se sitt eget mønster og plassere skyldfølelsen der den hører hjemme. Problemet er at skyldfølelsen projiseres ut i alle retninger og blir en slags hjørnestein i individets selvoppfattelse. Dette er skyldfølelse som er malplassert og bør korrigeres.   Men det er ikke slik at skyldfølelse alltid er en ”psykologisk feiljustering”. Denne følelses har sin funksjon som alle andre følelser. (Dette beskriver vi mer inngående i artikkelen som heter Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi.)  

I dagens samfunn, med individualisme og frihet i høysetet, har skyld på sett og vis blitt et negativt  begrep. Vi blir ofte fortalt at vi skal gi slipp på skyldfølelsen, at vi ikke skal la oss hemme i vår utfoldelse av skyldfølelse, og vi forsikres om at det ikke var vår skyld. Likevel finnes det visse situasjoner der ideen om at skyld bare er en undertrykkelse av mennesket, rett og slett er direkte skadelig for individet og dets relasjoner til andre. Når vi føler skyld, er det viktig at vi reagerer riktig, slik at vi også kan håndtere den riktig. La oss se litt nærmere på begrepet skyld i ulike situasjoner.    

Riktig plassert skyld

  En forelder reagerer for sterkt på en situasjon og feilaktig gir barnet skylden. Senere oppdager forelderen feilen og får dårlig samvittighet for å ha misforstått situasjonen. Faktum er at barnet er refset på feilaktig grunnlag. Skyld kryper inn og gnager i det voksne sinnet. I en slik situasjon er skylden riktig plassert, og den har en viktig signalfunksjon for utviklingen av tillit mellom forelderen og barnet.   Dersom den voksne personen ikke innser eller tar inn over seg denne følelsen, avstedkommer det en benektning som kommer til å kreve stadig mer av forelderens psykologisk forsvarsmekanismer. Dersom situasjonen ikke fører til unnskyldning ovenfor barnet, kan dette bli liggende som et forstyrrende element i relasjonen, og gradvis føre til mistillit og avstand. Skylden som følger en slik situasjon, er en nødvendig reaksjon og et sikkert tegn på at samvittigheten lever i beste velgående. Det bør føre til en unnskyldning.    

Feilplassert skyld

  Feilplassert skyld oppstår når en person tar skylden for noe vedkommende ikke kan kontrollere. En kvinne kan skylde på mannen for at han ikke fikk kontaktet legen tidsnok til å redde barnet deres. Den opprørte faren påtar seg skylden i et øyeblikk av sorg, og driver seg selv inn i en tilstand av fortvilelse over tanken på at barnets liv var i hans hender. Å akseptere skyld for noe utenfor ens rekkevidde, kan skje som følge av en ”psykologisk uvane” eller et mønster hvor man bedømmer situasjoner feilaktig og nærmest automatisk påtar seg skyld, slik vi beskrev det i starten av denne artikkelen. Det kan også skje at skyld plasseres tilfeldig, og dermed feilaktig, i et traumatisk øyeblikk. Dette er en form for skyld som fungerer som en slags distraksjon for å komme seg unna virkeligheten. Det er rett og slett en fordreining av situasjonen fordi virkeligheten rammer så hardt og brutalt.

Behovet for en syndebukk dukker rett og slett opp for å skape en sammenheng eller forståelse for det inntrufne. Man våger ikke å se at ”skjebnen” av og til kan være så brutal, og derfor finner man en synder i stedet. Det er et sted, eller rettere sagt en person, å fokusere sin fortvilelse på.   Gruppedynamikken i både familier og organisasjoner kan utvikle slike skyldfordelende mønstre i situasjoner preget av krise eller misstemning. Når et problem trenger en forklaring, finner man ofte en person i gruppen som må bære ansvaret, selv om denne personen egentlig ikke er skyldig eller opphavet til problemet. De menneskene som er psykologisk ”disponert” for å føle seg skyldige, tar ofte på seg rollen som syndebukk. Slik får familier og grupper en person som bærer gruppens ubehag og problemer på sine skuldre. Dette er en tung og ubehagelig jobb, og alle grupper bør hele tiden bestrebe seg på å avsløre slik uheldige dynamikker. Når vi er følelsesmessige oppbrakt over et problem, inntreffer ofte dette syndebukkfenomenet fordi objektiviteten og fornuften er overrumplet av følelsesmessige opplevelser og betraktninger. Dette kan ta knekken på familier og organisasjoner fra innsiden.    

Mangel på skyld

  Noen ganger kan et yrke kreve innskrenkning eller ignorering av skyldaspektet. En soldat ville aldri fungert hvis han måtte ta innover seg følelsene til fiendens familie. En lege må fortsatt jobbe med pasienter, selv om noen av dem mister livet. En forelder som i utgangspunktet ikke vil slå sitt barn, kan likevel komme i skade for å gjøre det når barnet havner i en farlig situasjon. Impulsen er rett og slett å markere så tydelig som mulig at det barnet foretar seg er livsfarlig og derfor uakseptabelt. Selv om det feil å slå et barn, er handlingene på sett og vis «impulsivt velment».  

En person som forvolder skade på andre uten å tenke gjennom konsekvensene av handlingene sine, er i en situasjon hvor mangelen på skyld er alarmerende og farlig. En person som ikke opplever skyldfølelse etter handlinger som åpenbart er forulempende for andre, vil man som regel betrakte som en uberegnelig og farlig person. Ofte finnes det ikke grenser for hvor langt et slikt individ vil gå.  

Realiteten er at det er lite man kan gjøre for å stoppe en person uten skyldfølelse, og dermed blir vedkommende ikke bli ufarliggjort før han eller hun domfelles og sperres inne. Dessuten er det mye som tyder på at en person som blir tatt i sine ugjerninger og satt i fengsel sammen med likesinnede, ofte opprettholder en mentalitet hvor hensyn til andre ignoreres. Slik type adferd finner vi i forhold med misbruk, ved kriminelle handlinger og lignende. I visse henseende vil rehabilitering av en slik person handle om å fremprovosere skyldfølelse. Man må jobbe med mentaliseringsevne og personens kapasitet til å leve seg inn i andres lidelse og forstå en situasjon fra motpartens synspunkt. Vedkommende må på sett og vis oppleve den emosjonelle smerten de har påført andre, og deretter legge merke til om de selv får en følelse av skyld på denne måten. I mange tilfeller er det svært vanskelig å rehabilitere denne typen problematikk. Som regel handler det om individer som selv har vært utsatt for grov omsorgssvikt og mye motstand, hvorpå de har lært å kjenne en verden som handler om ”den sterkestes rett” og ikke en sosial verden som handler om medmenneskelighet og sikkerhet gjennom gode relasjoner.    

Håndtere skyldfølelse

  Når en person opplever skyld, og denne følelses en riktig plassert, er det fordelaktig å være ærlig mot den man har såret for å opprettholde åpenheten i forholdet. En forelder kan for eksempel unnskylde seg overfor barnet og prøve å rette opp situasjonen, og dermed forhindre at det oppstår en følelsesmessig sår på forholdet til barnet. Uansett er konteksten viktig og kan fungere som et hinder for innrømmelse. Noen ganger vil en innrømmelse oppleves fornedrende eller krenkende. Dermed er det flaut og sårbart å tilstå sin ugjerning. I så tilfelle betyr det at personen tar en bevisst avgjørelse om å tie, selv om det foreligger en stilltiende innrømmelse på at man har gjort noe galt.  

Feilplassert skyld kan derimot være smertefullt over lengre tid. Å snakke med en venn eller en terapeut, kan være til hjelp for å komme over smerten. Over tid må man akseptere at man ikke kan kontrollere enhver situasjon, og at situasjoner som ender med ubehag ikke alltid var din skyld. Man må erkjenne at man tenderer til å påta seg skyld, føle skyld og agere skyldig i mange situasjoner hvor det ikke passer eller stemmer overens med de faktiske forholdene.   Hvis skylden kommer tilbake etter en lang periode, må vedkommende nok en gang hjelpes tilbake til normaltilstand.    

Å identifisere forskjellige typer skyld

  Du føler skyld og vet ikke hvordan du kan bli kvitt følelsen. Når du reflekterer over hendelsen, føler du smerten ved dine handlinger. Det kan hende du lever i fortiden eller føler feilplassert skyld.  I slike tilfeller kan det være nyttig å bruke profesjonelle som kan hjelpe deg med å sortere følelsene og realiteten, og vurdere hvorvidt du faktisk er skyldig i en overlagt forseelse. I så tilfelle handler det om å erkjenne sine gjerninger, merke på anger og smerte, og på sikt bevege seg mot forsoning og tilgivelse.   Som barn kan vi forårsake enorm smerte hos dem vi er glad i, og få dårlig samvittighet for det når vi blir eldre. I slike tilfeller må vi akseptere at hendelsen skjedde, men samtidig forstå at handlingene kan være typiske for alderen.  Å misforstå en situasjon kan føre til passivitet og feil handling, og det kan være for sent å gjøre noe med det. Det kan være vanskelig å få følelsen av tap til å forsvinne når det er lenge siden hendelsen skjedde, og den ikke kan rettes opp. Å akseptere at man ikke har vært perfekt i fortiden, er en nødvendighet på veien til befrielse.    

Viktigheten av aksept

  Mennesker lyver for å redde seg selv, legger feilaktig skyld på andre og oppfører seg irrasjonelt slik at det voldes skade og smerte, og dermed være akkurat motsatt av hvordan de egentlig vil være. Vi har alle synder og unnlatelser i fortiden som tvinger oss til å gjennomgå hva vi har gjort, og eventuelt rette opp i konflikter og hendelser hvor vi oppførte oss på tverke av en normal ”skyldfølelse-regulator”. Skyld tvinger oss til å se at selv om vi prøver å frikjenne oss og fremstå som perfekte, så er vi ikke alltid det vi ønsker å være. Det er en slags markør som viser oss hvor vi trår feil og mister besinnelsen i den grad at vi volder skade. Skyldfølelsen gjør oss oppmerksomme på dette, og dermed tvinges vi til selvrefleksjon og anger som en motivasjon til forbedring. Skyldfølelse er en god ting i henseende hvor den øker vår forståelse av mennesker og reduserer trangsynthet og egoisme som ellers vil blinde oss. Det får oss til å se mangfoldet rundt oss, og samtidig innse underliggende likheter: ”Han er som meg og opplever som meg, og dermed kan jeg ikke forulempe ham på denne måten”. Disse erkjennelsene i ulike hendelser er nødvendige for at vi skal lære og utvikle oss videre. I de fleste tilfeller må vi håndtere vår skyldfølelse deretter. Å akseptere feil og ugjerninger som følge av situasjonsbetingede reaksjoner er et viktig steg mot aksept og vekst.    

Av Sondre Risholm Liverød
& Shobna Subramanian Iyer
WebPsykologen.no