Hør episoden her
Vi har alle en del av oss selv som ønsker å være lykkelige og realiserte, men denne delen kan være godt begrav under stress, dårlig selvtillit og andre destruktive krefter. Hva skal til for å vekke de sunne sidene i oss?
Denne episoden inngår i et lite knippe episoder om endringsprosesser. Mange av ideene i disse episodene er hentet fra to teoretikere som heter Jeffrey E. Young og Janet S. Klosko. De har utarbeidet en omfattende teori om noe de kaller negative grunnleggende leveregler. De er opptatt av hvordan mennesker kan endre seg og skape positiv vekst i eget liv, og de er opptatt av alle de synlige og usynlige hindrene man støter på i en slik utviklingsprosess. I boken som heter «Gjenvinn livet ditt» har Young og Klosko samlet en beskrivelse av 12-13 skjemaer, moduser eller negative leveregler som ligger i skyggen av vårt mentale operativsystem og styrer oss bestemte retninger, anstifter negative følelser, stress, usikkerhet og andre plager som hindrer vekst og utvikling. Jeg anbefaler bøker til pasienter ganske ofte, men jeg opplever sjelden at mine anbefalinger blir fulgt eller at den andre opplever anbefalingene som videre hjelpsomme. Imidlertid er boka til Young og Klosko blant de bøkene flest pasienter faktisk har fått noe ut av, og mange har virkelig endret seg i møte med ideene om negative leveregler. En pasient skriver følgende:
Jeg har vært på selvmordets rand mange ganger og deprimert siden jeg var fem år gammel. Jeg har brukt 40 år i terapi og er på en cocktail av medisiner. Jeg har hatt ECT-behandlinger med varierende suksess. Jeg var klar til å gi opp terapi og teste ut noe veldig alternativ, men min psykolog var imot dette.
Så fant jeg denne boken. Det hele virker kjent. Det er ikke noe radikalt å lese i boka, men å se livet mitt, valgene mine, opplevelsene mine som refleksjoner av bestemte skjemaer eller leveregler, tillot meg å se meg selv på en helt ny måte. Jeg kjente meg igjen som en underdanig person. Jeg har alltid opplevd at jeg må tilpasse meg andre for ikke å bli avvist eller mislikt. Jeg ble oversett og tatt for gitt av alle, og det knuste alt jeg hadde av selvfølelse og selvrespekt. I boken fikk jeg en klar beskjed om å jobbe med selvhevdelse. Det var ikke lett, men det var heller ikke umulig. Jeg begynte å sette egne behov litt lenger frem i køen, også begynte jeg å være ærlig med meg selv. Jeg innså at jeg oppførte meg passivt aggressivt. At all min innestengte selvhevdelse hadde stivnet og blitt til bitterhet og forakt for alt og alle som klarte seg bedre enn meg. Jeg var indirekte irritert på alle, men smilte så godt jeg kunne uansett. Jeg var falsk. Når jeg var mer ærlig med meg selv, og ga litt mer direkte uttrykk for hva jeg mente, og trengte, begynte de depressive symptomene å avta. Young og Klosko beskriver ulike livsspor, og disse sporene kan virkelig føre deg på ville veier hvis ikke du oppdager at livet ditt er ute av kurs, ofte på grunn av mye «dritt» som har skjedd tidligere i livet.
«Gjenvinn livet ditt» er en bok full av innsikt. Den kan hjelpe oss å identifisere selvdestruktive mønstre som kan ha dukket opp i tidlig barndom og fortsetter å forårsake ødeleggelser i vårt voksne liv. De forskjellige «livssporene» eller negative levereglene, som forfatteren kaller dem, er beskrivelser av ugunstige atferdsmønstre som en voksen kan gjenta uten å oppdage dynamikken i sine valg og relasjonelle uvaner. Dette kan føre til elendige parforhold, store problemer i arbeid og familieliv. Det er en test tidlig i boken for å hjelpe deg med å bestemme hvilke livsfeller som kan gjelde for deg, og denne testen kan du finne i sidebar på webpsykologen.no. Jeg har kalt den «personlighetstest» og den er illustrert med en fyr som holder et skilte med et spørsmålstegn foran ansiktet. Ut i fra denne testen kan du klikke deg inn på de ulike «levergelene» som du eventuelt kjenner deg igjen i, og der finner du en beskrivelse av dynamikken i nettopp dette livsmønsteret, samt forslag til ting du kan gjøre for å «gjenvinne livet ditt»
Med et forord av den anerkjente psykiater Aaron Beck holder boka et stort løfte om innsiktsfullt psykologisk gjennombrudd. Jeg har selv likt å lese om de forskjellige levereglene og hvordan hver og en kunne ubevisst kultiveres i et barn av foreldre som enten er fraværende, avhengige eller velmenende og bare mindre opplyste. Young og Klosko går i detalj på hvert atferdsmønster, og hvordan det finner sin opprinnelse i barndommen. De gir eksempler med anekdotiske historie om hvordan noen av pasientene deres lærte å overvinne de destruktive livsmønstrene. Boken er lettlest, den bruker i liten grad faguttrykk eller medisinsk sjargong, noe som gjør den veldig tilgjengelig for «folk flest», men den er nok også et svært godt supplement for behandlere. Alt er godt forklart for lekmannen, og boka får deg virkelig til å tenke.
Det er primært Jeffrey Young som betraktes som opphavsmannen til såkalt skjematerapi og konseptet om negative leveregler. Han er en interessant person med en jovial fremtoning. Jeg har fulgt ham i mange år, det vil si på avstand i form av hans artikler, bøker, foredrag og kurs, og noe av det jeg liker best med hans holdning til psykisk helse, er hans engasjement for at folk ikke bare skal bli kvitt depresjonen, men faktisk etablere et godt liv. Det å være deprimert er noe dritt, men i behandling kan man bli kvitt depresjonen. Nå er man en person uten depresjon, men det betyr ikke at man føler seg lykkelig. Lykkelig er ikke det motsatte av depresjon. Jeffrey Young legger merke til at psykisk helsevern først og fremst skal fjerne psykiske plager, og det er for så vidt en edel målsetning, men det betyr ikke at vi sender klienter ut i verden som «lykkelige mennesker». De kan fortsatt oppleve liten grad av tilfredstillelse ved eget liv, men de er ikke deprimerte. Jeffrey Young var i tillegg til å fjerne symptomer på destruktive karaktertrekk, ute etter å peke mennesker mot enda høye målsetninger med hensyn til mental helse. Hans ambisjoner var å peke mennesker i retninger som kunne føre til et godt og rikt liv, ikke bare et liv uten depresjon. Jeg vil la Jeffrey Young forklare denne biten med egne ord før vi går videre i dagens episode.
Noen mennesker føler seg alltid skuffet over andre, deres relasjoner og sosiale liv er utilfredsstillende, noen har en ubegrunnet lav selvtillit og noen sliter med en grunnleggende følelse av skam og sjenanse. Noen føler de må prestere perfekt for å være verdifulle, og andre hviler sin selvfølelse i status eller eiendeler. Når prestasjonene ikke er gode nok fordi man nærmer seg utmattelse, eller man mister jobb og anseelse, havner man gjerne i en svært vanskelig krisesituasjon fordi man har investert så mye av seg selv eller forankret sin selvfølelse i utenforliggende eller ”overfladiske” anliggende.
De fleste av oss har noen måter å leve på og noen livsmønstre som på ett eller annet vis hindrer livsbevissthet og vekst. Disse mønstrene er ofte ubevisste, og nettopp fordi vi er uoppmerksomme på deres innflytelse, hender det at negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler og handler på uten at vi er klar over det. Problemer av denne typen er vanlig, men det er først når vi utvikler mer ”synlige” symptomer på angst, depresjon, utmattelse, kroppslige smerter, søvnvansker, mageproblemer, uro, sosiale fobier eller andre ubehageligheter, at vi blir klar over at måten vi lever på, våre holdninger eller vår selvoppfattelse kan ha noen skavanker som hemmer oss. I en slik situasjon ønsker man gjerne en forandring, men forandring kan være en svært utfordrende prosess. Nettopp dette er tema for en lengre serie av episoder på de åpne podcasten, samt de neste episodene her på Patreon. Det skal handle om ulike perspektiver på endring og selvutvikling.
Men jeg vil også poengtere at jeg ikke nødvendigvis bejaer verken selvutvikling eller mentaliteten som driftes av tanken om uendelig progresjon. På WebPsykologen.no har jeg imidlertid skrevet en del om selvrealisering, sett i kontekst av blant annet positiv psykologi. Altså en grunnleggende antagelse om at mennesket ønsker å utvikle seg og realisere sine potensialer for å føle seg lykkelige, og at dette er noe alle kan oppnå.
En leser poengterte at det er forskjell på den moderne, allmenne forståelsen av selvrealisering (ensidig prestasjon) og den bredere form for selvrealisering som jeg forsøker å utforske og som ble pekt ut allerede av Aristoteles og frem til Maslow og Seligman med flere i moderne tid. Finn Skårderud skrev noen artikler i boken “Skam” (Wyller 2001) om forholdet mellom moderne selvrealisering og skam. Tidligere var det for mye selvrealisering og det å stikke seg ut i mengden som førte til skamfølelse, i dag er det imidlertid den individuelle opplevelsen av å ikke realisere seg selv som fører til skam. Samtidig er det uklart hva som egentlig menes med selvrealisering; grensene for hvor mye man kan realisere seg selv og hvordan eksisterer ikke. Selvrealsiering er et grenseløst prosjekt. Dersom man følger det moderne effektivitetspresset og produksjonsjaget til det fulle, risikerer man kanskje også å fjerne seg stadig mer fra sine medmennesker. Empatien med de andre blir svekket fordi man er så opptatt av sitt egoistiske livsprosjekt, samtidig som man aldri blir fornøyd med det man oppnår – man kan jo alltids gjøre det bedre!
Spørsmålet blir som følger: Er det gitt at det å realisere seg selv fører til et lykkeligere liv? Kan det tenkes at å realisere seg selv på et “indre plan” ikke er tilstrekkelig for å føle lykke siden idealene om selvrealisering i samfunnet forøvrig er veldig prestasjonsfokusert og vice versa?
Dette er et viktig innspill, og noe vi bør skrive oss bak øret. Imidlertid mener jeg at balanse er stikkordet. Akkurat som man kan trene for mye på et helsestudio, bli besatt av større muskler og kroppsperfeksjon, så kan man kanskje bli besatt av mental trening, og begge deler er nok skadelig på hver sin måte. Når man blir sykelig opptatt av kropp, livsstil, dietter og treningsregimer, kan det tippe over i det som kalles for ortoreksi, altså en diagnose som refererer til «riktig vekst». Anoreksi er lite vekst, og det er de som vegrer seg for å spise i det hele tatt. Selv om det finnes fallgruver i interessen for å jobbe med seg selv, er ikke det et argument for å slutte å kultivere sitt indre liv. Jeg er fortsatt tilbøyelig til å være enig med Sokrates når han angivelig påstod at «det ureflekterte liv er ikke verdt å leve». Dessuten mener jeg at sunn selvrealisering ikke har som mål å bli «seg selv god nok», men å bli en balansert versjon av seg selv som har mer å gi til andre. Det er når jeg er i ubalanse at jeg er en dårlig pappa, venn og kollega. Jeg trenger å være mentalt kalibrert for å vie meg til mine nærmeste på en uhindret måte, og det er ikke noe som kommer av seg selv. Jeg er nødt til å ha et visst fokus på mitt indre liv, akkurat som jeg må en tur innom jogging og styrketrening i løpet av en uke. Man skal passe på at man ikke forsvinner inn i sin egen navle når man undersøker selvrealisering, men jeg synes det å være ubetinget kritisk til dette, fordi noen blir totalt selvsentrerte i fokus på en bedre variant av seg selv, er litt hysterisk. Jeg håper at vi kan klare å finne en god balanse på SinnSyn og her på Patreon.
Alle har en del av seg selv som ønsker å være lykkelig og realisert
Young og Klosko sin første antakelse i forhold til endringsfilosofi, er at alle mennesker ønsker å realisere seg selv og leve mest mulig fritt og lykkelig. Vi har med andre ord en del av oss som streber etter vekst og utvikling. Denne delen kan imidlertid ha blitt begravd i løpet av år med vanskjøtting, underdanighet, mishandling, kritikk, mobbing eller andre destruktive krefter. På grunn av vonde erfaringer og destruktive relasjoner kan mennesker utvikle en slags grunnleggende idé om at de er mindre verdifulle enn andre. De setter egne behov i siste rekke og ofrer seg for andre. Selvhat eller mindreverdighetskomplekser kan også resultere i atferd som hele tiden forsterker en nedslående selvfølelse. Noen tenker at de ikke fortjener å være lykkelige, og andre oppfører seg kaldt og fiendtlig som følge av en iboende frykt for nærhet eller som følge av en grunnleggende mistillit til andre mennesker. Det finnes også de som har fått mye ros for gode prestasjoner, og dermed lever på en antakelse om at de må prestere perfekt for å være verdifulle. Slik kan livet bli en evig kamp om å føle seg god nok.
Oppveksten vår spiller en viktig rolle, og foreldrerollen er et stort ansvar. Jeg har snakket om at vi formes i møte med våre omgivelser, og det er via foreldrenes responser vi lærer oss selv å kjenne. Derfor spiller foreldrenes oppførsel en rolle, og hva som konstituerer den beste oppdragelsen, er et spørsmål vi stadig vet mer om, og alt vi trodde var riktig for 20 år siden, kan være fullstendig feil i dag.
Vi tenker nok generelt sett at vold og frykt ikke er den beste pedagogikken som finnes når det kommer til oppdragelse. Kanskje får man lydige barn, men sjansen for at disse barna har det beste utgangspunktet for et liv med sinnsro og mental balanse, er ikke sikkert.
Young og Klosko mener, i motsetning til den indiske standup komikeren Russel Peters, at vonde erfaringer fra oppveksten kan undergrave den delen av mennesket som borger for positiv vekst og selvrealisering. Dersom man lider under et slikt negativt mønster, som dypest sett frarøver oss muligheten for et ”lykkeligere” liv, må man først og fremst identifisere dette mønsteret. Vi må se hvordan våre samspillsmønstre opererer, og hvordan de påvirker både tanker og følelser i negative retninger. I denne sammenheng har vi altså lagt ut en”personlighetstest” som vi håper kan fungere som et selvutviklende verktøy i forhold til innsikt i de mønstrene som eventuelt hindre vekst og utvikling. Som nevnt har jeg kalt den Personlighetstest og selvutviklingsprogram, og du finner det i sidebar på wbpsykologen.no.
Vi har noen grunnleggende behov som ville gjort oss lykkeligere dersom de ble oppfylt
På en måte er vi forskjellige og har forskjellige behov, men mange av de grunnleggende psykologiske behovene har vi sannsynligvis felles. Det handler om kjærlighet, muligheten for å uttrykke seg, nytelse, frihet, ”spiritualitet” og muligheten for å utvise omsorg og gi til andre. Dette er noe de fleste av oss ønsker, men av og til kolliderer disse målene med ulike hindringer og utfordringer. Eksempelvis kan lidenskap komme i konflikt med stabilitet, selvstendighet kan komme i konflikt med intimitet og nærhet, å uttrykke seg kan komme i konflikt med hensyn til andre og så videre. Psykisk sunnhet handler om en god balanse. Det handler også om å få dekket sine behov på en tilfredsstillende måte uten at omkostningene blir for store i forhold til andres behov og likevekt i våre relasjoner til andre mennesker. Følgende er en oppsummering av våre grunnleggende psykologiske behov, slik det beskrives av Young og Klosko i boken: ”Gjenvinn livet ditt”.
-
Behovet for gode relasjoner til andre mennesker
-
Behovet for uavhengighet og autonomi
-
Behov for å føle seg attråverdig, kompetent, vellykket, attraktiv og verdifull.
-
Behovet for å uttrykke det vi ønsker og føler
-
Behovet for å stå på vårt (sunn selvhevdelse)
-
Behovet for nytelse, moro og kreativitet
-
Behovet for å følge interesser og mål
-
Behovet for å hjelpe andre
-
Utvise omtenksomhet og kjærlighet
I en kommende episode på den åpne podcasten, kanskje rundt episode 250, går jeg mer i dybden på hvert enkelt punkt i denne listen over menneskets grunnleggende behov eller eksistensbetingelser. Men her skal vi også dykke litt ned i hvert enkelt punkt via en vignett fra et foredrag jeg holdt ved en psykiatrisk døgnpost for mange år siden. Hvilken rolle spiller disse grunnleggende behovene våre med hensyn til selvrealisering, og hva er konsekvensene av store mangler i våre grunnleggende behov? Det er viktig å merke seg at vi kan ha underskudd på flere av punktene over, men at vi likevel har mulighet til å skape forandring og vekst gjennom egen innsats. En slik innsats krever forpliktelse og en dyp vilje til endring. Det kan være mange hindringer i en slik prosess, og ofte lager vi oss forklaringer og ”unnskyldninger” som legitimerer at vi gir opp. Eksempelvis kan vi tenke at våre omgivelser er helt umulige, eller at våre venner er for dårlige, eller at andre utenforliggende faktorer gjør det umulig å leve mer tilfredsstillende. Da er det viktig å akseptere at vi ikke alltid kan forandre omgivelsene eller andre mennesker. Vi er nødt til å forandre oss selv og måten vi møter omgivelsene på. Hvor mye skal de påvirke oss? Hvor mye av vår egen selvverdi skal bestemmes av ytre forhold? Kan vi finne en mer dyptgripende glede eller mening på tross av vanskelige omstendigheter? Ekte forandring skjer når vi klarer å skape balanse i oss selv av egen kraft. Når vår mentale likevekt er avhengig av ytre omstendigheter eller svinger i takt med vanskelige relasjoner til andre mennesker, har vi et sårbart livsprosjekt.
Mot slutten av denne episoden skal du få høre et foredrag fra 2013 hvor jeg snakker om våre grunnleggende psykiske behov. Jeg tar for meg punktene jeg nevnte tidligere i litt mer detalj.
Takk for at du er Patron Supporter. Takk for følge, og på gjenhør i neste episode, enten her på Patreon, eller på den åpne podcasten.
