Hør hele episoden her
Avhengighet er ikke en sykdom, men en mestringsstrategi. Når vi ikke makter å forholde oss til uro, smerte eller kaos i vårt indre liv, stikker vi av i en eller annen aktivitet som gir en umiddelbar befrielse. Kanskje er det det beste vi får til der og da, eller den eneste muligheten vi kjenner til, men på sikt er det denne typen atferdsmønstre vi kjenner igjen som avhengigheter. Gabor Mate er en kjent lege fra Ungarn som praktiserer i Kanada. Han er blant våre mest sofistikerte tenker rundt avhengighetens psykologi. Han viser oss at avhengighet ikke er en sykdom, men en strategi vi henfaller til for å unngå psykisk sammenbrudd. Avhengighetens psykologi handler om kulturelle strømninger som påvirker vårt verdigrunnlag, og det handler om hjernekjemi, oppvekstvilkår og tilknytningsmønstrene vi lærte i samspill med foreldre. Det handler om traumer og alt det vi ikke fikk i relasjon til andre, eller alt det vi fikk som vi aldri skulle hatt. I fraværet av det vi trengte, oppstår det et hull vi fyller med rus, porno, gaming, tilfeldige partnere og alt annet vi kan finne som lindrer smerten i øyeblikket, men som ikke representerer en egentlig kur eller langvarig løsning. Slike strategier forplikter oss til livet på en anstrengende måte, og vi blir slaver av mønstre som lover lindring i øyeblikket, men prisen vi betaler er et liv i avhengighets klør. Avhengighet er strategier vi tyr til i mangel på noe bedre, og det er tema i dagens episode.
Jeg snakker også en del om min egen eksistensielle angst, som gjerne dukker opp på høsten og vinteren. Jeg opplever livet som ekstremt meningsfullt, og desto mer mening og dybde jeg opplever, desto større blir angsten for at all denne meningen er et lite ubetydelig blaff i et univers bestående av et stort intet. Jeg kan oppleve at livet er en mer eller mindre meningsfull boble, men at den er like skjør som en såpeboble og plutselig sprekker, og da er alt borte i intet. Det er her jeg leter etter en eller annen metafysisk eller religiøs overbygning på livet, men jeg finner det ikke. Derfor har jeg et hull der jeg skulle hatt en god relasjon til noe evig, sublimt og noe som er større en meg selv – En større mening. Men når jeg ikke har det, oppstår det et hull av angst og depresjon, og dette hullet kan fylles med whisky, noe som fungerer der og da, men det funker på samme måte som å pisse i buksa hvis du er kald. Som regel her jeg det veldig bra, og jeg ruller steinen opp på fjellet og er fornøyd med denne innsatsen, men glimtvis opplever jeg at det meningsfulle flyter fritt i det meningsløse, og da er det vanskelig å operere som en happy-go-lucky Sisyfos.
