Psykoterapi eller psykofarmaka?

Handler psykiske lidelser om feiljusteringer i hjernens nevrokjemi eller handler det om negativt tankegods? Skal det kureres med medisiner eller samtaleterapi?

Når man jobber med mennesker som sliter med psykiske problemer, er man ofte vitne til gjentatte destruktive manøvreringer og mønstre. Man har ikke nødvendigvis noe bevisst ønske om å ødelegge for seg selv, men likevel gjør man det. Hvorfor? Hva er egentlig psykiske lidelser? Hva er angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser og psykoser? Handler det om feiljusteringer i hjernen eller handler det om negativt tankegods og et forstyrret selvbilde tuftet på vonde erfaringer og nedverdigende tilbakemeldinger fra betydningsfulle andre? Skal det behandles med samtaleterapi eller medisiner, eller begge deler?

Psykoterapi eller psykofarmaka
Psykoterapi eller psykofarmaka

I psykiatrien eller klinisk praksis finner vi henholdsvis to overordnede innfallsvinkler til svaret på spørsmålet om hvordan psykiske lidelser kan forstås. Noen vil mene at psykiske lidelser primært handler om negativt tankegods eller stadige feiltolkninger av tilværelsen. Altså ideer og uheldige fortolkninger som fører mennesker inn i forskrudde oppfattelser av seg selv og sin tilværelse, noe som videre kan medføre en depressiv grunnstemning eller et liv preget av unødvendig mye frykt og engstelse. I tillegg rammes man gjerne av en følelse av å være unormal, og ”unormale” mennesker trekker seg gjerne tilbake som en reaksjon på opplevelser av ikke å passe inn. I så måte er spørsmålet hvordan man bytter ut dårlige ideer med gode ideer, og ikke minst hvorfor vi til stadighet forstår tilværelsen på uhensiktsmessige måter.

Noen sier at det gode kan oppnås gjennom lykke, men hvordan kan vi vite hva lykke er? Og hvordan skal lykke defineres? Lykke og det gode er ikke objektive begreper. Vi kan ikke drøfte dem på en vitenskapelig måte. Og siden de ikke er objektive, eksisterer de bare i tankene våre. Dersom du vil bli lykkelig, er det altså bare å tenke på en annen måte. Ha-ha. Ha-ha.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, p. 383).

Dette er i grove og forenklede trekk samtaleterapiens anliggende, her anført av den amerikanske forfatteren Robert M. Pirsig. I boken Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel har Pirsig skrevet noe så sjeldent som en skjønnlitterær roman om ulike tanketradisjoner og menneskelige paradokser. Vi anbefaler denne klassikeren for alle som er interessert i menneskets intellektuelle landskap og “åndelige” konflikter.

Den andre hovedinnfallsvinkelen til psykiske lidelser handler om biologi. Her vil man mene at en depresjon handler om kjemisk ubalanse i hjernen som eventuelt kan justeres med medisiner. Negative tanker og destruktive tolkningsmønster er et resultat av en forstyrrelse i hjernens nevrokjemi. Hvis vi får justert hjernen på en tilfredsstillende måte, vil den ”engstelige tåka” som ligger over pasientens opplevelser forsvinne. Lykkepillen er myteomspunnet, men konseptet synes nesten å være for godt til å være sant, og det er det sannsynligvis. Vi vet at det finnes en slags nevrokjemisk formel for menneskenes opplevelser, og at disse kan påvirkes kunstig med narkotiske stoffer eller medikamenter, men medisiner endrer ikke nødvendigvis tankegods eller personens tolkningsmønster dersom dette ligger dypt forankret i pasientens personlighet. Medisiner kan kanskje skape et godt utgangspunkt og et nevrokjemisk klima som legger til rette for at pasienten kan gjøre mentale bestrebelser på å endre sine psykologiske strategier. Disse psykologiske strategiene er ofte et produkt av miljøet og oppveksten, mens naturvitenskapen vil hevde at det stort sett dreier seg om arvelige disposisjoner i hjernens anatomi. I teoretisk sammenheng tenker man seg at debatten mellom arv og miljø er gammel og utdatert, og at den endte uavgjort. I praksis er det ikke slik, noe de fleste som arbeider i helsevesenet er klar over. Kampen er ikke over, og det er et fåtall som ser seg fornøyd med uavgjort. Likevel er det mye som tyder på at uavgjort er vårt beste bud på forholdet mellom psyke og soma.

Ledende forskning innenfor nevrobiologi mener bestemt at Freuds psykoanalyse er den mest sammenhengende og tilfredsstillende teorien på menneskets psykologi, og dermed det beste utgangspunkt for en fusjon mellom Hjernen og den indre verden (Solms & Turnbull, 2004). Det vil bli viktig å utforske menneskets psykologiske univers med både nevrologiske og psykologiske analyseverktøy. Sånn sett kommer vi til enkeltindividets opplevelser (subjektivitet) på den ene siden, og disse opplevelsenes nevrologiske grunnlag (objektivitet) på den andre. ”Inden for nevrovidenskaben har man nu metoder og teknikker, der kan bidrage med hidtil ukendt viden om de fysiologiske paralleller til den ”indre verden. Kort sagt har nevrovidenskaben indhentet – og mange vil påstå overhalet – psykoanalysen med hensyn til udforskning av det menneskelige subjektet” (Ibid, pp. 22-23).

Konklusjonen er sannsynligvis at hjernens nevrokjemi påvirker våre opplevelser og vårt humør, men samtidig påvirker vår livsorientering og vårt tankemønster kjemien i hodet, noe som betyr at man kan forandre både opplevelse og nevrokjemisk balanse ved å tenke annerledes og tilstrebe en positiv innstilling. På denne måten er det sannsynlig at man i mange tilfeller vil vinne de beste resultatene gjennom en kombinasjon av psykoterapi og medikamentell behandling. Det skal dog påpekes at medisiner i første rekke handler om å dempe eller kontrollere symptomer, og sjelden kurere sykdommer. Dermed bør vi i mange sammenhenger betrakte medisiner som et avhjelpende verktøy i en terapeutisk prosess, men sjelden som en varig og endelig løsning på et psykologisk problem.

Kilder

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.

Solms, Mark & Turnbull, Oliver. (2004). Hjernen & den indre verden – de subjektive oplevelsers nevrovidenskabelige grundlag. Kjøbenhavn: Akademisk Forlag.

Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

7 KOMMENTARER

  1. Vel, hvis man setter sin lit til diagnoser:P, så er jo f.eks. depresjon delt opp i melankolsk depresjon og ikke-melankolsk depresjon så vidt jeg har forstått. Melankolsk tilsier at depresjonen er fremprovosert av noe genetisk og denne formen er mer alvorlig, imens ikke-melankolsk kommer av erfaringer.
    Har man ikke funnet ut at melankolske deprimerte har et annet aktivitetssystem i hjernen? Hmm
    Om moren din tar selvmord når du er liten, så vil dette overføres til deg, men på en psykisk måte mest?
    Men hva med fødsels-schizofreni (vet ikke hva man kaller det) som man sier utvikles som en reaksjon hos noen gravide? Det må da være noe fysisk?
    Hvis faren din slår deg, så slår du barnet ditt, pga den psykiske skaden, og ikke pga ditt dna. Det er jeg ganske sikker på.
    Jeg konkluderer som dere, med at det ofte er en blanding.
    For øvrig, er det i det hele tatt mulig å kurere noe med medisiner?
    Jeg vil i hvert fall fraråde alle som leser dette i å ta antidepressiva, i hvert fall zoloft. Jeg har egen erfaring, men har også snakket med andre + sett dokumentar på tvn som ble sendt i reprise EN DEL ganger:P.
    Ellers, ikke ta hypnotika eller benzodiasepider, for medisiner av den typen gjør deg avhengig og begynner å virke mot sin hensikt og du ender garantert opp med tusen ganger mer heavy problemer.

  2. Hei. Jeg ble anbefalt å kommentere dette innlegget for lang tid siden, da jeg skrev et innlegg i fylla til en annen artikkel. Galskap, hehe. Jeg har ikke noen stor interesse for det anliggende temaet (det er vel derfor det har tatt så lang tid), men kan godt gi mine synspunkter på noen av områdene. Jeg har selv diagnosen schizofreni, og går på medisiner.

    Jeg vil først si at schizofreni, for meg, er en gåte. Det finnes ikke noe svar på hvorfor jeg fikk det, eller hva som fremprovoserte det. Noen skal ha det til at dette er noe du er født med, men jeg spør meg: er det virkelig det? Jeg vil heller si at noe jeg gjorde (eller måten jeg levde på) utløste en genetisk disposisjon av et eller annet slag. Hasj, alkohol, og dametrøbbel er stikkord her. Jeg har lest at folk med schizofreni er overfølsomme personer. Det kan stemme med mitt forhenværende jeg. Som barn og i pubertetsalder var jeg nok det man kan kalle overfølsom. Trolig ikke på den måten man tenker seg at noen er overfølsom, men dog. Dette er merkelig. Men det har altså gått over. Jeg unngår bevisst å være spesifikk her, da det ville tatt meg for lang tid å beskrive hvordan det var. Psykosen, for meg, var rar. Det å miste seg selv på den måten og leve med stemmer i hodet og paranoide vrangforestillinger er noe jeg ikke unner noe levende menneske å oppleve. Noen prøver å legitimere schizofreni ved å si at det er kreativt og innsynsrikt, en slags reise i selvet. Jeg deler ikke dette synet. For meg, som alltid har vært en relativt kreativ person, var denne sykdommen mest destruktiv. Den ødela alt, og jeg klarte ikke engang å tegne. Når det kommer til dette med en utvidet bevissthet, var det mer som en dårlig syretripp. Jeg har aldri tatt syre, men har snakket med endel oppegående personer som har gjort det. Mitt inntrykk er at de gjør dette for å oppnå innsikt i livene sine (og i verden, haha) på en ny måte, men at de må gjennom noe jeg iallefall vil kalle et lite helvete for å få dette til. I mange av tilfellene må det de opplever på en måte dekodes i etterkant av trippen for at det skal bli forståelig, og gi dem ny mening. Det er altså dette de søker. Schizofrenien, eller psykosen om du vil, ga meg ikke så mye mer enn lidelse. Det er derfor jeg med stor undring leser (andre steder) at folk skriver at dette er “naturlig”, kreativt, og “nødvendig” og lignende. Jeg ser på sykdommen som en meningsløs hjernesykdom, som angriper folk på pur faen, det er ingen kreativ dannelsesreise. Det er ingen som kan være tjent med det handicappet det gir i hverdagen å ha schizofreni/psykose, med mindre man heter Lars Hertervig. Det gikk på den annen side til helvete med Carl Fredrik Hill. (Disse to er kjente malere fra 1800-tallet som begge fikk diagnosen Dementia Praecox, en forgjenger til schizofrenidiagnosen. Hertervig ble bare bedre som kunstner gjennom livet, mens Hill gikk det dårlig med. De som har sett det kjenner sikkert igjen schizofren “kunst” som er noe av det jævligste vi mennesker har produsert, jeg liker det ihvertfall ikke, da det er dement, mørkt, og jævlig med lav kunsterisk kvalitet.) Jeg legger vekt på at det er i fasen man har psykose dette er gjeldende. I ettertid har jeg blitt nærmest helt frisk igjen, riktignok med medisiner (noen mener til og med at dette er juks!) og fungerer i en kreativ jobb på lik linje, og i noen tilfeller bedre, enn andre friske mennesker. Hadde Hill sluppet unna undergangen med riktig medisinering av i dag? Ja, jeg tror kanskje det. Han hadde kanskje fått den nødvendige dytten som trengs i riktig retning. Jeg er, tross mine meninger, opptatt av at det er en selv som holder en frisk, ikke medisinene i seg selv. Som jeg skrev tidligere: Det var noe i livet mitt som ikke stemte en periode. All denne overfølsomme ballasten fra unge år kom overveldende over meg og grep inn i hver minste detalj i livet mitt, som en stor depresjon, bare verre! Mye verre, faktisk. Jeg vil gå så langt som å hevde at schizofreni (som ikke fortjener stor forbokstav, ja jeg er nerdete når jeg skriver) ikke er i nærheten av å være et psykologisk problem, men beyond, forbi – over kanten. En meningsløs hjernesykdom… Tankeforstyrrelser, paranoia, vrangforestillinger, stemmer + mer. Og alt dette på en og samme tid! Psykologisk problem? Neppe! Spørsmålet her er vel om dette kunne vært avverget før det gikk så langt. Tidlig intervensjon ved psykose er in for tiden. Og det burde det være, så det er sagt. Hadde jeg bare innsett at noe var virkelig galt med meg. Det er ikke lett når man har mistet seg selv. Men jeg hadde alltid et bein i virkeligheten samme hvor ille det sto på, og oppførte meg i det minste ordentlig. Schizofrene er faktisk siviliserte mennesker de også. De har bare større problemer enn du aner. Selv om disse problemene som regel ikke eksisterer.

    I ettertid, og etter å ha blitt kjent med en god del andre med samme merkelapp, har jeg inntrykk av at det er angsten som er verst å leve med. Nå snakker vi post-psykose. Eller mellom psykosene, for de som har det så ille. Selv har jeg ikke angst, og er jævlig fornøyd med det. Det er som om jeg overvant den angsten jeg hadde, den var mer generell uansett. Ikke spesifikt rettet mot noe. Da er det kanskje lettere å ikke la seg styre, ikke vet jeg.

    Nå har jeg kanskje ikke gjort annet enn å fortelle om ting og tang, samt å utbasunere mine meninger her. Jeg kunne kanskje kommentert litt mer på temaet, men jeg syns at alt dette henger sammen i stor grad uansett. Medisiner og psykiske lidelser, forståelse og tolkning av sykdommen. Det er mulig jeg er litt knapp i mine beskrivelser, men jeg er ingen skribent av yrke og tar meg dermed friheter, samt at dette er et innlegg på internett og langt fra noen vitenskapelig avhandling. Hvis noen er uenige med meg er det bare å skrive sjikanerende innlegg. Men du skal vite at jeg vet like godt som noen annen med schizofreni at sykdommen arter seg forskjellig hos hver enkelt individ, og at opplevelsen er unik.

    Til webpsykologen kan jeg bare si at jeg håper det er greit at det kommer selvopptatte folk med gamle diagnoser innom og spyr ild og annet rask en gang iblant. Om det er til hjelp kan jeg umulig vite, men det kan iallefall være interessant å lese om hva et annet menneske har opplevd.

  3. Man er så syk som legen sier,han har utdannelse og dermed makt til å diagnostisere og skrive ut tabletter.Vi mennesker er den moderne “vitenskaps” laboratorie rotter i hendene på doktor død å hans pine som vi må grine.
    Min kompis tok livet av seg etter medikamentell behandling,som han ble tvunget av sine foreldre til å ta. De tok livet av sin sønn fordi han vek fra normall oppførsel,og bragte skam på dem.
    Jeg har selv vært til psyk.utredning og ble anbefalt ritalin av psykologen. Jeg sa nei.
    I hans papirer er jeg hjerneskadet og lider av konsentrasjons problemer,i mine papirer er jeg frisk å rask og bruker psykologens diagnose som en energi til å tale dette nazistiske systemet midt i mot.

  4. Merkelig at ingen psykologer eller psykiatere noengang kommenterer hva vi som opplever hva psykiatrien gjør med oss sier ifra om. Er det fordi vi ikke er troverdige, eller kansje
    fordi at psykiatrien synes det er vondt å innrømme feil? Stakkars psykiatere, har de ikke
    hørt at sannheten alltid er det sterkeste argumentet.

    Alle som føler seg overgrepet i psykiatrien burde samle seg og jobbe aktivt for å avsløre
    denne for det den er.

    Jeg ble gitt medikamenter som jeg haddde gitt beskjed om at jeg ikke tålte. De dreit i hva jeg
    sa, jeg har med min diagnose igen troverdighet. Er dette noe vi skal finne oss i , bare fordi
    de er bedre organisert, en del av staten?

  5. […] I tillegg til profesjonell hjelp kan man gjøre mye på egenhånd gjennom såkalt selvhjelp. Spesielt depressive tilstander og angst kan i mange sammenhenger avhjelpes en god del gjennom egen innsats. I artikkelen Bli kvitt angst og depresjon med følelsespsykologi ser vi for eksempel på den terapeutiske metoden som kalles affektbevissthet og hvordan man kan praktisere dette på egenhånd. Som vi har sett i denne artikkelen vil behandlingen av psykiske lidelser ofte involvere både medisiner og psykoterapi, noe vi tematiserer i artikkelen Psykoterapi eller psykofarmaka. […]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here