Forstå barnets uttrykksmåter
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød & Shobna Subramanian Iyer
Foreldre er vant til å definere barn som lydige, egenrådige, vanskelige, sinte, intelligente, langsomme, kvikke, enfoldige og så videre. Det finnes en rekke ord som angivelig skal beskrive ulike egenskaper ved barnet. Det kan virke som om slike definisjoner hjelper foreldre til å forstå barna sine.
Kunsten å oppdra et barn ligger kanskje i foreldrenes evner til å utvise kjærlighet, omsorg samt sette grenser. Det handler om at barnet skal føle seg akseptert og verdifullt. I en slik prosess er det viktig å ha øye for konteksten og hele tiden tilstrebe og sette seg inn i barnets situasjon. Det handler grovt sett om empati og sunn innlevelsesevne. Bateman og Fonagy (2007) kaller denne egenskapen for mentalisering, og de definerer det som evnen til implisitt og eksplisitt å fortolke egne og andres handlinger som meningsfulle ytringer av ”indre liv”. Det handler om å se og vurdere en person med hensyn til vedkommendes behov, ønsker, følelser og intensjoner. Gode foreldre har psykologisk overskudd til å leve seg inn i sine barn på en måte som tar høyde for både egne og barnets følelser, tanker og motiver i det mellommenneskelige samspillet. Barn forstår seg selv via sine foreldre, og dermed er foreldrenes mentaliseringsevner avgjørende for barnets psykologiske utvikling. Foreldre med høy mentaliseringsevne gir sine barn gode forutsetninger for å utvikle en solid selvfølelse og selvforståelse, noe som altså borger for en trygg identitetsdannelse og personlighetsutvikling. Motsatt kan foreldre med dårlige mentaliseringsevner sette sine barn i en vanskelig posisjon hvor barnet risikerer motstridende og uklare tilbakemeldinger, både direkte og indirekte, i kontakten med foreldrene.
Den amerikanske sosiologen, filosofen og psykologen, George Herbert Mead, snakker mye om Selvet og hvordan vi dannes som mennesker i relasjon til andre. I flere av sine bøker beskriver han hvordan individet (ego) oppfatter seg selv og sine gjerninger gjennom en eller flere andre (alter). Når individet foretar en handling, registreres denne av alter (èn eller flere personer) som tolker/vurderer det den andre sier/gjør og gir tilbake en reaksjon som oppfattes av jeg-et (feed-back). Reaksjonen kan skje gjennom diffuse kropps-signaler, verbale budskap, eller i kombinasjoner av signaler. I følge Mead kommuniseres dette oftest langs «nettverksfibre» (familie og nære personer), men også av personer utenfor nettverket. Poenget er at det er en kompleks affære hvor vi ofte kommuniserer mer enn vi tror. Bevegelsen mot voksenlivet handler blant annet om å få en stadig bedre innsikt og forståelse for det kompliserte interaksjonsmønsteret mellom mennesker (mentalisering). Samværet med barn krever mye av foreldrene fordi små barn ikke har utviklet et språk, og dermed må man utlede behov, ønsker og følelser på bakgrunn av andre, og kanskje mer diffuse, kommunikasjonssignaler.
Foreldrenes evne til å forstå sine barns ”indre verden” er altså direkte knyttet opp mot barnets utvikling av et sammenhengende Selv. Det er igjen direkte knyttet opp mot barnets evner i forhold til affektregulering. Man kan kanskje påstå at våre evner til å tåle, forstå, uttrykke og bruke våre følelser er et viktig kjennetegn på psykisk sunnhet. For at barnet skal utvikle en god forståelse for eget følelsesliv, og dermed ha mulighet til å regulere følelser på en adekvat måte, er det avhengig av omsorgspersoner som har overskudd til å forstå barnet fra ”innsiden”.
Dessverre er det ofte slik at vårt behov for å definere barna våre kan komme i veien for den prosessen jeg har beskrevet over. En bestemt definisjon på barnet kan på sett og vis betvinge vår virkelighetsoppfattelse på en måte som forstyrrer vår innlevelsesevne. Vi risikerer å se barnet i lyset av en bestemt definisjon, og tidvis er det slik at språket skaper virkeligheten. Spørsmålet er hvorfor foreldre har et slikt behov for å definere sine barn.
Det finnes sannsynligvis en rekke grunner til dette, og jeg vil forsøke å liste opp noe få.
Selvbekreftelser – Foreldre har selvfølgelig et ønske om å være vellykkede og gode foreldre. Uansett hvordan de tidligere har levd sitt liv, ønsker de som regel det beste for sine barn. Ofte betinges deres egen selvfølelse av barnas prestasjoner og utvikling.
Sammenligning – foreldre, venner, besteforeldre og en rekke andre velmenende personer lirer stadig av seg kommentarer og ideer om hvor gode og ikke gode noen foreldre er i forhold til noen andre. De har meninger om barna og foreldrene, og disse meningene er ofte forankret i sammenligninger med andre barn, og slike sammenligningsgrunnlag er som regel alltid snevre og utilstrekkelige. Å sammenligne barn er med andre ord en dårlig idé. Det skaper unødvendige og verdiladede forståelser av forskjeller som risikerer å miskjenne barnets særegenheter og evner.
Litteratur – Man kan plukke opp en bok om barneoppdragelse eller psykologi, og ofte vil man oppdage at ens eget barn tilfredsstiller 8 av 10 tegn på unormal adferd. Dette kan gjøre det vanskelig å foreta en objektiv vurdering av barnet. Barns adferd varierer mye og de utforsker omgivelsene på sin egen måte. Man skal være veldig forsiktig med å trekke for raske konklusjoner. Selv om det står i bøkene at denne typen atferd er ”unormal”, bør det ikke bety at noe er galt med barnet. Det er første ved gjennomgripende og vedvarende mønstre over lengre tid at man kan begynne å utlede eventuelle atferdsvanker hos barnet. Igjen er det viktig å ha konteksten og forholdene rundt barnet i mente. Muligens reagerer barnet ganske adekvat i forhold til de påkjenningene det utsettes for.
Lite selvbevissthet/ lav mentaliseringsevne - Foreldre som tror at barn “alltid skal være” eller “alltid skal gjøre” visse ting på bestemte måter, risikerer ofte å havne på et blindspor som forhindrer dem i å håndtere ulike situasjoner på en god måte. Selvbevissthet innebærer at man anerkjenner sin egen emosjonelle tilstand, og tar den med i beregnningen når man håndterer barnet. Det betyr ofte at man må erkjenne at man er frustrert, og deretter holde denne følelsen litt ”til side” for å ta seg av barnet. Frustrasjon avler som regel mer frustrasjon, både hos foreldre og barn, og det er derfor foreldrenes ansvar å passe på at situasjonen ikke sklir ut i det uhåndterlige på grunn av et høyt frustrasjonsnivå. De foreldrene som lar konflikter på arbeidsplassen eller ekteskapelig problemer influere kommunikasjonen med barnet, befinner seg som regel i en fase med lite selvbevissthet og dermed ringe evner til å regulere egne følelser og opprettholde god mentaliseringsevne. Dette kan selvfølgelig føre til unødvendige verbale konfrontasjoner og et stadig mer betent forhold til barnet. Slikt merker barn, og svært ofte ser vi at de gradvis blir mer mutte og innesluttede. Dersom foreldrene ikke gjenvinner sin selvbevissthet og mentaliseringsevne, risikerer de å feilaktig attribuere barnets atferd til noen bestemte definisjoner, slik vi nevnte innledningsvis. Kanskje forstår man barnet som trassig, noe som øker foreldrenes frustrasjon og forringer mentaliseringsevnen ytterligere.
Problemet med definisjoner
- Siri er alltid så trassig!
- Min sønn er litt treg, vet du…
- Datteren min kommer ikke over ens med jevnaldrende, slik hun burde.
- Vår baby er svært intelligent!
Trassig eller intelligent, lydig eller ikke, små barn er uansett ganske uvitende om begrensningene og rammene rundt definisjoner av denne typen. Siri oppleves som trassig og foreldrene ”forventer” at hun alltid gjør ugang. Spørsmålet er om denne forventningen og deres forståelse av ”trassig” forhindrer en mer innlevende forståelse av Siri. Dersom de angitte definisjonene farger forholdet mellom foreldrene og Siri, er det også ganske sikkert at det forstyrrer kommunikasjonen på uheldige måter.
Barn er utforskende. Det er en nødvendig egenskap i forhold til ferdighetsutvikling og modning. De kan ta på seg selv, uten å vite at det er sosialt uakseptabelt. De kan putte fingeren i stikkontakten uten å vite at det er livsfarlig. Barn trenger omsorg, empati og føring for et optimalt utviklingsmiljø. En liten gutt kan den ene uken oppføre seg sjenert og usikker i møte med nye ansikter, mens uken etter kan den samme gutten ha forandret seg til et sosialt og utadvendt barn. Hos barn skjer forandringer så raskt at de unndrar seg de fleste definisjoner. Det vil nesten alltid være misvisende å definere et barn i forhold til karaktertrekk og egenskaper.
Det er viktig å unngå fastlåsende definisjoner når det kommer til barn. Definisjoner kan blende oss og kompromittere en mer åpen og innlevende holdning. Definisjoner kan begrense våre perspektiver og innfalsvinkler til forståelsen av barnet. Snarere enn definisjoner, er det viktig å ha fokus på barns behov. Ofte er “uartig” oppførsel et tegn på at barnet trenger noe. Enten det er oppmerksomhet, tid alene eller en trygg bamse, vil man som foreldre være tjent med å ha fokus på barnets behov for å fostre en sunn utvikling og en god relasjon. Igjen er det evnen til mentalisering som spiller inn i forhold til hvor godt man er i stand til å sette seg i barnets sted. På sett og vis handler psykisk sunnhet om evnen til å innta flere perspektiver på seg selv og tilværelsen. Det handler om evnen til å innta andres perspektiver på en innlevende måte, og når man i frustrasjon henfaller til negative definisjoner av barnet, er det som regel alltid et tegn på at mentaliseringsevnen er nedsatt. I slike tilfeller er det viktig med mot og styrke til å gjenvinne selvbevissthet og ta det ansvaret som hviler på den voksne, nemlig besørge et mentaliserende miljø for barna.
Josiah Warren var en amerikans anarkist, individualist, oppfinner og musiker, og han har sagt noe jeg oppfatter som svært viktig på alle områder i livet, og spesielt i møte med barn: ”It is dangerous to understand new things too quickley” (Josiah Warren, True Civilization).
Anbefalt litteratur
For dem som er psykologifaglig interessert i småbarn, vil vi anbefale Håndbok i sped- og småbarns psykiske helse. Dette er en solid fagbok som tar for seg den siste kunnskapen på området. Psykisk helse hos sped- og småbarn er et ungt fagområde, men forskning har gitt oss økt forståelse for at spedbarnet har en langt større kapasitet for læring, hukommelse og sosialt samspill helt fra fødselen av enn tidligere antatt. Forskning omkring betydningen av prenatale forhold og den tidlige sentralnervøse utviklingen, og ikke minst betydningen av det tidlige samspillet, er noen av de viktige aspektene i så henseende, noe boken presenterer på en oversiktlig måte. Boken består av 39 kapitler tematisk fordelt på fire bolker: 1 – Grunnleggende teori og modeller for tidlig utvikling 2 – Barn i risiko 3 – Kartlegging og diagnostisering 4 – Tiltak og behandling.
For dem som ønsker en faglig solid bok om barneoppdragelse, vil vi anbefale boken Lykkelige barn. Den er redigert av to foreldre, men inneholder ekspertenes tips og råd i forhold til barneoppdragelse og sunn utvikling. På sett og vis er dette en lett forståelig og faglig god håndbok i barneoppdragelse. Den er skrevet for foreldre med barn opp til 12 år, og 50 eksperter svarer på spørsmål fra 200 småbarnsforeldre. Med andre ord er dette en bok som ganske sikkert besvarer alle våre spørsmål. I tillegg er boken utstyrt med en rekke praktiske eksempler, noe som gjør det enda mer anvendelig som ”guide i hverdagen” med barn. Hvordan gir du dine barn selvtillit og selvfølelse? Andre stikkord er grensesetting og diskusjoner rundt begrepet «curlingforeldre». Boken snakker også om hvordan man kan dempe barns stress, hvordan parforholdet påvirkes og utfordres av barn, råd i forhold til spisevaner, og gode tips med hensyn til helse og sykdom.
Noen mener at barn har blitt prestisjeprosjekter i dagens samfunn. Barnepsykologen Bent Hougaard har i denne forbindelse skrevet en svært populær bok som heter Curlingforeldre og servicebarn. Dette er også en slags håndbok i barneoppdragelse hvor det i tillegg til ovenstående tema, fokuseres en del på at barn også trenger føringer og noe motstand i livet. Curlingforeldre er et bilde på foreldre som gjør sitt ytterste for at barnet skal seile gjennom livet uten noe friksjon eller motstand. Faren er at man fostrer opp servicebarn som i liten grad evner å ta ansvar for seg selv i voksen alder. Hougaard setter søkelyset på noe som kanskje kan kalles ”overomsorg” og peker dermed på en ny, og til dels bekymringsverdig, tendens i dagens barneoppdragelse. Barn skal ha frihet, men ikke større frihet enn hva det kan håndtere. I en tid hvor valgene er uendelige og uoverskuelige, trenger barn foreldre som kan gi bekreftelse og stimulering og som kan lære barna de sosiale spillereglene. Boken er faglig solid og lett leselig, og den gir noen viktige og tankevekkende innspill til foreldres utfordringer i barneoppdragelse. (Boken finnes også som lydbok).
Kilde
Mead, George Herbert, Vaage, Sveinung (red.) (1998). Å ta Andres perspektiv. Abstrakt.
Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer
WebPsykologen.no
Copyright © 2011 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
