Hør siste del av kapittel 4 her

For å tenke på sin egen tankegang må man på sett og vis «ut av seg selv». Det kalles refleksjon, metakognisjon, selvbevissthet eller introspeksjon, og det betraktes som en av de mest sofistikerte egenskapene ved menneskets åndsevner. Men når jeg tenker på meg selv som tenker, oppstår det en slags fordobling, og det kan være ganske forvirrende. Når jeg er bevisst på en bil som kjører forbi på veien, foregår det ingen «psykologisk fordobling» fordi bilen naturlig nok er noe annet enn meg. Når jeg derimot er bevisst på min egen bevissthet om bilen, skjer nettopp den omtalte fordoblingen. Bevisstheten er bevisst på seg selv og blir både subjektiv og objektiv på samme tid. Jeg er det subjektet som er bevisst på noe, og dette noe er min egen bevissthet (!) Hvem er jeg da? I verste fall føler man seg ikke opplyst, men splittet.