Et godt råd for bedre relasjoner

Et godt råd for bedre relasjoner

Eric Berne viser oss hvordan vi kan analysere våre relasjoner. Vi inntar ulike roller, og noen mennesker gir oss en følelse av å miste oss selv. Her får du redskapene til å forstå hva som skjer mellom deg og andre.

Mennesker kan oppføre seg merkelig. Noen tar ikke hensyn til andre enn seg selv, sier frekke ting uten å innse at det sårer andre, snakker til deg på en måte som får deg til å føle deg liten eller er så rause og vennlige at du får dårlig samvittighet ved å være sammen med dem. I samspillet mellom mennesker oppstår det en rekke forskjellige dynamikker, og dersom vi klarer å forstå dybden i dette samspiller, kan vi oppnå en innsikt som gjø underverker for våre relasjoner. I denne artikkelen vil jeg oppfordre deg til å gjennomføre et eksperiment i ditt eget liv. Det handler om å analysere dine relasjoner ved hjelp av teoriene til den anerkjente psykoterapeuten, Eric Berne. Det krever at du leser raskt gjennom følgende gjennomgang av Bernes ideer, og dernest tar en titt på mine eksempler for å se hvordan teorien kan brukes for å analysere vårt møte med andre mennesker. Dersom du kommer frem til noe interessant gjennom dine egne analyser, hadde jeg satt stor pris på om du ville dele dette i kommentarfeltet nederst på siden.

Transaksjonsanalysen

Eric Berne (1964) er kjent for den såkalte transaksjonsanalysen hvor han baserer seg mye på en slags videreutvikling av Freuds psykoanalyse. Bern bygget angivelig mange av sine teorier på en uttalelse fra en pasient. I terapi hadde han hatt en mann som innrømmet at han egentlig var et barn i en voksen manns kropp. I det videre terapiforløpet med denne mannen kunne Berne finne på å spørre om det var den lille gutten eller den voksne mannen han snakket med. I dette spørsmålet ligger kjernen i Bernes teori, nemlig antakelsen om at mennesket fungerer i tre forskjellige moduser, som ofte motsier hverandre.

Foreldremodus: Her fungerer man med holdningen og tenkemåten til en foreldrefigur. Dette ligner Freuds Superego hvor foreldrerollen er inkarnert. Det dreier seg om «fornuftige» råd, regler for hvordan man skal og ikke skal oppføre seg, normer og føringer for god dannelse, takt og tone. Eventuelt litt moraliserende, bedrevitende og konformt. Det vi på folkemunne kaller «flink pike syndrom» har sitt opphav i superego. Det vil si at krav, plikt og ordentlighet legger beslag på livet og undergraver mange av våre mer spontane og vitale behov og tilbøyeligheter.

Voksenmodus: Her fungerer man som en «moden» voksenperson kjennetegnet av rasjonalitet, objektivitet og rimelig godt virkelighetsorientert.

Barnemodus: Her reagerer og føler man som et barn. Mange vil kjenne seg igjen i «barnemodus» når de krangler. Ofte kan voksne mennesker regrediere til et 4-års stadium når de krangler med ektefelle eller andre som står dem nær. Mange arveoppgjør blir vanskelige fordi partene plutselig befinner seg på et nivå som alle utenforstående (voksen) vil karakterisere som direkte barnslig, smålig og egosentrisk.

I ovenstående moduser kjenner vi altså løselig igjen Freuds Superego (foreldre), Ego (voksen) og Id (barn). Eric Berne forklarer hvordan alle mennesker veksler mellom ulike moduser i ulike situasjoner. Vi kan være i barnemodus på en positiv måte når vi er lekne, nysgjerrige og kreative uten å være begrenset av den voksne konformitet eller foreldrenes innskrenkende formaninger, men vi kan også være i barnemodus på en negativ måte når vi ikke evner å se andres perspektiver og fanges av egne følelser og behov. Vi kan med andre ord være produktive eller destruktive i alle de tre modusene.

Freuds kategorier og begreper kan ofte virke litt fremmedgjørende, mens Eric Berne snakker et mer «folkelig» språk. Jeg tror de fleste kan gjenkjenne at vi fungerer i ulike moduser.

I videoen under intervjuer jeg psykologspesialist, Helge Sølvberg, som har brukt transaksjonsanalysen som et terapeutisk verktøy gjennom en hel karriere. Han har mye interessant å si om denne analysemodellen, som rett og slett kan gi oss ganske mye innsikt i oss selv og våre relasjoner.

 

Transaksjonsanalysen i hverdagslivet

I militæret møtte jeg en person som siden har blitt en god venn. Han var en person som stod på for laget, og det var en egenskap som ble verdsatt i en setting hvor samarbeid var helt avgjørende. Jeg husker at han hjalp meg mye ute i felt, men dette er over 16 år siden. I dag er vi fortsatt venner, og han har fortsatt å hjelpe meg, også med de tingene jeg ikke trenger hjelp til. Noen ganger skaper dette en litt ubehagelig dynamikk, og Bernes transaksjonsanalyse kan hjelpe meg til å forstå hva som skjer. Min venn tar mye ansvar og ønsker å være til hjelp for andre, noen ganger fordi han føler han må ha noe å tilby for å være god nok, og det er både forståelig, litt trist, men også ganske prisverdig. Det er som om han hele tiden må gi meg noe for å beholde sin posisjon i vårt vennskap. Han trenger selvfølgelig ikke det, men det vet han ikke. Og selv om han eventuelt vet det, klarer han ikke å endre sitt mønster. Problemet oppstår når det han gir til andre er gode råd, og gjerne såpass mange at noen føler seg «overhjulpet». I det han «hjelper» andre med sine velmenende innspill, risikerer han å plassere seg selv i «foreldremodus», og indirekte plassere andre i «barnemodus». Å hjelpe noen kan være ganske tveegget, nettopp fordi de fleste mennesker har en viss motstand mot å bli plassert i rollen som «hjelpetrengende». Det skaper en form for ubalanse. Min venn vil andre vel, men strategiene hans medfører at andre kan bli irritert, og han forstår ikke hvorfor. Når han merker andres irritasjon, prøver han bare enda hardere, ved å gi ennå mer, og situasjonen forverrer seg ytterligere.

 

Business problemsJeg har en kollega som får meg til å føle meg liten bare han kommer inn i rommet. Måten han er på gjør meg til en litt famlende og veik variant av meg selv. Her vet jeg ikke hva som foregår, men opplevelsen er at jeg plutselig befinner meg i en modus jeg ikke har valgt selv. En annen kollega er så forsiktig, ydmyk og hensynsfull at jeg ofte føler meg som en «elefant i et glasshus» sammen med vedkommende. Analyser av denne typen samspill kaller altså Berne for transaksjonsanalyse, og gjennom et slikt fokus på det mellommenneskelige, kan vi ofte lære oss mye om oss selv.

 

Jeg tror at min hjelpsomme venn kunne irritert meg ganske mye, nettopp fordi det ligger en slags diskvalifisering av meg i all den servicen han tilbyr. Noen ganger kan jeg ha lyst til å si: ”Nei! Jeg klarer det selv!”, men før jeg rekker å si denne setningen, merker jeg at jeg har hørt den før. Det er det min sønn på 3 år sier når jeg hjelper ham litt for mye med å kle på seg om morgenen. Når jeg lar meg irritere over hans tjenestevillige oppførsel, havner jeg fort i en trassalder som tilhører barnemodus. Når jeg ikke gjør motstand, men lar ham hjelpe meg med ting jeg kunne klart selv, havner jeg også i en form for barnemodus, og sånn sett kan man si at situasjonen er ganske låst.

Av og til befinner vi oss i relasjoner som tvinger oss inn i en bestemt rolle, og da kan man lett få en følelse av å ”miste seg selv”. Motgiften er mer bevissthet rundt det som skjer. Faktum er at jeg ikke irriterer meg over min venn, rett og slett fordi jeg har reflektert mye over dette, og lært meg å se hans ”uskyld”. Jeg ser at han virkelig ønsker å være en verdifull person i mine øyne, og vet at han ikke hjelper meg for at jeg skal føle meg liten, men snarere for at han selv skal føle at han har noe å bidra med. Min strategi er å sette pris på ham for den han er, og lar hjelpsomhet passere med et høflig ”takk” uten å vie det for mye oppmerksomhet. Jeg forsøker å legge merke til hensikten bak handlingene, og sånn sett kan jeg forbli i det Berne kaller voksenmodus. Jeg kan også sette grenser, men ikke på en barnslig måte. Jeg kan si at jeg setter pris på at han vil meg vel, men at jeg klarer å ordne opp i problemet på egen hånd, ”men ellers takk. Du er en fin fyr!” I de neste avsnittene vil jeg altså oppfordre deg til å gjennomføre en liten øvelse, eller et eksperiment, i ditt eget liv. Det handler om å se forbi det mennesker sier og gjør. Min erfaring er at de som gjør en aktiv innsats på dette området, ender opp som mer harmoniske mennesker med bedre relasjoner.

Øvelse – Se bakom det som blir sagt og gjort

For en stund siden var jeg på en fest hvor jeg ble stående å snakke med en person jeg bare kjenner så vidt via felles venner. I samtalen virket denne personen ganske likeglad, og hele situasjonen fikk meg til å føle meg uinteressant. Kanskje hadde personen sosial angst og problemer med å følge vår samtale. Kanskje hadde han akkurat blitt forlatt av sin kjæreste, og derfor lite oppmerksom på det vi snakket om. Det kan være mange forklaringer, og ofte så koder vi andres oppførsel på en feilaktig måte. Og vel så ofte koder vi andres væremåte som en reaksjon på oss selv.

 

Doubt and low self-esteemNår vi møter noen som sier noe upassende, virker selvopptatte, frekke eller hensynsløse, har vi lett for å bli irriterte eller utrygge. Når vi fokuserer mye på andres væremåte, kan det plutselig virke som om det er andres handlinger som gjør oss ulykkelige. Det er sant at folk gjør merkelige ting, og noen gjør ting uten omtanke for konsekvensene, men det er alltid vi som velger hvordan det skal påvirke oss. Vi skal ikke akseptere vold, mobbing eller andre former for antisosial oppførsel. Da bør vi heve vår røst, sette grenser og fronte våre verdier. I denne øvelsen handler det mer om de hverdagslige situasjonene hvor vi med fordel kan bli litt mindre brydd av andres manerer.

 

I boken «Don´t sweat the small stuff» anbefaler Richard Carlson (1997) å se etter uskylden i andres handlinger. Når noen gjør noe vi ikke liker, skal vi tilstrebe og se forbi handlingene. La det som blir sagt eller gjort være uvesentlig, men ha fokus på hvor denne oppførselen egentlig kommer fra. Ofte er det slik at de som oppfører seg ufint er usikre på seg selv. Det de gjør er deres beste forsøk på å kompensere for en følelse av tilkortkommenhet. Når folk legger ut glansbilder på facebook, kan vi la oss irritere av andres selvskryt, eller vi innta en mer empatisk holdning og håpe at glansbildet reflekterer virkeligheten, og hvis det ikke reflekterer virkeligheten, kan vi kanskje ha en viss sympati med dem som «pynter på overflaten» for å skjule en indre smerte. Ved å tenke litt annerledes på ting og andre mennesker, kan vi ofte endre vår egen sinnstilstand fra irritasjon eller krenkelse til medfølelse og sympati. Førstnevnte følelser forpester livet vårt, mens medfølelse gir oss et bedre liv.

Istedenfor å oppfatte andre mennesker som «skyldige», kan vi forsøke å se etter mulige årsaker til dårlig oppførsel. Det er sjelden at de som oppfører seg dårlig har det veldig bra, og bak enhver «sosial transaksjon» og bak enhver oppdatering i sosiale medier, finnes det en person som higer etter å bli bekreftet som god nok. Hvis vi kan finne raushet i oss selv til å gi folk det de trenger, kan det hende at de slipper å kjempe like intenst for egenverdi i neste omgang.

Neste gang du møter noen som oppfører seg ufint, underlig eller irriterende, vil jeg oppfordre deg til å se etter «uskylden» i det de gjør. Hvis du har evnen til empati og innlevelse i andre mennesker, er det som regel ganske lett å oppdage hva som ligger bak. Hvis du klarer å se det «strevende menneske» bak handlingene, risikerer du å bli mindre frustrert over det som tidligere irriterte deg. Dersom du kommer til å bruke mindre mental energi på frustrasjon over andre, får du et nytt overskudd som kan brukes til å se alt det gode ved livet.

Relatert artikler

 

People Skills7 tips for bedre sosial kompetanse: Både i jobb og privatliv er evnen til å kommunisere helt avgjørende for suksess. Her får du 7 tips til bedre kommunikasjon og nøkkelen til «small talk». Bli en bedre menneskekjenner med bedre sosiale evner. Les mer

 

 

 

Sosiale spillAvslør de sosiale spillene: Mennesker trenger intime forbindelser til andre, men det er ikke alltid tilgjengelig. Som substitutt for ekte nærkontakt, spiller vi (ubevisst) «sosiale spill» for å få den følelsesmessige anerkjennelsen vi trenger. Les mer

 

 

Kilder

Berne, E. (1964) Games People Play: The Psychology of Human Relationships, New York: Grove Press, Inc.

Carlson, R. (1997) Don´t sweat the small stuff, and its´s all small stuff, New York: Hyperion.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

1 KOMMENTAR

  1. Hei Liverød, for en som er riktig riktig gammel og kjenner faget ditt fra mange sider, så er det herlig å se hvor klar du er. Internet er også et eventyr som et kommunikasjonsmiddel. Verden er blitt en annen og du «reiser med den».
    I dag fikk jeg en «etikett» på meg selv som introvert, intuitiv, følsom og perceiving – og straks så tenkte jeg på hvor greit det hadde vært en gang i tiden å lage meg en plan for å utnytte fordelene av en slik selvinnsikt og helst i forbindelse med tilgang til en coach som kunne bistå med å planlegge proaktive tiltak og sammen med noen defensive.

Legg igjen et svar