Å få barn kan oppleves som krise

Å få barn kan være det lykkeligste man opplever, men det kan også oppleves som en krise. Forelderrollen setter begrensninger på egne utviklingsmuligheter og kan gi en følelse av maktesløshet og angst.

Alle normale mennesker opplever kriser fra tid til annen. Noen kriser er forbundet med store overganger i livet, og da er det ikke uvanlig at man begynner å gruble over meningen med livet, og kanskje stille spørsmålstegn ved det som tidligere opplevdes som meningsfullt. Noen forandringer i livet fratar oss dessuten en del frihet, og noen forandringer legger et større ansvar på våre skuldre. Slike situasjoner kan medføre en form for eksistensiell angst. Det henger sammen med at man føler seg fanget eller begrenset i sitt liv, og angsten er en reaksjon på en opplevelse av manglende utviklingsmuligheter.

I vårt samfunn hender det at man forstår alt som ikke er helt harmonisk og balanser som sykdom. Man har gjerne et normalitetsbegrep som måles opp mot et slags ideal menneske. Ideal menneske defineres i kraft av god arbeidsevne, gode familierelasjoner, godt sexliv, generelt optimistisk, vennlig og passe engasjert i omverdenen. Dersom man faller utenfor denne normen, hender det at et stivnet normalitetsbegrep gir oss en oppfattelse av at vi er dårlig fungerende og syke til sinns. På bakgrunn av dette ser man i psykisk helsevern en tendens til at folk tror at reaksjoner på livets motbør er det samme som psykiske lidelser. Det er det ikke. Overganger, forandringer, tap og nye roller er en del av livets utfordringer, og slike utfordringer forbindes gjerne med smerte og vanskeligheter. Det å få barn står for de fleste som en lykkelig affære, og for noen er det kanskje rosenrødt, men for mange er det også forbundet med enorme anstrengelser, mismot, depresjon, usikkerhet, frustrasjon og alt det man kan forbinde med en krisesituasjon. Å få barn er kanskje en av de hendelsene som skaper størst forandringer i livet. Ved overgangen til nye faser i livet økes tilbøyeligheten til angst og usikkerhet simpelthen fordi vår evne til å beherske den nye tilværelsen ennå ikke er på plass. Vi kunne leve livet vårt før vi fikk barn, men hvordan gjør man det med barn?

Det å få barn kan være et lykkeligste som skjer et menneske, men det kan også presse mennesker inn i situasjoner hvor deres følelse av frihet kompromitteres. Barn krever mye av sine foreldre, og barn som har en sykdom eller et handikap krever enda mer. Foreldrene blir nødt til å gi etter for mange av sine egne behov for å fylle rollen som forelder. Man kan også tenke seg en situasjon hvor en av foreldrene blir tvunget til å si opp sin jobb for å forsørge barnet, enten fordi barnet har ekstra behov, eller simpelthen fordi det ikke er noen barnehageplass tilgjengelig. Å endre sitt liv fra å være aktiv og arbeidende til å bli hjemmeværende, kan oppleves som uutholdelig for mange. I slike situasjoner kan det tenkes at ”livet” stiller så mange krav at hverdagen i verste fall oppleves så tyngende at spørsmålet om meningen med livet dukker opp. Når man er emosjonelt belastet og sliter i hverdagen, har de eksistensielle temaene en tendens til å dukke opp: Hvem er jeg? Hva gjør jeg? Hva skal jeg gjøre i fremtiden? Er jeg ubetydelig? Hva er meningen med mitt liv?

Noen undersøkelser viser at mennesker utvikler seg frem til de er 25 år, hvorpå den personlige veksten har en tendens til å stagnere. Deretter kommer det et slags vendepunkt eller en krise når man er 50, og herfra kan det gå to veier. Noen klarer å reorientere sitt liv og skape nye mål og nye livsprosjekter, mens andre opplever en tomhet og tvil som lammer videre utvikling. Tendensen til en stagnasjon i personlig utvikling mellom 25 år og 50 år, mener noen dreier seg om barn. I denne perioden er det vanlig at fokuset på egne behov og interesser settes til side for å oppdra barn, og dermed blir det lite energi til overs for selvrealisering (Wilber, 2000). Noen undersøkelser viser også at det å få barn ikke gjør folk lykkeligere, men snarere tvert imot (undersøkelse referert i Harris, 2010). Slike undersøkelser viser bare noen generelle tendenser, og sammenhengene som her nevnes er bare mulige fortolkninger av datamaterialet. Det betyr ikke at det å få barn ikke er uhyre meningsfullt og verdifullt, men det betyr at det å få barn også er forbundet med avkall på mange av de prosjektene som tidligere var forbundet med skapende, kreative og selvutviklende prosesser. Noen opplever et savn til friheten slik den var før man fikk barn, mens andre evner å gjøre foreldrerollen til det meningsbærende livsprosjektet, eller kombinere rollen som forelder med noen prioriterte interesser som er viktig for ens egen følelse av vitalitet og frihet.

Kanskje har man forestilt seg rollen som forelder på en rosenrød måte, og skuffelsen kan være stor når realiteten viser seg å være ganske mye tøffere. Samtidig kan det for mange være vanskelig å erkjenne at de føler seg presset, overbelastet og tidvis frustrert i rollen som forelder. Det kan føre til en rekke negative følelser man helst ikke vil være seg bekjent. Kanskje vil man heller ikke snakke med sin partner eller nære venner om sine konfliktfulle følelser, og da er man gjerne på vei i gal retning. Dersom man forsøker å holde sine reaksjonene tilbake, ikke snakke åpent med noen om dette, er det sannsynlig at den indre spenningen vil forsterkes. Ingen klarer å holde sitt emosjonelle ubehag helt for seg selv. Det vil på en eller annen måte komme til uttrykk, og hvis man ikke erkjenner at man har motstridende og vanskelige følelser, kan det hende at det psykiske ubehaget kommer til uttrykk som krangling med partneren, irritabilitet, humørsvigninger og en sterk følelse av håpløshet og kanskje meningsløshet.

Barn har en tendens til å spille på alle våre emosjonelle strenger. De utfordrer oss til det ytterste og vekker vår frustrasjon, bekymring og maktesløshet, men på den andre siden har de også en tendens til å vekke våre varmeste og mest kjærlige følelser på helt nye måter. Hvis man fornekter at det å få barn er forbundet med både positive og negative følelser, og dernest forsøker å holde de negative følelsene tilbake, kan det hende at vi til sist overmannes av de negative følelsene. Selvutvikling handler ikke om å få mer positive følelser, men det handler om å våge og føle mer. Barn trenger masse omsorg, empati og kjærlighet, og det er vi i stand til å gi dersom vi våger å kjenne på alle de følelsene vi opplever i perioden med småbarn i huset. Vi må snakke med partneren og venner om både det positive og det negative. Det er ikke uvanlig at det å få barn oppleves som en krise, men det betyr ikke at man er en dårlig forelder eller at man ikke strekker til. Dersom vi holde de negative aspektene tilbake eller for oss selv, vil de indre spenningene resultere i en følelse av at vi er fulle av galde, ondskap og udugelighet. Et barn er ikke tjent med foreldre som bærer på noe som etter hvert kan utvikle seg til en slags selvhat.

Barn begrenser foreldrenes frihet, og det kan føre til at foreldrene opplever angst og ubehag av mangel på utviklingsmuligheter. De fleste klarer seg gjennom dette ved å leve ”interimistisk”, det vil si at de oppfatter det som noe forbigående, og dermed skrur de ned for sine krav for å gjøre det beste ut av situasjonen. Dersom man i tillegg våger å erkjenne at det kan være slitsom og vanskelig med barn, snakke om dette sammen med sin partner, vil de negative følelsene få mindre tyngde. Det vil føre til større grad av emosjonell balanse og livsbevissthet. På den måten står man bedre rustet til å sette pris på tilværelsen som forelder, og alle de små og uforglemmelige øyeblikkene forbundet med barns utvikling.

Anbefalt litteratur

Denne artikkelen bygger på det som kalles dynamisk psykologi. Det betyr psykologiske teorier som legger vesentlig vekt på drivkreftene bak det vi gjør og foretar oss i livet. Hvorfor tenker, føler og handler vi slik vi gjør? Hvordan skapes vi som mennesker og hvordan påvirker tidligere erfaringer våre liv her og nå. Det handler om forholdet mellom det ubevisste og det bevisste, og alle de konfliktene som oppstår i individet og i relasjoner mellom mennesker. Hvordan oppleves forandringer og hvordan reagerer vi på livets motbør og store omveltninger. For dem som er interessert i forståelsen av mennesket innenfor en slik referanseramme, vil jeg anbefale Dynamisk psykiatri i teori og praksis (1999) av Johan Cullberg (professor i psykiatri). Denne boken gir en glimrende innføring i dynamisk psykologi, og boken er spekket med eksempler som gjør den spennende og lett tilgjengelig for de fleste.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Harris, Sam (2010). The moral landscape – How science can determine human values. Free Press, New York.

Wilber, Ken (2000): Sex, Ecology, Spirituality: The Spirit of Evolution, (2. Ed.), Shambhala Publications, USA. (Anbefales!)

 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here