Psykisk selvbedrag

Selvbedrag forekommer når man flykter fra en smertefull sannhet. Man lyver for seg selv for å unngå en overveldende tanke eller følelse, og faren er at man stadig tolker sitt eget indre på en feilaktig måte.

Psykiske spenninger og indre uro handler ofte om at mennesker forsøker å løpe fra seg selv. Men det er bare Lucky Luke som er raskere enn sin egen skygge. Vi kan forsøke og flykte fra oss selv og livets krav, men vi blir alltid innhentet. Ofte handler dette om at vi lever i takt med noen indre forestillinger som er feilaktige eller uhensiktsmessige. Det kan også tenkes at vi lyver for oss selv.

Petter er en person som på sett og vis lyver for seg selv. Selvbedraget er ikke noe han gjør med vilje, men snarere noe som skjer på et ubevisst plan for å flykte fra en smertefull ”sannhet”. Man kan også si at Petter tolker seg selv feil. Hans problem er at han tolker sinne som sorg eller depresjon. Denne feiltolkningen av ”psykisk data” er noe som startet tidlig i Petters liv. Han hadde en far som arbeidet mye, og da han endelig kom hjem fra jobb, var han sliten. Petter fikk derfor lite kontakt med sin far. Petter higer etter oppmerksomhet, men blir stadig skuffet. Denne situasjonen avstedkommer en del aggressive følelser rettet mot far. Men for en liten gutt er det ikke så enkelt å være sint på sin far. Barn mangler på sett og vis en moden kompetanse på sitt eget følelsesliv. Aggressive følelser kan oppleves som farlige og skadelige i barns fantasier. Som et lite barn er Petter redd for at hans sinne kan komme til å skade faren, og frykten for å miste faren er overhengende.

 ”Jeg burde ikke ha slike følelser for pappa.
Hva hvis de sinte følelsene faktisk kan ta livet av pappa?
Når alt kommer til alt så elsker jeg pappa… Jeg er glad i ham… og da kan jeg ikke være rasende på ham…”.

Som en konsekvens av et slikt ”ubevisst resonnement”, vil det for barnet være utrygt å ha aggressive følelser rettet mot sin far. De aggressive impulsene endrer derfor retning, og Petter ender opp med å være sint på seg selv. ”Jeg er et dårlig menneske, utakknemlig, fortjerner ikke at noen er glad i meg. Det er min skyld at pappa ikke orker å være sammen med meg.” Disse tankene er deprimerende. På dette tidspunktet lærer Petter å tolke sitt eget sinne på en depressiv og selvdevaluerende måte. Han begynte som sint, men nå er han nedstemt isteden. Med bakgrunn i relasjonen til far, utvikler Petter et mønster hvor han konsekvent feiltoker sitt indre psykologiske liv. Han har også utviklet en slags affektfobi knyttet til sinne. Han er redd for de destruktive kreftene i sitt eget raseri, og derfor feiltolker han konsekvent sinne som sorg eller depresjon.

Dette selvbedraget er noe Petter tar med seg gjennom livet. Han er hele tiden “utro” mot seg selv. Han lever ikke autentisk eller i pakt med sitt eget indre, men lyver for å unngå den smerten han begravde i seg selv når pappa ikke var til stede. Petter kan ikke være emosjonelt oppriktig med seg selv fordi det innebærer en aggressiv drift med styrke nok til å ta livet av den faren han elsker, og derfor ”lyver” han for seg selv isteden.

Den ubevisste delen av vårt psykiske liv huser slike ”livsløgner”. Man gjemmer smertefulle følelser og konflikter i seg selv, og konsekvensen er at vi stadig feiltolker vårt indre liv.

Sinne er en viktig følelse. Den handler om selvhevdelse og evnen til å sette grenser for seg selv. Sinne er også en følelse som kan opptre når vi er utilfreds med en situasjon. Dersom vi klarer å håndtere vårt eget sinne på en adekvat måte, og kanalisere den aggressive kraften ut på en akseptabel eller skapende måte, vil sinne være den kraften som ligger bak vår vilje til forandring og vårt engasjement i livet. ”Dette er ikke riktig, så jeg vil forandre det.”  Dersom vi systematisk undergraver vårt eget sinne, og feiltolker aggressive impulser i depressive retninger, mister vi også mye av vår livskraft. Vi legger på sett og vis lokk på den kraften som sørger for engasjement i livet, og da er risikoen for depresjon overhengende.  Istedenfor å erfare at ”dette er ikke riktig, så jeg vil forandre det”, erfarer man at ”dette er ikke riktig, og jeg blir lei meg”. På mange måter henledes man til en offerposisjon. Det betyr at troen på at man selv er regissøren i eget liv er hemmet av en ”psykologisk korrupt mekanisme” som forandrer sinne og endringsvilje til depresjon, apati og selvhat.

Petter lyver for seg selv i frykt for sitt eget sinne og ideen om å skade sin far. Han tror på denne løgnen, og det blir hans virkelighet. På sett og vis kan vi si at Petter misforstår sin egen psykologiske dybde. Og siden han misforstår seg selv, fordi han ikke våger eller risikerer en virkelig erkjennelse av eget sinne, misforstår han også andre. En viktig del av Petters følelsesliv er avspaltet og begravd, og det forstyrrer både hans forståelse av seg selv og hans forståelse av andre. I møte med Petter vil man sannsynligvis merke dette. Man vil ha en fornemmelse av at noe er galt. Eksempelvis vil Petter si noe som oppleves helt ut av kontekst, og man vil undre seg over hvordan Petter kom til å tolke situasjonen akkurat slik. Dermed må man forklare seg og fortelle at man ikke hadde slike hensikter eller følte det på den måten.

Ulike former for psykoterapi og psykoanalyse handler om å tolke sitt eget indre på en mer oppriktig måte. Denne typen terapi er en praksis som sikter på å styrke evnen til å konstruere mer sannferdige fortolkninger av seg selv og andre. Man vil utvikle en større toleranse, forståelse og innsikt i sin egen psykologiske dybde, og slik kan man lære å leve mer autentisk. Personens fortolkninger av det indre livet er ikke lenger korrumpert av selvbedrag. Det er mange årsaker til at mennesker utvikler forskjellige former for psykisk selvbedrag, og ofte handler det om at man lyver for seg selv for å unngå en smertefull erkjennelse. Men andre ord unnviker man følelser, tanker og impulser som virker overveldende eller uakseptable, og bivirkningen er selvbedrag og feiltolkninger av det indre liv som skaper mellommenneskelig uro, negative livsmønstre og psykiske spenninger.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

4 KOMMENTARER

  1. Utrolig spennende artikkel. Vi blir opplært til å undertrykke sinne og andre følelser (også angst etc) i dette samfunnet, de blir sett på som “barnslige” følelser eller som noe unormalt / tegn på at noe er galt, som et symptom,- selv om de er like naturlige som melk fra kua. Tenk hvor mange (om ikke alle, i større eller mindre grad) i samfunnet vårt som feiltolker eget sinne og systematisk legger lokk på aggressive impulser. Og hvor mange som blir syke eller deprimerte av å leve sånn over lang tid. Interessant det forfatteren skriver om sinne som en del av personens livskraft hvis det ikke tolkes som depresjon etc. Og folk prater fortsatt i våre dager om at hvor farlig det er for unge å høre på heavy metal,- sprøtt.

  2. Hei Lasse, og takk for hyggelig tilbakemelding! Heavy Metal er virkelig et godt eksempel på hvordan kraftfulle følelser kan få et konstruktivt og vitalt uttrykk via musikken. Evnen til å erkjenne, tåle og forstå våre følelser er sannsynligvis helt sentralt for psykisk velvære. Og ikke minst evnen til å uttrykke sine følelser på en måte som ikke skader oss selv eller andre. Gjennom musikk, kunst og litteratur er det mange som evner å omsette kraftige følelser på en svært oppbyggelig måte. Heavy metal er virkelig et godt eksempel på dette!

  3. Å leve på en løgn er noen ganger det eneste riktige, til man kommer på trygg grunn, da kan man gi slipp..

  4. Men tror du ikke da, Irene, at man kan ha glemt at det var en løgn? Ikke alle livsløgner er bevisste..

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here