Hvem blir radikalisert?

Hvem blir radikalisert?

Hvem slutter seg til ekstreme grupper? Kanskje noen forføres av en bevegelse for å unngå ansvar for eget liv, andre for å unnslippe hverdagslivets banalitet eller for å unnslippe den elendigheten man befinner seg i.

I denne artikkelen skal vi ikke gå inn på de siste hendelsene i Frankrike, Charlie Hebdo, Utøya, IS eller alle de terrorangrepene og organisasjonene vi hør mindre om i vår lille flik av verden. I denne artikkelen er spørsmålet om det er mulig å si noe generelt om ”fanatikerens psykologi”. Hvem verver seg til ekstreme grupper? Hvorfor verver de seg? Hva ligger bak et valg om å forlate sitt ”vanlige liv” for å bli med i en kult, en religiøs sekt, en politisk bevegelse eller IS? I litteraturen på området er det spesielt én bok som har gjort inntrykk. Den er skrevet av Eric Hoffer og heter ”The true believer”. Han skrev den i 1951 i kjølevannet av nazismen, men jeg leste den nylig, og alt det han skriver om massenes psykologi, menneskets spirituelle hunger og gruppens kraft til å påvirket individet, slo meg som mer aktuell enn noensinne. Hoffer er ingen fagperson, men hans observasjoner virker likevel skarpe og ganske tidløse.

Ønske om forandring

Hoffer spør hvorfor ekstreme bevegelser kan ha så stor innflytelse. Deretter foreslår han at det handler om en inderlighet som omslutter denne typen organisasjoner. Sterke politiske bevegelser har alltid et slags religiøst tilsnitt. Hoffer mener for eksempel at den franske revolusjonen egentlig var en ny religion, som skulle erstatte kirken dogmer og ritualer med noe tilsvarende forankret i staten. Det samme gjelder den Bolsjevikiske og den nazistiske ”revolusjonen”. Hammeren, sigden og hakekorset er i samme kategori som korset hevder Hoffer.

De som står bak massebevegelser eller det vi kaller terroristorganisasjoner av den revolusjonære typen, er på jakt etter en stor og omfattende forandring i livet. Ledere av denne typen bevegelser vet dette, og derfor gjør de alt de kan for å flagge en bestemt ideologi tilknyttet et håp om den store forandringen. De lover ikke sine tilhengere en gradvis endringsprosess, men snarere en altomfattende og umiddelbar forandring i sympatisørenes liv.

Abstract Silhouette PrayingNormalt sett er det slik at vi melder oss inn i en organisasjon fordi vi har personlige interesser i det organisasjonen jobber med. Slik er det sannsynligvis ikke med verken IS eller andre revolusjonære bevegelser. Her forholder det seg omtrent motsatt. De som velger å verve seg i revolusjonære bevegelse, har ofte et behov for å komme bort fra ”seg selv”. Dersom vi ikke er fornøyd med den vi er, vår situasjon, status, anerkjennelse og andre psykologiske grunnvilkår, vil disse faktorene få mindre betydning dersom vi oppslukes i en større bevegelse. Individet og det individuelle ”selvet” blir irrelevant i forhold til bevegelsens høyere (og gjerne hellige) målsetninger. Der individet tidligere opplevde frustrasjon og meningsløshet i sitt private liv, tilbyr bevegelsen en følelse av stolthet, mening, selvtillit og håp. Eric Hoffer påstår at troen på en større sak fungerer som en erstatning for den troen vi har mistet på oss selv. Det paradoksale er at en oppgivelse av seg selv til fordel for noe som er større, ikke forsterker individets følelse av å være ubetydelig og håpløs, men snarere gir personen enormt med selvtillit og en kraftig forsterket følelse av egenverdi.  Hvem verver seg? Hoffer skriver mye om hvilke mennesker som potensielt sett kan ofre seg for revolusjonære bevegelser. I følge ham er det spesielt tre grupper som utpeker seg:

 

  • Nedre middelklasse som ser alle goder, men selv er avskåret fra en del av godene på grunn av urettferdig fordeling
  • Godt bemidlede mennesker med all verdens muligheter, men som mangler en følelse av en høyere mening som kan gi livet sin nødvendige drivkraft
  • Mennesker som vegrer seg for å ta ansvar for eget liv

 

De fattigste blir ikke med

Hoffer sier at de fattige ikke er sannsynlige kandidater for radikale bevegelser. De er altfor opptatt av å overleve, og har derfor ikke kapasitet til å engasjere seg i en høyere visjon. Det er snarer de som har litt mer, og har fått øynene opp for større muligheter, som kan la seg forføre av bevegelsenes ”salg av håp”. Hoffer påpeker at vår frustrasjon ofte er større når vi har litt, men vil ha mer, enn når vi ikke har noe, og bare ønsker oss litt. Dette er et velkjent psykologisk fenomen, og det bør være i våre tanker i forhold til integrering. Vi kan ikke ta imot mennesker og la de leve på nåde, eller kun sørge for at enkelte goder er tilgjengelige, mens de beste er forbehold de privilegerte. Det er simpelthen oppskriften på den typen frustrasjon som i verste fall får sitt utløp i terrorhandlinger. Dette er virkelig ikke noe nytt, men vi sliter like fullt med en god human praksis i vår verden. Den gyldne regel vil selvfølgelig være den beste motgift mot et samfunn som sliter med de eksplosive symptomene på urettferdig fordeling av goder. Den gyldne regel finnes i stort sett alle religioner og livssyn, og fantes også i de store verdensivilisasjonene før vår tidsregning: Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Det er sannsynligvis den beste regelen man kan følge dersom man vil unngå at verden eksploderer i trynet på oss.

Mangel på fellesskapsfølelse og tilhørighet er en viktig faktor

 

Fellesskap og samholdMennesker verver seg til massebevegelser for å føle tilhørighet. Kameraderiet i denne typen grupperinger står sterkt og tilfører en følelse av trygghet, samtidig som det stanger følelsen av ensomhet. I disse dager ser vi at en tilsvarende dynamikk utspiller seg over internett hvor man kan oppnå en følelse av fellesskap selv om man sitter alene på et rom. Problemet i en kultur preget av økonomisk frihet og konkurranse, er at fellesskapsfølelsen har en tendens til å smuldre. En kultur som dyrker individet og frie markedskrefter, anstifter kanskje den distansen og fremmedheten som mange assosierer med vår moderne tid. At vi stadig hører om flere mennesker som søker til ulike ideologiske grupperinger, kan rett og slett innvarsel en generell mangel på tilhørighet, en større mening og fellesskapsfølelse i kulturen.

 

De velstående som mangler et vitaliserende prosjekt

Hoffer påpeker videre at det finnes en del ekstreme i ganske velstående miljøer. Hans hypotese er at noen mennesker tiltrekkes av den potente kraften i ideologiske bevegelser på grunn av kjedsomhet. Han poengterer at Hitler var finansiert av ektefellene til noen av Tysklands mest velstående forretningsfolk. I følge Hoffer hadde disse damene alt de trengte, men lite å gjøre. Muligheten for å involvere seg i en større sak, og assosiere seg selv med en mektig leder, var berusende. I denne sammenhengen har Hoffer lagt merke til at en del av menneskene som tilslutter seg en eller annen radikal bevegelse ofte er godt stilt og har ubegrenset med muligheter.

De som vegrer seg for ansvar

Til sist poengterer Hoffer at en del bevegelser tiltrekker seg mennesker som misliker ansvar. Unge nazister vegret seg for å gjøre egne valg og langsomt bygge seg opp et selvstendig liv som sine foreldre hadde gjort. Lovnadene om velstand og lykke i det tredje riket var langt mer attraktivt. Sjokket var stort da de tapte krigen og ble ansvarliggjort for sine handlinger. Det var vanskelig å forstå at de skulle føle noe ansvar, ettersom de hadde gitt seg hen til regimet for å oppgi eget ansvar. Hvorfor dør mennesker for en sak? Når en bevegelse lover drastiske endringer og en ny og bedre verden, kan de på sett og vis heve seg over normale moralske begrensninger. Når målet er så edelt og stort, kan individet forsvare å gjøre grusomme ting mot andre for sakens skyld. At målet helliger middelet betyr at man er villig til å benytte hvilken som helst metode for å oppnå et bestemt mål. Dermed får man en situasjon hvor mennesker går over lik for å skape den situasjonen som den revolusjonære bevegelsen lokker med. Hoffer advarer oss mot situasjoner hvor håp og drømmer florerer fritt i gatene. En slik situasjon innvarsler som regel en katastrofe.

For de moderate og ikke-troende vil martyraktig selvoppofrelse, kamikazepiloter eller selvmordsbombere fremstå som fullstendig irrasjonelle. Men i en situasjon hvor man føler seg verdiløs og uten muligheter, samtidig som man er oppslukt i troen på bevegelsens edle hensikter og fantastiske målsetninger, er det ikke sikkert at viljen til å dø for sin sak er så fjern. Før mennesker kommer så langt, har de imidlertid gjennomgått en lengre prosess i følge Hoffer. Her beskriver han noe som ligner det vi i dag kaller for radikalisering. Langsomt vil personen strippe seg selv for enhver følelse av individualitet. De vil absorberes i det som betraktes som en større hensikt. De er ikke lenger den personen venner og familie kjente. Radikaliseringen forvandler personen til en representant for en bevegelse, et parti eller en bestemt gruppering.

For mennesker som har sluppet alt eget, og visket ut ethvert skille mellom seg selv og saken, fremstår de ikke-troende som feige, korrupte, virkelighetsfjerne, hjernevasket, uten ryggrad og dekadente. De ser sine egne motiver som rene og rettskafne, og det faktum gjør at de ikke nøler med å gjøre det som skal til for å tjene den noble intensjonen, noe som i de mest ekstreme tilfeller innebærer å ta sitt eget eller andres liv. Det er et ensporet perspektiv som er styrken og slagkraften til den svorne tilhengeren. Når verden er svart/hvitt, er det ikke så vanskelig å vite hva man bør gjøre. Det er når vi blir nødt til å forholde oss til mange perspektiver på én gang, at det blir komplisert å leve. Mange nyanser og til dels motstridende perspektiver speiler kompleksiteten i den virkeligheten vi må forholde oss til, og da kan det være en befrielse dersom noen tilbyr et verdensbilde basert på langt enklere kategoriseringer. Man kan bare skru på TV og se på en politisk debatt for å bevitne denne dynamikken i praksis.

Fanatikere har bygd vår verden

Hoffer viser oss at ”det som mangler” representerer en sterkere motivasjon enn det som ”allerede er”. De fleste mennesker tilstreber en forbedring av sin situasjon ved å jobbe videre med det de allerede har. Den svorne tilhengeren er ikke interessert i små forbedringer, men motiveres av ideen om å skape en helt ny verden. Den radikale tilhengeren nærer et sterkt hat mot det bestående, og dette hatet har gjort forferdelige ting med verden. Samtidig er det som regel den radikale revolusjonære som har sørget for å felle tyrannier. Det er den svorne tilhenger som er villig til å la blodet renne for sin sak. I noen tilfeller har dette skapt en bedre verden ved å velte regimer, mens i andre tilfeller har det fungert som en alvorlig sykdom på den ”globale organismen”. Hoffer konkluderer som følger: ”For better or worse, fanatics have made our world”.

 

kulturkollisjonerHver gang en bombe eksploderer, og mennesker tar livet av andre mennesker, fylles vi av en uendelig sorg. Det er en forjævlig komplisert sorg, en uavklart sorg. Vi vet at vi kan peke på en gruppe, en religion, en fanatiker og hans idégrunnlag når det smeller, men vi vet også at hver gang vi peker på noen, er det tre fingre som peker tilbake på oss selv. Skjevfordeling og ubalanse skaper sykdommer, og det gjelder etter alt å dømme på alle nivåer i livet.

 

 

Kilde

Hoffer, E. (1980) The True Believer: Thoughts on the Nature of Mass Movements, Chicago: Time-Life Books.

 

Relaterte artikler

 

ekstremismePsykoanalyse av ekstreme meninger

Når frykt ligger som en undertone i vår oppfattelse av virkeligheten, begrenses evnen til å innta nyanserte perspektiver. Ekstreme meninger slår rot, noe som videre kan fremprovosere ekstreme handlinger. Les mer

 

 

terrorismeEn terrorists forrykte tankeverden

Hva driver en mann til massemord? Det var angivelig ingen psykotisk forvirring som forårsaket massakren på Utøya. Kanskje er ensporede og nedbrytende ideologier, troen på én sannhet, roten til ondskap? Les mer

 

Multiracial Hands Making a CircleBreivik får ikke trekke oss ned

I møte med Breiviks grusomme gjerninger risikerer vi å miste et reflekterende gangsyn, lammes av hat og handle på destruktive følelser, men Norge evner å møte vold med åpenhet og demokrati. Beundringsverdig! Les mer

 

 

Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

INGEN KOMMENTARER

Legg igjen et svar