Selvkritikk er noe de fleste av oss driver med i ganske stor utstrekning. Mange har indre stemmer som poengterer feil og mangler i tiden og utide, og noen har stemmer som forteller oss at vi kommer til å mislykkes uansett, og noen har stemmer som påstår at vi er mindre verdt enn andre eller ute av stand til å fungere som en normalt menneske. Å ha en viss porsjon selvkritikk er ikke uten verdi. Vi kan lære av feil og forebygge fremtidige feil med en slags pågående evaluering av oss selv, men når denne selv-evalueringen antar en mer ufyselig og nedlatende tone, som om vi mobber oss selv, begynner vi å leve i frykt for våre indre kritikere.
Du kan se for deg at du skal opp på en scene for å synge en sang, men er svært nervøs for at publikum skal bedømme din prestasjon som dårlig. Når vi er veldig redd for andres dom, risikerer vi en form for sceneskrekk som videre er en variant av prestasjonsangst, men for hjernen vår spiller det ikke så stor rolle om det er publikum i salen eller våre indre stemmer som kritiserer oss. Selvbevisstheten og frykten for å feile er like stor, uansett om dommen kommer fra oss selv eller andre. Derfor er det ikke så dumt å innta en litt rausere og mer omsorgsfull tone i dialogen vi har med oss selv – om oss selv.
Kristine Neff er professor i pedagogisk psykologi ved Austin University i Texas, og hun tar for seg nettopp denne problematikken i en bok som heter «Self compassion – The Proven Power of Being Kind to Yourself».
La oss si at du er vitne til en god venn som faller på isen. Hvordan ville du møtt dette menneske, dersom det er en person du bryr deg om? Mange ville blitt bekymret, undersøkt hvorvidt personen har skadet seg og kanskje hjulpet vedkommende opp på beina. Det er absolutt ikke en unaturlig reaksjon. Når noe slår seg, gjør en feil eller dummer seg ut, kan vi som en god venn utvise omsorg og støtte for å avhjelpe personens smerte i en vanskelig situasjon. Hvis du klarer å reagere på samme måte mot deg selv, når du begår en feil, har uflaks, er litt ukonsentrert, blir avvist, skuffet, redd eller opplever annen form for smerte, har du forstått hva som ligger i begrepet «omsorg for seg selv». Boken til Neff er full av studier som viser oss at en mer omsorgsfull innstilling til oss selv, istedenfor hard selvkritikk, er langt sunnere og mer hensiktsmessig, men for mange av oss er det vanskelig å overdøve våre indre kritikere med en vennligere tone. Vi tror at det å være sinte på oss selv skal sørge for at vi ikke gjør feilen igjen. Det kan selvfølgelig fungere, men vi etablerer i så henseende en motivasjon bygd på frykt, og det er beheftet med en god del uheldige omkostninger. Når vi skjerper oss fordi vi er redde for å få kjeft av oss selv, møter vi nye utfordringer på en undertone av frykt, noe som betyr at mye av vår mentale energi er bundet opp i frykt for fiasko, istedenfor at energien brukes til å oppnå et godt resultat. Ved første øyekast kan man forestille seg at frykt er en viktig motivator som sørger for at folk unngår feil og tabber, men det psykologiske klima i en person som lever på en grad av konstant alarmberedskap, risikerer å utvikle en form for prestasjonsangst som tidvis gjør at de prokrastinerer eller unngår utfordringer. Med mye selvkritikk oppnår vi bare en slags sceneskrekk i selve livet, og det er ikke en god måte å leve på. Evnen til å nyte livet, være nysgjerrig og interessert, blir kraftig kompromittert når vi martres av indre kritikere i tide og utide.
I dagens episode skal jeg si litt mer om denne problemstillingen. På sett og vis er alle mennesker fulle av indre dialoger, hvor vi snakker med oss selv om oss selv, og disse dialogene reflekterer ofte relasjoner vi har hatt tidligere i livet. Det vil si at vårt indre liv er full av stemmer som snakker til oss, og god psykisk helse handler mye om å lytte til disse stemmene, men ikke la dem overdøve oss. Blir vi overkjørt av destruktive stemmer, mister vi kontrollen på vårt indre liv, og derfor mener jeg at god psykisk helse handler om en viss kustus på de innspillene som tildeles stemmerett i vår egen psyke. Noen stemmer blir ikke hørt, mens andre stemmer roper så høyt at vi ikke hører noe annet, og jeg mener dette ligner en ganske alminnelig skoleklasse. Dermed kan vi si at mennesker med god psykisk helse fungerer som den gode læreren, med en naturlig autoritet, som lytter til alle, men ikke lar oppviglerne få overta styringen. Vi må være en sånn lærer mot oss selv, for å få arbeidsro i vårt psykiske klasserom.
Patreon
Det siste segmentet i denne episoden var kun et kort utdrag for en lengre refleksjonsrunde omkring alle stemmene som snakker til oss fra vårt indre liv. Vårt indre liv er fullt av karakterer og tilbøyeligheter, og vi bør ha en viss oversikt og kustus for å unngå kaos, panikk eller psykisk diktatur. Vi du høre hele foredraget, kan du gå til episode #23 på Patreon. Denne episoden heter «Du må være en god lærer for å få kustus på din egen psyke» og som sagt går den mer i dybden på tonefallet vi anlegger mot oss selv. Det er ikke sikkert vi hører alle disse stemmene fra vårt indre klasserom, men de fleste av oss har et flertall av meninger som påvirker oss i møte med utfordringer eller livet generelt. I tillegg finner du over 80 andre poster fra denne podcasten inne på min patreon-side. Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du altså gå til Patreon.com/sinnsyn. Her er det flere eksklusive episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for denne podcasten. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!
