En dybdepsykologisk refleksjon over høytfungerende depresjon
Vi har alle møtt dem. Kanskje er vi en av dem.
Mennesker som står opp hver morgen, går på jobb, tar vare på familien, svarer på e-poster, betaler regninger og stiller opp for andre. De lever tilsynelatende velfungerende liv. Fra utsiden ser de ut til å mestre tilværelsen bedre enn de fleste. De er ansvarlige, pliktoppfyllende og produktive.
Likevel finnes det et annet liv bak fasaden.
Et liv preget av følelsesmessig utmattelse, indre tomhet og en stadig svakere kontakt med glede. Ikke nødvendigvis sorg. Ikke nødvendigvis håpløshet. Bare en merkelig frakobling fra selve opplevelsen av å være levende.
Den amerikanske psykiateren Judith Joseph kaller dette høytfungerende depresjon.
Det er en form for depresjon som ofte går ubemerket hen fordi den ikke samsvarer med våre stereotypier om hva depresjon er. Personen fungerer. Derfor antar både omgivelsene og personen selv at alt er i orden.
Men kanskje er nettopp dette problemet.
Vi har blitt så opptatt av hvordan mennesker fungerer at vi har glemt å spørre hvordan de egentlig har det.
Hør hele episoden på en av disse plattformene
Når depresjon ikke ser ut som depresjon
For mange mennesker forbindes depresjon med mørke soverom, sykemeldinger og manglende evne til å håndtere hverdagen.
Men høytfungerende depresjon følger en annen logikk.
Det minner om en bil som fortsetter å kjøre selv om motorlampen har lyst rødt i månedsvis. Bilen kommer seg frem. Den starter hver morgen. Ingen legger merke til problemet.
Men under panseret er noe alvorlig galt.
Judith Joseph beskriver mennesker som lever på autopilot. De gjennomfører dagens oppgaver uten egentlig å være til stede i dem. Livet fortsetter, men opplevelsen av mening, vitalitet og glede blir gradvis svakere.
Det er som om fargene sakte forsvinner fra tilværelsen.
Ikke over natten.
Mer som et fotografi som blekner år for år.
På et tidspunkt oppdager man at man ikke lenger husker hvordan de opprinnelige fargene så ut.
Depresjon som tap av kontakt med selvet
I psykodynamisk teori finnes det flere perspektiver som kan hjelpe oss å forstå dette fenomenet.
Donald Winnicott beskrev hvordan mennesker kan utvikle det han kalte et falskt selv. Dette er ikke et bevisst bedrag, men en tilpasning til omgivelsenes forventninger.
Barn lærer tidlig hvilke sider av dem som blir møtt med kjærlighet, anerkjennelse og aksept. Dersom spontane følelser og behov ikke blir møtt på en god måte, kan barnet gradvis begynne å skjule deler av seg selv.
Over tid blir tilpasningen så omfattende at personen mister kontakten med sitt egentlige følelsesliv.
Fra utsiden fungerer alt.
På innsiden vokser en følelse av fremmedgjøring.
Når Judith Joseph beskriver mennesker som alltid presterer, alltid hjelper andre og alltid setter egne behov til side, er det vanskelig ikke å høre ekkoet av Winnicotts teori.
Mange av disse menneskene har blitt eksperter på å fungere.
Problemet er at de har glemt hvordan det føles å være.
Det ulevde livet
Den jungianske psykologien tilbyr et beslektet perspektiv.
Carl Jung mente at psykisk lidelse ofte oppstår når deler av personligheten blir ekskludert fra bevisstheten.
Vi identifiserer oss med bestemte sider av oss selv og skyver andre aspekter inn i skyggen.
Den pliktoppfyllende personen undertrykker kanskje sitt behov for lek.
Den omsorgsfulle personen mister kontakten med sitt sinne.
Den kompetente personen skjuler sin sårbarhet.
Den sterke personen forviser sin egen hjelpeløshet.
På denne måten kan mennesker bli fanget i en snever versjon av seg selv.
Livet fortsetter, men det blir stadig mindre.
Jung skrev at depresjon noen ganger kan forstås som en invitasjon fra det ubevisste.
Ikke som en sykdom som må fjernes umiddelbart, men som et signal om at noe viktig har blitt forlatt.
At deler av sjelen banker på døren og ber om å bli hørt.
Anhedoni – når livsgnisten slukner
Kjernesymptomet i Judith Josephs beskrivelse er anhedoni.
Tapet av glede.
Dette er et fascinerende fenomen fordi det ofte overses både av den som lider og av omgivelsene.
Vi er flinke til å oppdage smerte.
Vi er mindre flinke til å oppdage fraværet av glede.
Likevel er dette kanskje noe av det mest sentrale ved depresjon.
Forestill deg et bål.
Tradisjonelt har vi forstått depresjon som at bålet er fylt av røyk, mørke og smerte.
Men anhedoni handler om noe annet.
Det handler om at flammene gradvis slukner.
Det er ikke nødvendigvis mer mørke.
Det er bare mindre lys.
Mindre varme.
Mindre liv.
Det som tidligere ga energi og engasjement føles plutselig flatt og fargeløst.
Dette er ikke bare en psykologisk erfaring. Moderne nevrovitenskap antyder at depresjon ofte påvirker hjernens belønningssystemer. Evnen til å oppleve forventning, glede og motivasjon blir redusert.
Livet føles ikke nødvendigvis smertefullt.
Det føles tomt.
Traumer som stivnet erfaring
Judith Joseph peker på traumer som en viktig årsak til høytfungerende depresjon.
Her er det nyttig å utvide traumebegrepet.
Mange mennesker tenker at de ikke har opplevd traumer fordi de ikke har vært utsatt for katastrofer eller alvorlige overgrep.
Men psykologiens traumeforståelse har utviklet seg betydelig de siste tiårene.
Traumer handler ikke bare om hva som skjedde.
Det handler også om hva som ikke skjedde.
Barn som aldri ble møtt følelsesmessig.
Barn som måtte være sterke for tidlig.
Barn som lærte at egne behov var en belastning for andre.
Barn som måtte bli flinke fremfor ekte.
Psykoanalytikeren Christopher Bollas snakket om «det ikke-tenkte kjente» – erfaringer som former oss uten at vi har ord for dem.
Kanskje er høytfungerende depresjon nettopp et uttrykk for slike erfaringer.
Sorgen finnes.
Men den har aldri blitt tenkt.
Aldri blitt følt fullt ut.
Aldri fått språk.
Følelser som har mistet stemmen sin
Fra perspektivet til emosjonsfokusert terapi fremstår høytfungerende depresjon som dypt forståelig.
EFT bygger på ideen om at følelser er fundamentale informasjonsbærere.
De forteller oss hva vi trenger.
Hva som er viktig.
Hvor grensene våre går.
Hva vi lengter etter.
Men mange mennesker lærer å ignorere disse signalene.
Tenk på følelsene som instrumentene i et orkester.
Hos psykisk friske mennesker spiller orkesteret sammen. Noen ganger høylytt. Noen ganger stille.
Hos mennesker med høytfungerende depresjon virker det som om dirigenten gradvis har bedt alle instrumentene tie.
Musikken forsvinner.
Konfliktene forsvinner også.
Men det gjør livskraften.
Mange pasienter beskriver nettopp dette.
De føler ikke så mye.
Ikke særlig tristhet.
Ikke særlig glede.
Ikke særlig sinne.
Ikke særlig begeistring.
Bare en slags følelsesmessig gråtone.
EFT vil forstå dette som en form for emosjonell blokkering.
Ikke fordi følelsene er borte.
Men fordi kontakten med dem er redusert.
Behandling handler derfor ikke først og fremst om å tenke annerledes.
Den handler om å gjenopprette kontakten med følelsene.
Metakognitiv teori og autopilotens tyranni
Metakognitiv terapi tilfører et annet interessant perspektiv.
Adrian Wells argumenterer for at psykiske plager i stor grad opprettholdes av hvordan vi forholder oss til våre tanker.
Personer med høytfungerende depresjon kan være fanget i vedvarende mentale strategier som bekymring, grubling og konstant selvmonitorering.
De lever i hodet.
Ikke i livet.
De analyserer seg selv kontinuerlig.
Hvorfor føler jeg dette?
Hva er galt med meg?
Hvordan kan jeg bli mer effektiv?
Hvordan kan jeg prestere bedre?
Den indre oppmerksomheten blir som et overvåkningskamera som aldri skrus av.
Paradokset er at jo mer man overvåker sin egen psykiske tilstand, desto mindre spontan blir den.
Man blir som en person som forsøker å nyte en konsert mens man samtidig analyserer hver eneste tone.
Til slutt er man ikke lenger til stede i musikken.
Metakognitiv terapi peker derfor på betydningen av å slippe taket.
Ikke kontrollere hvert eneste mentalt innhold.
Ikke behandle alle tanker som viktige.
Ikke forsøke å løse alle følelser.
Noen ganger er veien tilbake til livet nettopp å vende oppmerksomheten utover igjen.
Mot verden.
Mot mennesker.
Mot øyeblikket.
Prestasjon som forsvarsmekanisme
Fra et psykodynamisk perspektiv er det nærliggende å se prestasjon som en forsvarsmekanisme.
Arbeid, aktivitet og ansvar kan fungere som effektive måter å unngå smerte på.
Det betyr ikke at arbeid er usunt.
Problemet oppstår når aktivitet blir den eneste måten å regulere følelser på.
Noen mennesker bruker alkohol.
Andre bruker shopping.
Andre bruker sosial bekreftelse.
Høytfungerende mennesker bruker ofte produktivitet.
De løper ikke nødvendigvis mot noe.
De løper fra noe.
Så lenge de er i bevegelse slipper de å kjenne etter.
Men før eller siden oppstår en kostnad.
For følelseslivet fungerer litt som en kreditor.
Regningen kan utsettes.
Men den forsvinner sjelden.
Hvorfor validering er så helende
Judith Joseph legger stor vekt på validering.
Dette er et begrep som går igjen på tvers av mange terapiretninger.
Å validere betyr ikke nødvendigvis å være enig.
Det betyr å anerkjenne.
Å si:
«Det du føler gir mening.»
«Det du har opplevd har påvirket deg.»
«Du er ikke gal.»
Mange mennesker med høytfungerende depresjon har aldri fått denne erfaringen.
De har lært å validere alle andre.
Men ikke seg selv.
De møter sin egen smerte med kritikk.
Sin egen utmattelse med krav.
Sin egen sårbarhet med skam.
Validering representerer derfor et radikalt skifte.
Det er som å slutte å krangle med sin egen erfaring.
I stedet setter man seg ned ved siden av den og begynner å lytte.
Verdier som motgift mot tomhet
Noe av det mest interessante ved Judith Josephs modell er fokuset på verdier.
Dette peker direkte mot eksistensiell psykologi.
Mennesker trenger mer enn glede.
Vi trenger retning.
Vi trenger mening.
Vi trenger en følelse av at livet vårt handler om noe.
Viktor Frankl mente at psykiske problemer ofte oppstår når mennesker mister forbindelsen til mening.
Ikke nødvendigvis fordi livet er smertefullt.
Men fordi det oppleves tomt.
Verdier fungerer som et kompass.
Ikke et kart.
De forteller oss ikke nøyaktig hvor vi skal.
Men de hjelper oss å vite hvilken retning vi ønsker å bevege oss i.
Når mennesker begynner å leve mer i tråd med verdiene sine, skjer det ofte noe bemerkelsesverdig.
Ikke nødvendigvis fordi symptomene forsvinner umiddelbart.
Men fordi livet igjen begynner å føles levende.
Å komme hjem til seg selv
Kanskje er det dypeste budskapet i Judith Josephs bok at høytfungerende depresjon ikke bare handler om depresjon.
Det handler om fremmedgjøring.
Om avstanden mellom hvem vi er og hvem vi har blitt nødt til å være.
Om forskjellen mellom et liv som fungerer og et liv som føles levende.
Mange mennesker lever som om de er prosjektledere for sin egen eksistens. De organiserer, planlegger, optimaliserer og administrerer livet sitt med imponerende effektivitet.
Men sjelen lar seg ikke administrere.
Den må lyttes til.
Kanskje er depresjon noen ganger mindre et tegn på svakhet enn et tegn på at noe viktig forsøker å bli hørt.
At den delen av oss som har blitt oversett, tilsidesatt eller glemt, forsøker å finne veien tilbake til bevisstheten.
I så fall handler heling ikke bare om symptomreduksjon.
Det handler om å komme hjem.
Hjem til følelsene.
Hjem til kroppen.
Hjem til verdiene.
Hjem til relasjonene.
Hjem til den delen av oss selv som lenge har stått utenfor døren og ventet på å bli invitert inn igjen.
For den virkelige motsetningen til depresjon er kanskje ikke lykke.
Kanskje er den livfullhet.
Den stille opplevelsen av å være fullt til stede i sitt eget liv.
