Hør kapittelet her

Dersom vi kommer til en dyp erkjennelse som sier at vår opplevelse av virkeligheten, andres opplevelse av den samme virkeligheten og virkeligheten i seg selv (dersom den eksisterer) kan være svært forskjellige, har vi skaffet oss et viktig psykologisk verktøy. Da vil vi ikke nødvendigvis stole på alle våre emosjonelt ladede fortolkninger av oss selv og vår plass i livet. Dystre stunder og negative tilbakemeldinger vil ikke i like stor grad få lov til å styre selvfølelsen og dagsformen vår. Da kan vi også til en viss grad diskvalifisere en følelse av å være verdiløs eller mislykket fordi vi vet at følelsen ikke nødvendigvis er «sann». Dermed kan den heller ikke tilskrives en absolutt definisjonsmakt over vår egen faktiske verdi. Våre indre opplevelser gjenspeiler sannsynligvis virkeligheten til en viss grad, men ikke i en absolutt forstand.

På bakgrunn av dette kan vi kanskje få en gryende idé om den psykologien som forkludrer selvfølelsen til mange mennesker og dermed avstedkommer ulike former for psykiske forstyrrelser. Det mest iøynefallende eksempelet på dette er kanskje spiseforstyrrelser, og spesielt anorexia nervosa, hvor forholdet mellom kroppen i den ytre virkeligheten og pasientens mentale modell av den samme kroppen overhodet ikke stemmer overens. Som kliniker har man ofte vanskelig å tro på, eller rent faktisk begripe, at forskjellen mellom pasientens virkelighet og den faktiske virkeligheten er så enorm.