Overskriften på denne episoden stjal jeg fra en svært kreativ, abstrakt og intuitivt tenkende ekstrovert kamerat som heter Petter Møllenberg. Hvorfor jeg har denne overskriften, vil du forstå senere i episoden.
Tidligere i uken snakket jeg om hvor ineffektivt det er med hjemmekontor. Hvor viktig, ubehagelig og merkelig det er med sosial distansering, og jeg begynte å reflektere over ensomhetens psykologi. Planen var å snakke mer om hvordan man takler ensomhet i denne episoden, og jeg kommer innom det, men enda et dypdykk i ensomhetens psykologi sparer jeg til en senere episode. I dag vil jeg kort si litt mer om min egen situasjon, digitalisering og gruppeterapi på nett. Det er litt ulike temaer og litt ulike perspektiver, men den røde tråden er mulige måter å sosialisere på i en tid som krever avstand. Ensomhet er utvilsomt en sinnstilstand som rammer alle mennesker, og kunsten er å takle det uten å havne i depresjon, angst og fortvilelse. Når vi er tvunget hvert til vårt for å unngå at Covid-19 får overtaket, er det med store omkostninger. Det er selvfølgelig astronomiske økonomsike konsekvenser, og det forstår jeg, men jeg forstår ikke dybden i den finansielle problematikken. Jeg holder med til de psykologiske følgende da det er mitt fag. Faren ved sosial distansering, og fravær av aktivitetstilbud og møteplasser, er ensomhet, og ensomhet er noe av det giftigste vi kan oppleve for vår psykiske helse. Om det er giftigere enn koronavirus, skal jeg ikke påstå, men isolasjon er alvorlig for mange. Personlig er jeg uhyre privilegert, og jeg opplever ikke isolasjon som noe problem, men det hender at jeg opplever det motsatte problemet, altså for lite alene-tid og en overveldende sosialisering. I disse tider er jeg tett på mine nærmeste nesten hele tiden. Det er hyggelig og litt slitsomt.
Ensom og bekymret
De som sitter alene i dag, uten noen som kan være med å lufte tanker, risikerer å bli sittende i uro og bekymring for Koronaviruset som feier over verden. De er prisgitt nyhetssendingene de velger å følge, og personlig opplever jeg at min dagsform i høy grad er påvirket av hvilke nyheter jeg har lest om morgen. Skroller jeg gjennom de mest skrekkinnvarslende overskriftene med de mest makabre bildene, går jeg gjennom dagen med en klo i brystet. Klok av skade, har jeg begynt å lese nyheter kun to ganger om dagen. På den måten holder jeg meg oppdatert, men lar meg ikke lure inn i en spiral av fristende overskrifter som mater min uro og ansporer meg til å lese neste sak i samme kategori. Jeg begrenser altså mitt konsum av nyheter, og heldigvis har jeg en kone og familie jeg kan snakke med hver dag. Jeg har også kollegaer og pasienter jeg treffer, og dermed er jeg på ingen måte isolert. Det er jeg uhyre takknemlig for. Jeg kan likevel forestille meg hvor vanskelig det må være å forholde seg til krisen og all informasjonen dersom man kun har seg selv, eller et veldig begrenset nettverk. Jeg er en person som sier mye av det jeg tenker på til de som er rundt meg. De responder med sine tanker, og slik klarer jeg å justere meg og finne balanse fra den ene ideen til den andre. Dette er jeg avhengig av. I denne forbindelse har jeg også enorm respekt og sympati for foreldre som er alene. Hver dag opplever jeg hundrevis av problemstillinger knyttet til barna som jeg må forholde meg til. Halvparten av dem er jeg nødt til å drøfte med min kone, og hadde jeg ikke hatt en sparringspartner, hadde jeg levd i en kontinuerlig tvil og usikkerhet. Man er nødt til å ha et nettverk. Man er avhengig av et knippe fortrolige som man kan bry seg om og som bryr seg tilbake. Man er også avhengig av medlemskap i en flokk, og de som mangler noe av dette, er sårbare for psykiske påkjenninger.
Digital sosialisering
Når jeg innså alvoret av epedimien, ble jeg raskt bekymret for mange av mine pasienter som nettopp har store mangler i sitt sosiale nettverk. Jeg skjønte at vi ikke kunne møtes i gruppene, men heldigvis presenterte Sørlandet sykehus et godt alternativ. Pexip er et virtuelt samtalerom hvor man kan invitere inn mennesker til fortrolige samtaler. Neste uke skal vi ha gruppeterapi på nett for første gang, og jeg har allerede møtt flere pasienter via Pexip. Her møter man opp online, banker på døren, og jeg som gruppeleder slipper inn de som hører til i gruppa. Når alle er på plass, lukker og låser vi døren, og gruppeterapien kan utfolde seg nesten som normalt. Vi ser hverandre, snakker sammen, støtter og utfordrer hverandre, men det er selvfølgelig en del sting som går tapt. Sannsynligvis kommuniserer vi mer med kroppen enn vi er klar over, og her kommer virtuelle samtalerom til kort. Noen hevder at opp mot 90 % av alt vi formidler er nonverbalt. Tonefall, kroppspositur, gestikulering og en haug av andre signaler plukker vi opp i møte med den andre, men via en nettleser forsvinner en del av de litt mer subtile signalene. Likevel er det et svært godt alternativ i den pågående korona-situasjonen. Det var i alle fall en enorm lettelse å oppdage at gruppeterapien kan gå som normalt på en unormal måte.
Her på Podcasten har jeg også brukt Zoom ved et par anledninger. Zoom er et lignende system hvor jeg kan intervjue eller snakke med personer mens jeg tar opp lyd og video. Det er en genial måte å treffe spennende mennesker på som bor andre steder rundt om i det ganske land.
Koronapandemien er noe faenskap, men den tvinger oss til digitalisering, noe som kanskje er en fordel på sikt. Et annet eksempel er jobben jeg gjør ved Universitetet i Agder. Midt under årets forelesninger ble Universitetet stengt, og jeg kunne ikke fullføre forelesningsrekken i utviklingspsykologi. Jeg hadde imidlertid tatt opp fjordårets forelesninger og lagt det ut på YouTube. Dermed kunne elevene få en gjennomgang av alle kapitlene, selv om vi ikke traff hverandre i forelesningssalen. Til neste år, da pandemien forhåpentligvis er over, kan jeg forestille meg at dette er noe som kan gjentas. Elevene kan se forelesningene på nett, og da kan vi brukte tiden vi har sammen på en annen måte. Istedenfor å gjenta pensum i foredragsformat, har elvene allerede fått undervisning, og da kan vi snakke sammen om det de lurer på. Vi kan kanskje møtes i mindre grupper og ha en dialog om de ulike temaene. I første omgang kan man forestille seg at digitalisering av forelesningene blir litt teknisk og upersonlig, men tiden vi da har til overs kan bli veldig personlig og spesialtilpasset. Vi kan snakke sammen, diskutere og utveksle ideer, og jeg mistenker at kvaliteten på en mer personlig og «dialogisk» læringssituasjon er mye høyere enn læringsutbytte elevene får gjennom mine 12 timer gjennomgang av pensum fra tavla.
Bredbånds-bourbon
Akkurat mens jeg spiller inn denne episoden, får jeg en melding av en kamerat og kollega som vil møtes. Han skriver følgende i en sms: «Hei Sondre. Hva med en virtuell øl på torsdag kveld? Eller en Tele-tequila? Kanskje en Wi-Fi whiskey? Hva med en Bredbånd-bourbon? Og sånn holdt han på en stund med ordspill som blandet drikkevarer og sosialisering over nett. Det er en fantastiske god idé, og som en forholdsvis introvert person, med litt høy terskel for å sosialere på kveldstid, var dette noe som føltes lett og tiltalende. Han er er utrolig hyggelig og interessant person, og en avtale på zoom føltes veldig lavterskel, og selv om muligheten for denne typen samvær har vært med oss i en årrekke, må det altså en krise til for at vi utnytter potensialet. I alle fall gjelder deg meg. I morgen skal jeg altså ta en Wi-Fi whiskey med Petter, og det gleder jeg meg til.
Bli medlem av SinnSyns Mentale Helsestudio
Ditt bidrag kan øke kvaliteten på WebPsykologen og SinnSyn.
Ved å støtte prosjektet, får du mange fordeler! Som Patreon supporter blir du medlem av SinnSyns Mentale Helsestudio. Det vil si flere episoder hver måned, tips og øvelser for trening av “mentale muskler”, eksklusive videopptak og andre overraskelser. Les mer og bli medlem i på denne linken.
Her kan du kjøpe bøkene fra Psykolog Sondre Liverød (WebPsykologen) til best pris og gratis frakt.
