Empati
Skrevet av: Janne & Sondre Risholm Liverød
I kjølvannet av andre verdenskrig og Holocaust, fokuserte den tradisjonelle freudianske psykoanalysen på individets skyldfølelse og andre psykiske konflikter i grenseoppgangen mellom individets begjær versus sosiale føringer og tabuer. Psykoanalysen har nok blitt kritisert for å ikke være like flink til å reflektere over den nye tidsånden og det kulturelle klimaet som unektelig øver en stor innflytelse på menneskets tilværelse. Psykoanalysen hadde heller ikke noe eksplisitt fokus på emosjonelle interesser og behov eller mer eksistensielle spørsmål knyttet til identitet, mening, idealer og muligheten for selvutfoldelse.
Som en konsekvens av en del uenigheter med den klassiske psykoanalysen, brøt Heinz Kohut med det freudianske rammeverket og utviklet en ny teoretisk og klinisk retning som ble kalt Selvpsykologi. Selv om Kohut var til dels enig i Freuds psykiske modell basert på forholdet mellom id, ego og superego, tilla han dette liten vekt i sitt eget arbeid. Isteden utviklet Kohut sine ideer rundt det han kalte det ”tripolare Selvet”. I forhold til menneskets personlighet og utviklingen av psykopatologi, vektla Kohut Selvet som det sentrale elementet i menneskets psykologiske univers. Kohut (1990) definerte Selvet som ”…the centre in the individuals psychological universe.” (p. 216). Selvet er den psykologiske instansen som gjør det mulig for mennesket å oppleve seg selv som en helhet eller som en ”samlet person”.
Gjennom oppveksten utvikles Selvet i relasjon til sine omgivelser og omsorgspersoner. I følge Kohut er en sunn psykisk utvikling avhengig av empatiske selvobjekter. Med det mener han at barnet trenger støttende og varme omsorgspersoner som evner å leve seg inn i barnets behov, og ikke minst ivareta disse behovene. På den måten utvikler barnet en slags indre trygghet, et kjerneselv, som på sett og vis blir grunnmuren i barnets psykiske liv. En solid grunnmur sørger for en sunn utvikling hvor barnet opplever sammenheng og selvforståelse i møte med livets utfordringer. Det betyr videre at barnet gradvis evner å regulere egne følelsesmessige responser samtidig som det utvikler evnen til å forstå og ta hensyn til andres følelser og behov (empati). Overordnet sett kan man si at et barn er avhengig av empatiske omsorgspersoner for å utvikle egne empatiske evner. Dersom barnet sviktes gjentatte ganger gjennom oppveksten, risikerer man at barnets Selv (de indre grunnleggende psykiske strukturene) kommer i et underskudd som videre kan føre til indre uro, kaotisk følelsesliv og manglende følelse av helhet og sammenheng. I et slikt tilfelle vil personens evne til å leve seg inn i andre og inngå i nærende og positive relasjoner hemmes, rett og slett fordi barnets mentale energi bindes opp i problemene knyttet til en følelse av psykisk kaos som følge av manglende bekreftelser fra omsorgspersoner.
I forlengelsen av denne teorien ble Kohut veldig opptatt av menneskets behov for støtte og anerkjennelse. Han innså at mennesker må føle seg elsket og ivaretatt for å utvikle sin egen indre trygghet, selvfølelse og opplevelse av mening og sammenheng i sine livsprosjekter. Noen regner Kohut som en av de mest sentrale teoretikerne i forhold til empati som terapeutisk metode. Empatisk innlevelse og støtte ble dermed et av de viktigste redskapene i Kohuts terapeutiske virke (Karterud, 2000, p. 12). Kohut definerer empati som: “The capacity to think and feel oneself into the inner life of another person.” (1984, p. 82). En av Kohuts grunntanker er at terapeutens evne til å sette seg i pasientens ståsted, og se verden gjennom pasientens øyne, er en forutsetning for å forstå pasienten. Tradisjonell psykoanalyse hadde et langt mer distansert forhold til pasienten i terapi. På sett og vis anla man en langt mer analytisk holdning hvor man betraktet pasienten ”utenfra”, mens Kohuts terapeutiske modell baserte seg mer på empatisk innlevelse i pasientens opplevelsesverden. Det var kun gjennom en innfølende forståelse for pasientens indre liv at terapeuten kunne respondere på en autentisk, presis og passende måte i forhold til pasientens problemer (Kohut, 1990, p.-. 216; Kohut, 1984, p. 82).
I dag betrakter man empati som et avgjørende element i de fleste former for psykoterapi, men ”empati som terapeutisk metode” var et kontroversielt tema den gangen det ble introdusert. Blant andre var psykoanalytikere som Otto Kernberg skeptiske til Kohuts empatiske metode. Kernberg mente at en støttende form for terapi sannsynligvis var veldig behagelig for pasienten, og det kunne skape en god allianse hvor pasienten følte seg trygg og ivaretatt, men det ville ikke skape noen forandring. Kernberg var redd for at den empatiske og støttende terapeutiske holdningen i verste fall kunne opprettholde pasientens problem, hvorpå han foreslo en langt mer konfronterende og endringsfokusert form for terapi (Consolini, 1999).
Kohut var ikke bare opptatt av empati som redskap i den terapeutiske settingen, men mente at empati spilte en sentral rolle i alle mellommenneskelige relasjoner. Dette baserte han på en grunnleggende antakelse om at menneskets mentale helse var avhengig av andres empatiske evner. Som mennesker er vi avhengig av andres bekreftelser og empatiske gehør med hensyn til våre emosjonelle behov. Når våre behov blir bekreftet av empatiske andre, vil vi selv utvikle empati og evnen til å ivareta andres behov. Det blir en positiv spiral som avler psykisk sunnhet. Mangel på empatiske evner blir i så hensennede en negativ spiral hvor empatisk underskudd avler mer empatisk underskudd og udekte selvobjektsbehov. (Vi skriver mer om selvobjektsbehov i artikkelen Hvordan utvikles narsissisme).
Mangel på empatiske selvobjekter i oppveksten kan skade menneskets selvutvikling og gi grobunn for ulike former for psykiske lidelser. I denne sammenhengen var Kohut spesielt opptatt av narsissisme. Han mente at alle mennesker hadde iboende narsissistiske behov, eller behov for kjærlig bekreftelser og omtenksom anerkjennelse, men at våre narsissistiske behov ble stadig mer modent gjennom et trygt og ivaretagende oppvekstmiljø. Et sviktende oppvekstmiljø kan føre til at barnet utvikler patologisk narsissisme som vedvarer ut i voksenlivet. Her er ideen at mangel på en positiv selvfølelse kan føre til et stort behov for å bli sett, anerkjent og beundret av andre. Det gir seg utslag i mangel på empati for andres behov, og den narsissistiske personligheten kan undertrykke følelsen av lav selvverd ved å ”snakke høyt om seg selv” (grandiositet) og dermed eliminere følelsen av verdiløshet. Konsekvensen er at man får store problemer i det sosiale livet og møter motstand hos andre fordi man er overdrevent selvopptatt. I terapi er Kohut sin idé at narsissistiske mennesker er i underskudd på bekreftelser, hvorpå terapi i første rekke må tilstrebe og gi pasienten det som mangler. Denne innsikten kan man kanskje også dra veksel på i hverdagen. Dersom man møter mennesker som virker egosentriske og selvopptatte, kan det hende at vi kommer best ut av det ved å bekrefte dem på en positiv måte. Kanskje vil deres behov for å fremstå som overlegne dempes på denne måten, og dermed gi muligheten for en mer likestilt relasjon.
Kohut snakker ikke bare om empati som terapeutisk virkemiddel, men som en avgjørende mellommenneskelig mekanismme. Evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra er på mange måter nøkkelen til et velfungerende sosialt samfunn. Empati er derfor en slags grunnleggende forutsetning for vår menneskelighet og vår sivilisasjon. Hva sier nevrovitenskap om empati, og hvordan har empatiske evner oppstått i den menenskelige psyke? Disse spørsmålene er ikke umiddelbart så lett å svare på, men videoen under gjør et godt og velinformert forsøk. Her er ”empatiens” historie på ti minutter.
Kilder
Consolini, G. (1999). Kernberg versus Kohut: A (case) study in contrasts. Clinical social work journal. Vol. 27, No. 1.
Karterud, S & Monsen, J (red.). (2000). Selvpsykologi. Udviklingen efter Kohut. Hans Reitzels forlag. København.
Kohut, H. (1984). How does analysis cure? The University of Chicage Press. Chicago.
Kohut, H. (1990) Selvets psykologi. Hans Reitwels forlag. København.
Kohut, H. (2000). Analysen af selvet. En systematisk tilgang til psykoanalytisk behandling af narcissistiske personlighedsforstyrrelser. Det lille forlag. Fredriksberg.
Schlüter, C. & Karterud, Sigmund: Selvets mysterier. Pax forlag. Oslo. 2002. (Anbefales!)
Av psykolog Janne Risholm Liverød &
psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2011 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
