Gratulerer med dagen. Denne episoden publiseres på selveste 17. mai. På denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll, og over 200 år senere feirer vi dagen med pølser, is og potetløp. Det er fascinerende. Det er ikke så mange land som feirer seg selv på denne måten. For de positive og lettsindige er dette en dag full av hygge og hurrarop, mens skeptikere føler at feiringen stinker av nasjonalisme og selvgodhet. Jeg har det stort sett hyggelig på denne dagen, men husker at jeg skammet meg litt da jeg bodde i Danmark og gikk i et forholdsvis kort 17. mai tog i Aalborg. Danskene synes det var en merkelig tradisjon. Jeg håper uansett at du får en fin dag i dag, og selv om det er 17. mai, er det også mandag, og det betyr en ny episode av SinnSyn. Jeg lager derfor en liten 17. mai episode. Den blir ikke direkte dedikert til 17. mai tematikk, men den inneholder litt snakk om musikk-korps, og da tenker jeg vi er i passe 17. mai ånd. I dagens episode håper jeg å servere deg en psykologisk metafor som jeg selv har god nytte av.
I dag skal jeg faktisk ta deg med inn i biblioterapi. Det vil si at jeg har anskaffet meg en mikrofon som kun tar opp min stemme, og kansellerer deltakernes stemmer. Jeg kan ikke dele andres innspill, men ved behov vil jeg gjøre konteksten tydelig ved å spille inn hva som ble sagt så min respons ikke kommer helt ut av det blå. Dagens tema er lidelse og mening, og jeg snakker mye om hvordan jeg betrakter mitt eget indre liv som en skoleklasse. Men i anledning 17. mai, kan jeg like gjerne tenke på mitt indre liv som et musikkorps. Jeg kan oppleve at min egen psyke er som et kaotisk musikkorps hvor jeg må holde styr på en broket forsamling av musikanter med ulike behov. Jeg er dirigenten, og hvis jeg ikke klarer å styre mitt indre liv på en taktfull og harmonisk måte i musikalsk tempo, blir musikken skjærende og sur, både for meg selv og alle som hører på. Hvis jeg ser på mitt indre liv som en skoleklasse, tenker jeg at jeg må være den læreren som alle hørte på og alle hadde respekt for. Jeg må være læreren med naturlig autoritet som styrte klassen med en vennlig, forståelsesfull, men også bestemt tone, og hvis jeg ikke klarer det, risikerer jeg å miste kontrollen på klassen, og da kan det blir ganske kaotisk. Hva er det med lærere som har en slag naturlig autoritet og evnen til å holde de rastløse elevene konsentrerte over lengre tid og dempe konflikter uten å bli rasen? Jeg tror at vi må være en slik lærer i møte med vårt eget indre liv, og jeg tror det kan være vel så utfordrende som det å være klasseforstander for 6. klasse på Bøler, eller leder for musikkorpset som har med seg musikanter fra 8 til 30 år. Å betrakte sitt indre liv som en skoleklasse eller et musikkorps er en metafor jeg synes er ganske nyttig, og når alt kommer til alt er gode metaforer blant de beste psykologiske verktøyene vi har. Selv tenker jeg nok mye i bilder og metaforer, og det hjelper meg til å utlede ulike aspekter og tilbøyeligheter som ligger i skyggen eller utenfor mitt eget SinnSyn. Av og til er gode forklaringer eller metaforer som en lykt vi kan bruke for å lyse opp sider ved oss selv som hittil har ligget i mørket. Håper du kan bruke bildene som tegnes opp i dagens episode.
Vi du gå enda grundigere inn i dagens teamtikk, har jeg laget en epiosde #23 – Du må være en god lærer for å få kustus på din egen psyke på Patreon/sinnsyn. På Patreon kan du bli medlem av mitt mentale treningsstudio, støtte podcasten og få masse ekstramateriale. Takk til alle som allerede er Patreon-Supportere! Dere er med på å holde hjula i gang her på podcasten.
