Hør hele episoden her

Det finnes fire tegn på at ens muligheter til å uttrykke seg er begrenset.

• 1 – Man er ekstremt ettergiven ovenfor folk. Man sørger alltid for andres ve og vel med lite hensyn til egne behov. Ofte kan man være så på ”pletten” for andre til enhver tid at andre får skyldfølelse av å være sammen med en. På innsiden føler man seg ofte svak og passiv, eller man blir ofte skuffet når ens innsats ikke blir satt pris på. Man er rett og slett for knyttet til andres behov, og dette kan utvikle seg til en form for selvutslettelse hvor opplevelsen av livsgnist langsomt ebber ut.

• 2 – Det andre tegnet handler om at man har problemer i relasjon til andre mennesker. Det kan eksempelvis dreie seg om at man er spesielt forknytt eller kontrollert. Man kan eksempelvis være en arbeidsnarkoman eller en person hvor hele livet dreier seg om en prefekt fasade, karriere og politisk eller religiøs korrekt livsførsel. Spontanitet og glede blir borte i alle pliktene. Man hemmes i å uttrykke seg fritt på grunn av strenge standarder og begrensende regler.

• 3 – Man kan også oppleve seg selv som emosjonelt eller følelsesmessig flat. Som sagt ”drukner” spontaniteten, og man demper sine naturlige reaksjoner på begivenheter dersom man er oppdratt til fornuft og rettskaffenhet fremfor følelser og kreativitet. Enten fordi man føler man må gjøre det andre vil, eller fordi man må leve opp til unormalt høye krav, rammes man av en følelse av at man egentlig ikke trives i eget liv. Det oppleves dystert og grått. På mange måter frarøver du deg selv alt som smaker av moro, glede, avslapning og nytelse.

• 4 – En fjerde indikasjon på problemer på dette området omhandler undertrykt sinne. Kronisk avsky kan koke under overflaten, og du bruker mye tid og mental energi på nok et kontrolltiltak, nemlig kontroll på eget sinne. Av og til kan sinne slippes løs, hvorpå kontrollen brister. Etterpå føler man seg igjen deprimert. Man er fanget i en utilfredsstillende rutine. Livet føles tomt, selv om du alltid gjør det du skal til rett tid osv. Det er nettopp perfeksjonismen som er problemet. Sinne er en følelse med mye drivkraft dersom vi forvalter den på en sunn måte.

Dette er altså en kort beskrivelse av hvor viktig det er å ha mulighet for å uttrykke seg fritt og uhindret. Følelser, behov og meninger som aldri finner sitt uttrykk, er ofte med på å forringe vår livskvalitet. Dermed er psykologi og selvutvikling i hovedsak opptatt av å få mer språk på det vi opplever og føler. Psykoterapi handler ofte om å utvikle vårt språk på mellommenneskelige og følelsesmessige anliggende. Vårt viktigste psykologiske redskap er språket, og gjennom innsiktsorienterte samtaler er poenget å utvide vårt vokabular på det som foregår på det indre og mellommenneskelige plan, og dette er kanskje psykoterapiens eller samtaleterapiens hovedfunksjon.

Man kan utvide sin horisont og forståelse for det psykologiske på andre måter også, og mye skjønnlitteratur bebor enormt med innsikt som sannsynligvis kan styrke de fleste av oss. Å lese bøker er derfor en form for psykologisk selvutvikling som ofte er undervurdert. Det er ikke all litteratur som er like berikende, men mye av den store verdenslitteraturen er nettopp karakterisert som ”stor” fordi den utvider den menneskelige erkjennelse og bevissthet. For mitt vedkommende vil jeg trekke frem den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa som en av de viktigste dannelsesskribentene jeg har lest. Jeg vil på det varmeste anbefale Uroens bok for alle de som er nysgjerrige på skjulte kriker og kroker i menneskets psyke, og ikke minst for de som er på jakt ettter poetisk og dyptgripende innsikt i menneskets eksistensielle vilkår.

Kilder

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)