Personlighetsforstyrrelse som moderne angst

Freuds hysteriske pasienter avløses av mennesker som lider av apati, relasjonsfattigdom, tomhet, depersonalisering, emsomhet og eksistensiell angst.

I førmoderne tid skaper man mening og sammenheng i tilværelsen ved hjelp av mytologier og overtro. Industrialisering og gryende modernisme fører til mer innsikt og mer kunnskap. Mye av overtoren erstattes med viten. Nå er det mekanikk og vitenskap som fyller verden og gir håp om store fremskritt. De mytiske gudeskikkelsene må vike for menneskets stadig skarpere intellekt. Etter en stund viser det seg at vitenskapen heller ikke kan stå som garantist eller som allmenngyldig forklaringsmodell på de menneskelige eksistensvilkår. Dermed begynner man å nære en viss mistillit til de eksakte vitenskapene, og en mer kulturrelativistisk holdning baner vei for en postmoderne tid hvor de store fortellingene har mistet sin meningsbærende plass i menneskets forståelse av seg selv og verden. Heretter står mennesket ganske alene i sin kamp om å finne seg selv og meningen med livet. Individualisme og fremmedgjøring er sentrale stikkord for det (post)moderne mennesket.  

På grunn av de kulturelle omkalfatringene og en utvikling som går stadig raskere, står mennesket ansikt til ansikt med en verden full av flertydig informasjon og til dels motstridende ideer om verdens beskaffenhet. Det er forandring og bevegelse som er det eksistensielle utgangpunktet for menneskets livsprosjekter, noe som krever enormt mye av individet. I tidligere epoker hadde man en mer stabil verden å forholde seg til, noe som skapte andre problemer enn de vi hanskes med i dag. Noen mener at blant annet Freud hadde en helt annen pasientgruppe enn den vi behandler i dagens psykisk helsevern.  

Freuds hysteriske pasienter var sannsynligvis i større grad tynget av sosiale dogmer og en strengere påbudsfilosofi. Deres problem var ufrihet og emosjonell undertrykkelse på grunn av kvassere kulturelle føringer og konvensjoner. I dagens moderne samfunn er det kanskje motsatt? Muligens er det nettopp for stor frihet til å velge vårt eget liv som er hovedproblemet. Vi er dømt til frihet, og denne dommen kan veie tungt på ryggen til et individ som befinner seg midt i en verden full av valg. Dette individet savner på sett og vis en kultur hvor familiær tilhørighet bestemmer hvilken vei du skal gå i livet. Den overveldende friheten til å velge sitt liv, og dermed ansvaret for alle livspolitiske beslutninger, kan bli for mye for mennesker. Det kan anstifte en slags eksistensiell uro og en følelse av å bygge et liv på sand. Usikkerheten kan bli stor, og den tilhørende forvirringen enda større. Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Hvordan skal eg skape min identitet og mitt liv? Dette er de store spørsmålene enkeltindividet strever med i en (post)moderne tidsalder. Det er mulig at de psykiske lidelsene som hører til denne kulturelle understrømmen av frihet og valg, er det vi kaller personlighetsforstyrrelser? Problemet for det (post)moderne mennesket er å finne seg selv i en verden som ikke har andre krav enn at man staker ut sin egen kurs og ”blir den man er”. Det blir som å lete etter seg selv i en kolossal samling av valgmuligheter og flertydighet, noe som ofte borger for usikkerhet, forviring og identitetsproblemer.  

Flere store litterære personligheter og kunstnere har på hver sin måte uttrykt en skarp innsikt i den fremmedgjøringen og eksistensielle krisen som dukker opp når mennesket ikke lenger finner mening i gudstro eller vitenskapelig progresjon, men blir nødt til å skape seg sammenheng og mening i tilværelsen helt på egenhånd. Konsekvensen er at man må lete etter mening med utgangspunkt i seg selv, og det er nettopp dette prosjektet som kan resultere i angst, forfjamselse og eventuelt det som kan kalles personlighetsforstyrrelser. Den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa er blant mine favoritter når det kommer til poetiske fremstillinger av den postmoderne ”personlighetsforstyrrelsen” og angsten som hører til en situasjon hvor man er blottet for sikre holdepunkter:  

Jo mer jeg genskaber mig selv, jo mer ødelegger jeg mig selv. Jo mer jeg tænker, jo mer bliver jeg til et med mine tanker, men ikke med mig selv. Jeg har forsøkt at lodde dybden i mig selv, men har sluppet loddet, jeg lever kun for at tænke på om jeg er dyp eller ej, uden nogen annen sonde end mit blik, som i brøndens dype spejl viser mig mit eget ansigt, som betragter mig betrakte det.” (Pessoa, p. 56, 1997).

  Fernando Pessoa er også en kulturkritisk forfatter som er smertelig klar over konsekvensene for mennesket som tar kalkulasjon og kvantifisering som konstituenter for rasjonalitet og realitet. ”Dekadence er det totale afkald på ubevidsthed; for ubevidsthed er selve livsgrundlaget. Hvis hjertet begyndte at tænke, ville det holde op med at slå” (1997, pp. 17). Pessoa poengterer at vi ikke kan tro med vår fornuft. Det moderne menneskets ridderferd mot sannhet med fornuften som hærfører, vil møte en verden som slår tilbake med paradokser av umenneskelig størrelsesorden. Her oppstår visse psykiske klimaendringer, og Freuds hysteriske pasienter avløses av pasienter som lider av apati, relasjonsfattigdom, depersonalisering, ensomhet, demoralisering, tomhet og eksistensiell angst (Kirsner 2003, pp. 12-13). Selve fundamentet for en trygg eksistens vakler. At det moderne mennesket har andre psykologiske problemer enn de pasientene Freud behandlet, er for øvrig et fenomen som er beskrevet av mange.   

I sitatet over forsøker Pessoa å finne ut hvem han er ved å ransake seg selv, men i denne prosessen ender han opp i en stadig mer forvirret posisjon, og til slutt mister han seg selv fullstendig. 8. januar 1914 skjer omtrent det samme med den tsjekkiske forfatteren Franz Kafka. I sin dagbok uttrykker han sin hjerteskjærende fortvilelse: ”Hva har jeg til felles med jøder? Jeg har ikke engang noe til felles med meg selv…” (denne utg. 1994, p. 56).   Modernismen og vitenskapen er full av nyvinninger som beriker menneskelivet på utrolig mange måter, men den hurtige utviklingen og stadige forandringen har sannsynligvis også sine eksistensielle omkostninger. Muligens er prsonlighetsforstyrrelsen en av de lidelsene som oppstår i møte med de moderne livsvilkårene?   Relaterte artikler:

 

Kilder

  Kafka, Franz (1994): Dagbøker i utvalg. Bokvennen Forlag, Larvik Norge. Kirsner, Douglas (2003). The schizoid world of Jean-Paul Sartre and R. D. Laing. Karnac, USA. Pessoa, Fernando (1997). Rastløshedens bog. Brøndums Forlag, Danmark.  

Av Sondre Risholm Liverød WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

25 KOMMENTARER

  1. Heisann…ja du spør du….og jeg tror kanskje mange ikke skjønner helt hva du sier her……ler…kanskje bruke littt enklere ord og mer dagligdags tale…for det er vel oss i hverdagen du tenker på….når du snakker….???…og så til det… su spør om….noe av dette…..som apati og ensomhet kommer av at vi alle har en hetisk hverdag og ikke har tid til hverandre…..relasjonsfattigdom er vel og noe som har med å komme sliten hjem og ike ha noen der som venter…..vi er mange aleneboende i Norge i dag….demoralisering er vel en følge av at vi ikke blir respektert og satt pris på av omgivelsene….depersjonalisering…..litt mye på nett og lite ute i RL kanskje???
    bare noen raske betraktninger….
    men om det er personlighetsforstyrrelsen??? nei se dat kan jeg ikke svare på…;-))

  2. Ser ikke på disse symptomene på som personlighetsforstyrrelse. Jeg ser heller på disse symptomene på at behov ikke har blitt tilfredstillt.

  3. Til Åse: WebPsykologen skriver for ”fagfolk og folk flest”, slik det er formulert i overskriften på vår hjemmeside. Det betyr at vi tilstreber å skrive noen artikler i ”fagspråk”, mens andre artikler formuleres i et mer dagligdags språk hvo…r hensikten er å nå ut til så mange som mulig. Denne artikkelen ligger sannsynligvis ganske tett på et slags ”filosofisk fagspråk”, og det handler her først og fremst om at mitt poeng ikke er så lett å fremstille uten bruk av et litt mer filosofisk språk. Mitt poeng er å sannsynliggjøre at dagens sykdomsbilde har forandret seg ganske mye, og at dette til en viss grad kan tilskrives andre og mer utfordrende eksistensielle grunnvilkår for det (post)moderne mennesket. Jeg har en idé om at det vi diagnostisk sett kaller personlighetsforstyrrelser, dypest sett også handler om en moderne epoke hvor det er langt vanskeligere å ”finne seg selv” eller skape en sammenhengende og godt forankret identitet. Dermed havner jeg i et språk som til tider er ganske abstrakt og eventuelt ”tåkete”. Men som sagt er problemet at den ”tidsånden” jeg forsøker å beskrive er såpass subtilt til stede at jeg mister poenget i et mer hverdagslig språk. Ellers vil jeg takke for dine innspill som jeg virkelig synes er direkte relevante for det jeg prøver å formidle.

  4. Du har nok helt rett i dette….og tror at tiden ikke gir oss evnen til å finne den roen og friheten det er i nettopp å kjenne seg selv og sine reaksjoner.De store ansamlinger(byene) av mennesker fremmedgjør oss jo for hverandre. for 50 år siden var miljøene mindre og folk kjente hverandre på en annen måte…i dag skal du bli kjent med mennesker,mens du er på jobb og egentlig ikke har tid til det.Jeg tror vi blir overfladiske av dette…..aldri eller skjelden finne ro sammen med andre…

  5. Bare et lite humoristisk innslag som, jeg mener, har en stor sannhet i seg: Utviklingens ” hastighetspris ” kan antagelig sammenlignes med lammelår og steketid! Steker du det på høy varme er det raskt ferdig, men seigt og tungt å spise, i motsetning til svak varme og lengre steketid som gjør middagen til en fest!

  6. Kan ikke helt fri meg fra tanken om at identitet blir sidestilt med personlighet i denne ellers så spennede artikkelen?

  7. Mulighetene er mange og kravene store i dagens samfunn! Omstilling må en også forholde seg til, kontinuerlig! Det heter så fint at vi kan velge hva vi vil hva yrke o.a. gjelder, men kan vi det? Hvis det skjer en ubalanse mellom følelser og …behov og de krav som samfunnet stiller, hva da med livskvaliteten? Kanskje ender vi opp med en følelse av å være blitt en fremmed i egen kropp. Identitetsfølelsen blir fremmed og personligheta, reaksjonsmønsteret, deretter! En blir et produkt av tiden istedet for en sunn og livsfrisk personlighet som en kan kjenne seg igjen i. Da kan det kanskje også kalles personlighetsforstyrrelse! ( Identitet og personlighet, er det ikke enkelte fagfolk som mener det er det samme? )

  8. Vil også poengtere at de fleste barn opplever krav fra de er små av! Mye stress og tidsklemma! Foreldre har ofte store ambisjoner for sine barn, i beste mening selvfølgelig, og pusjer gjerne på både i forhold til- yrkesvalg og hobbyer, men …lite til å ta egne valg og ansvar i hjemmets sysler, kravene går ofte på tidspunkter, lekselesning og å prestere i div. hobbyer o.l.! Mitt barn skal helst være noe som jeg kan skryte av og vise frem p.g.a. prestasjoner, men det barnet nok trenger mest er å vite at det er elsket bare fordi det er til, der starter oppbyggingen av en solid og trygg selvfølelse. I tillegg bor barna hjemme til de er langt over voksen alder og får seint ansvaret for eget liv og økonomi og dette kan umulig være sunt for ansvarsfølelse og styrket selvtillit, når de så skal ut og klare seg ” alene ” i verden. Mener ikke dette gjelder alle, kanskje ikke så lett for aleneforelder med dårlig råd og lite hjelp fra den andre part, men er nok ikke helt ute på viddene med disse refleksjonene!

  9. Om en tar utgangspunkt i at vi blir til i møte med andre (svært forenklet), kan man kanskje tenke seg at når vi møter så voldsomt mange andre helt fra fødsel, blir det vanskelig å forme en stødig og kompakt personlighet (og identitet). Vår …hverdag innebærer kontakt med et hav av andre mennesker, på en helt annen måte enn på noe tidspunkt i historien. Da regner jeg inn mye av informasjonsstrømmen som også stammer fra andre, uten at vi har direkte kontakt med denne andre. Slik sett har vi en umulig jobb med å navigere i vår tilblivelse i møtet med andre, og resultatet kan nok fort bli fragmenterte personligheter eller personlighetsforstyrrelser. Takk for nok en interessant artikkel!

  10. Unn K. Martinsen: Enig! Tror påvirkning, begge veier, er et viktig moment, både i miljøet vi ferdes og oppholder oss mye i-miljøkultur-og i det vi leser og får inn via massemedia! Tenker ikke minst på jenter/kvinner, vi har jo et helt absu…rd kvinneideal, skal se ut som Barbie fra fødsel til død! Se på modellene! De ser jo helt dødssyke ut både i mimikk og kropp! Det verste av alt er at de, menn, som kan plukke fra øverste hylle, velger, ofte, nettopp ” modeller ” som sine partnere! ( Prinser, skuespillere, idrettsstjerner o.l.) I tillegg skal menn ha partnere som er 20-40 år yngre, uavhengig av hvilket ” sortement ” de tilhører! Er det rart vi ikke kjenner oss igjen i egen kropp!? Er selvfølgelig de som faller utenfor denne rammen ……… Krass i uttalelsene? Ja, kanskje! Nær sannheten………….. Tja si det!

  11. Det kan godt være det er litt “flisespikkeri” og at det finnes fagfolk som setter likhetstegn mellom personlighet og identitet, men jeg mener at de to ting ikke er det samme.
    Identiet er en del av personligheten, men som jeg forstår personl…ighet, er det er bredere fenomen enn blot hvordan man ser seg selv (identitet). Jeg tror at ved å inkludere flere aspekter ved personligheten (så som temperament, indre objektrelationer etc) får man et bredere bilde av mennesker består av. Det vil i givet fall ta litt luften ut av tendensen til å se på samfunnet som det som “skaper psykiske lidelser”. Som jeg tenker det, former vel samfunnet mere den måte psykiske lidelser kommer til uttrykk på? Og på den måten tenker jeg nok at de pasienter Freud i sin tid behandlet nok ligger tett opp av det vi i dag ville kalle “personlighetsforstyrrelser”.

  12. Vi har vel to personlighetsbegrep, et ” hjemme ” og et offentlig atferdsmønster! Vi er da oppdratt! Altså her kommer også andres oppfattelser inn. Dette kan da ikke være det samme som identitet! Identitet har mer med det stabile væremønsteret, inni oss, som en kjenner seg igjen i – sosiale koder og å høre til i et system- for-, nå- og framtid. Identitet: Kontinuitet i tanken om hvem en er-selvoppfatningen, stabilt handlemønster, og en føler tilhørighet i det sosiale miljøet rundt. Et permanent selv på en måte.

  13. Hei Henning! Hyggelig å høre fra deg. Jeg er enig i at identitet og personlighet rommer litt forskjellig. Jeg kan godt se at jeg bruker dem litt om hverandre i denne artikkelen, og det kommer av litt slurv, men også et hovedfokus på å formi…dle et poeng. Artiklene skalø helst være korte, og derfor blir det lite tid til begrepsavklaring etc. Dermed skriver jeg med litt luftige kategorier for å bære frem det jeg mener er hovedbudskapet. Når det gjelder psykiske lidelser i forhold til kultur og ”tidsånd”, er jeg litt uenig med deg. Jeg vil i tråd med mange teoretikere mene at enhver tidsalder utvikler en særegen form for patologi. Jeg tro blant annet at oppvekstvilkårene og de kulturelle vilkårene til Freuds pasienter skiller seg så mye fra dagens sosiokulturelle understrømmer at patologien får en annen fasong. Eksempelvis tror jeg at Freuds pasienter i langt større grad var emosjonelt hemmet på grunn av religiøse dogmer og et langt mer autoritært og konformt samfunn. Dermed skiller det seg mye fra vår tid hvor målet langt på vei er å skille seg ut og bryte grenser. Dermed er vi ikke å like stor grad fanget av sosiale føringer, men hensatt til å finne vår egen vei i en jungel av mulige livsprosjekter. Ja, ja… dette er for så vidt det samme poenget som i artikkel. Uansett var det hyggelig å se deg her. Jeg savner ofte Ålborg og alle menneskene der. Kunne vært veldig hyggelig å treffes neste gang jeg besøker DK, og det gjør jeg ganske ofte. Kanskje vi kan fortsette diskusjonen da! Ha en fin kveld Henning! Sondre

  14. WebPsykologen Til LMSH. Hei igjen. Jeg vil mene at det du beskriver kanskje minner mer om personlighet enn identitet. Min oppfattelse er at identitet i større grad representerer et bevisst eller ”nesten” bevisst personlig prosjekt som handler om å være e…ller være på en spesiell måte. Personlighet forstår jeg som noe mer gjennomgripende i den forstand at det utgjør din ”stil” i håndteringen av tilværelsen, og det er mulig at store deler av den ”stile” er noe som har slått rot helt fra tidlig alder, og dermed figurerer mye av personligheten som et til dels”ubevisste” aspekt ved vår væremåte. Det er selvfølgelig mye som også er bevisst, men poenget er at jeg betrakter identitet som noe litt mindre gjennomtrengende enn personlighet. Men jeg kan ta feil her!

  15. Webpsykologen: Jeg ser nå at jeg har skrevet for lite utfyllende i forhold til definering av identitet! Jeg liker her Eriksons teorier-vi utvikler og kan endre oss hele livet, etter opplevelser, på godt og vondt!

  16. Tror igjen vi er veldig enige LMSH! Dine innspill er spennende!Jeg skrev for øvrig dette innlegget på bakgrunn av en diskusjon vi hadde tidligere. Den var veldig stimulerende! Takk!

  17. Hei Sondre. Det er veldig lenge siden sist. Ta endelig kontakt når du er i dk. Hadde vært veldig koselig å møtes. Du er alltid velkommen i Hadbjerg (utenfor Århus). Ta gjerne kone og barn med også, vi har masser av plass. Kanskje vi kan arrangere en spennende temaaften om ett eller annet også?

  18. Er det mennesket som trenger en diagnose, eller er det vårt vestlige overflodssamfunn som trenger det? Det har skjedd en rivende utvikling etter krigen, vi er alle seierherrer (ref. boka til Roy Jacobsen) men hva vant vi? Uten å bli politis…k/ideologisk i noen bestemt retning, tenker jeg at det er noe grunnleggende galt i samfunnet vårt. På den ene siden lærer vi at det er viktig å vise omtanke, ærlighet, ta vare på hverandre, hjelpe de som trenger hjelp osv, – gode og almenngyldige
    verdier. (Den gyldne regel). Samtidig med at vi lærer dette merker vi at det er ikke slik det fungerer – egentlig. I realiteten kan vi leve godt fordi andre har det fælt. Vi kan eie mye fordi andre ikke eier noe. Vi kan være rike fordi andre er fattige. Det blir på en måte et gap mellom det vi lærer fra vi er små til den realiteten vi skal begynne å navigere i. Hvor er holdepunktene våre? I den kristne etikken + sosialdemokratiet(solidaritetstankegangen) som har preget vår samfunnsutvikling etter krigen eller fins holdepunktene våre i streben etter penger og materielle ting, spillet på børsen, i beundring og dyrking av millionærer, stjerner og kjendiser? For det er jo noe som ikke stemmer. Hva er det som er rett? Skal vi dele på godene eller skal vi alle prøve å bli millionærer? Jeg tenker at det må føles vanvittig vanskelig for mange av oss å finne en god og meningsfull forankring midt i alle disse motstridende grunnverdiene. Skal jeg behandle min neste som meg selv eller skal jeg elske meg selv først? Man kan bli apatisk av
    mindre! Er det mulig å forbedre miljøet på jorda samtidig som vi danser rundt gullkalven? Dette er veldig forvirrende, i hvert fall for meg. Hva skal man tro på? Er hvert menneske en øy? Trenger vi hverandre mer enn vi trenger den overfloden vi lever i? Kanskje mange føler en tomhet fordi vi ikke lenger har noen verdier igjen i vårt samfunn som er lette å identifisere seg med?

  19. Filosofene snakker om at vi er dømt til frihet, og for noen blir dette en byrde hvor alle livspolitiske beslutninger hviler på ens egne skuldre. Nesten ingenting er forutbestemt eller avgjort på forhånd. Livet er opp til oss. Vi står selv ansvarlige for å skape betydningsfulle livsprosjekter. Meningen er ikke installert i livet på forhånd. De religiøse fortellingen har mistet sin autoritet, og vi må selv velge hva som er meningsfullt for oss. Det er ikke lenger Gud (eller en annen far) som bestemmer. Det er et ekstremt stort ansvar som virker mer presserende i dag enn for femti år siden. De som ikke makter å velge sitt eget liv og farge det med mening, risikerer at meningsløshet og depresjon melder seg som en unngåelig konsekvens. Vi skriver mer inngående om dette tema i artikkelen Friheten og ufrihetens problem

  20. […] Den overveldende friheten til å velge sitt liv, og dermed ansvaret for alle livspolitiske beslutninger, kan også bli for mye for mennesker. Det kan anstifte en slags eksistensiell uro og en følelse av å bygge et liv på sand. Usikkerheten kan bli stor, og den tilhørende forvirringen enda større. Hvem er jeg? Hva skal jeg bli? Hvordan skal eg skape min identitet og mitt liv? Dette er de store spørsmålene enkeltindividet strever med i en (post)moderne tidsalder. Det er mulig at de psykiske lidelsene som hører til denne kulturelle understrømmen av frihet og valg, er det vi kaller personlighetsforstyrrelser? (Vi drøfter denne problemstillingen mer inngående i artikkelen Personlighetsforstyrrelse som moderne angst). […]

  21. […]  Dette er tema i artikkelen med samme navn: Stor frihet og mye angst. I forhold til psykisk helse, hadde Sigmund Freud (1856-1939) (psykoanalysens far) fortrinnsvis hysteriske pasienter. Han levde i en annen tid hvor hans pasienter i større grad var tynget av sosiale dogmer og en strengere påbudsfilosofi. Deres problem var ufrihet og emosjonell undertrykkelse på grunn av kvassere kulturelle føringer og konvensjoner. I dagens moderne samfunn er det kanskje motsatt? Muligens er det nettopp for stor frihet til å velge vårt eget liv som er hovedproblemet. Det er tema i artikkelen Personlighetsforstyrrelse som moderne angst. […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here