Dagens episode er inspirert av boken til Brené Brown som heter «Daring greately». Det skal handle om sårbarhet og mot.
Om det er en forelder som kjefter på deg for en tabbe, eller en sjef som korrigerer deg på jobb, eller noen som ler av deg på feil tidspunkt, så kjenner vi ofte på følelsen av skam. Skam synes å være en iboende del av det å være menneske. Og det er virkelig en følelse som hindrer mange menneskers livskvalitet, ambisjoner og talenter på en dramatisk måte. Skam kan være veldig skadelig, og det er en følelse som gjør at vi ikke klarer å fullbyrde vårt egentlige potensial.
I dagens episode baserer jeg meg altså på en bok av Brené Brown som heter «Daring greately». Denne boken tar oss inn i skammens psykologi, og den viser oss veien ut av skam. I følge Brown er åpenhet rundt egen sårbarhet det beste remediet vi har i møte med skam. Det betyr at skammen kan utkonkurreres idet vi er villige til å åpne opp om egen sårbarhet og innrømme feil. Hvis du i tillegg klarer å fungere som en eksponent for sårbarhet, kan du være med å bygge sårbarhetskulturer både på skole, jobb og på hjemmebane, og hvis du klarer det, fungerer du som en eksorsist på den destruktive følelsen av verdiløshet og skam som hjemsøker de fleste av oss i tide og utide.
Skam er egentlig frykten for avvisning
Skam er en følelse som trigges av våre opplevelser og forestillinger rundt hva andre tenker om oss. For å forstå skammen, må vi forstå hvor viktig følelsen av tilhørighet, fellesskap og kjærlighet er for oss mennesker.
Som «sosiale dyr» er vi disponert for samvær med andre. I steinalderen gikk man til angrep på inntrengere for å beskytte flokken. Denne drivkraften mot det sosiale og tilhørighet er så sterk at avvisning og utvisning medfører en sterk psykisk smerte. Til og med frykten for denne avvisningen er smertefull for mange, og nevropsykologien har gang på gang funnet ut at kjemien i hodet reagerer med en cocktail av kjemikaler og reaksjonsmønstre som nettopp aktiverer smerte, fortvilelse og frykt i situasjoner hvor posisjonen eller inkludering i det sosiale fellesskapet oppleves truet.
Det er i dette landskapet at skammen slår rot. Skam er rett og slett følelsen av at vi ikke er verdt å elske og ikke fortjener en plass i flokken, altså nettopp de elementene vi trenger for å overleve psykologisk sett.
Forholdet mellom skam og verdiløshet er lett å se hos en person som har laget noe kreativt. I det personen viser produktet til en annen, er de i en sårbar posisjon fordi den andres vurderinger tillegges stor betydning. I en slik situasjon frykter vi kritikk og avvisning.
På grunn av skammen, vil mange unngå å «vise seg frem» eller delta aktivt, enten det dreier seg om en presentasjon på jobb, uttrykke følelser eller prøve noe nytt. Men dersom vi forstår at vi bebor en slags ubetinget verdi som menneske, er det lettere å være modig og uttrykke seg mer åpent, proaktivt og vågalt i møte med livet.
Skam fungerer som en bremsekloss på våre ambisjoner og livslyst. Skammen er studert i en rekke psykologiske eksperimenter, og man har sett at skam forkludrer hvordan vi vurderer vår evne til å forbedre oss. Summa summarum fører skam utelukkende til negativ og selvdestruktiv atferd. Likefullt er det veldig menneskelig å føle på skam, og en økning i skam-relatert atferd og tenkemåter i vår kultur er bekymringsverdig i følge Brené Brown.
Vår kultur fostrer skam
Brené Brown er blant mange som skriver godt om forholdet mellom kulturelle passatvinder som gir skammen ny vind i seilene. Et av problemene er at vi hele tiden eksponeres for andre prestasjoner, ferier og suksesser i sosiale medier, noe som anstifter en underliggende misunnelse som igjen gir grobunn for en «aldri-nok-kultur». Vi lever under en følelse av at vi aldri presterer godt nok, er nok som den vi er, eller har nok for å leve et godt liv.
I tillegg har katastrofer i kjølvannet av 9/11, massakren på utøya, skoleskytinger, naturkatastrofer og andre lokale eller globale traumer vært med på å underbygge de destruktive konsekvensen av «aldri-nok-kulturen». Dette er noe vi kan spore både i storsamfunnet, på skolen, arbeidsplassen og i familien.
Problemet er at livet alltid vil påføre oss smerte og kaste vanskeligheter i veien for oss. Og her er poenget til Borwn: En mentalitet av tilkortkommenhet, en følelse av at vi alltid mangler noen, påvirker vår evne til å takle livets faenskap. Istedenfor å akseptere livet og vår sårbarhet, noe som må til for å hele, overtar følelsen av tilkortkommenhet og maktesløshet, hvorpå vi håndterer vanskeligheter på en måte som alt for ofte genererer en type posttraumatisk stress, istedenfor at vi kommer ut av vanskeligheter med innsikt og styrke.
Istedenfor å prosessere vanskeligheter og smerte, noe som forutsetter en erkjennelse av vår sårbarhet, forsøker vi å dempe angsten gjennom å anskaffe oss flere ting eller bli noe mer. Ved roten av denne mestringsstrategier ligger en forferdelig misforståelse: Vi tror at vi kan bli usårlige ved å anskaffe oss flere ting eller utvikle oss mer og mer. Vi tror at gods og gull og evinnelig selvutvikling skal beskytte oss mot livets faenskap, men det gjør bare at vi ikke håndterer problemer, men febrilsk løper videre i et «selvutviklingens marsvinhjul» og går glipp av alt vi kan lære om oss selv og livet i oppoverbakke.
Denne «aldri-bar-nok-mentaliteten» kickstarter en syklus av sammenligning, tilkortkommenhet, skam og avkobling.
Vi sammenligner oss med millionærer eller kjendiser presentert i ulike medier. Dette gir en følelse av å ikke nå opp til den skyhøye standarden, noe som igjen fører til en skam og følelse av verdiløshet som igjen gir næring til følelsen av at vi ikke fortjener andres samvær, kjærlighet og anerkjennelse. Dette mønstret fører til oppgitthet. Vi kobler oss av fordi det uansett aldri blir godt nok, og dermed slutter vi å utvikle oss. Vi rammes av en type apati som drukner alle våre lyster, ambisjoner og all lekenhet i livet. Heldigvis finnes det en vei ut av denne dystre syklusen, og veien går via vår sårbarhet.
Sårbarhet er kjernen i alle følelser og på ingen måte en svakhet
Hvis du spør mennesker om sårbarhet, vil de færreste beskrive det som noe positivt. Vi er oppdratt i en verden hvor sårbarhet assosieres med nederlag og skuffelser, mens suksess og styrke har blitt viktigere enn forhold til egne følelser.
Med dersom man virkelig analyserer sårbarhetens vesen, havner man raskt på en annen konklusjon.
Først og fremst er ikke sårbarhet verken bra eller dårlig, men det handler om vår evne til å merke etter på egne følelser.
Og mens vi kanskje assosierer sårbarhet til negative følelser som angst, anger og sorg, forklarer Brené Brown at sårbarhet også relaterer seg til positive følelser som glede, kjærlighet, empati også videre.
Brown mener at sårbarhet handler om usikkerhet, risiko og åpenhet rundt egne følelser. Kanskje har man forelsket seg i noen, og i det man uttrykker dette, har man blottlagt sine varme følelser, men man vet aldri om følelsene er gjensidige. Dermed har man utsatt seg selv for en viss risiko ved å vedkjenne og uttrykke sin kjærlighet fordi man kan bli avvist. Akkurat som alle andre følelser, er kjærlighet forbundet med sårbarhet.
Brené Brown påpeker at evnen til å være sårbar er et tegn på styrke og ikke en svakhet.
Dersom vi uttrykker oss – følelsene våre – og viser hvem vi er, gjør vi oss sårbare. Det betyr samtidig at vi er modige: Det er tross alt mye enklere å unngå avvisning og nederlag ved å holde følelsene våre skjult enn å ta risikoen forbundet med åpenhet.
Hvis vi ønsker å leve autentisk, med integritet og berikelse, må vi omfavne vår egen sårbarhet. Vi må forstå at også positive følelser, og følelser som kobler oss på andre mennesker, er forankret i sårbarhet. Dersom vi kan akseptere dette, kan vi bruke denne innsikten til å styrke oss selv både privat, på skole eller på jobb.
Akkurat som vi setter pris på andres åpenhet og ærlighet, setter andre pris på det samme fra oss. Hvis du er åpen og ærlig om dine følelser, vil de fleste oppleve dette som ekte og ta det imot på en god måte. Noe av det nærmeste vi kommer andre mennesker er nettopp når vi våger autensitet og opplever andres empati tilbake.
Sårbarhet i arbeidslivet
Autensitet i arbeidslivet handler om mot til å vise frem våre nye ideer, produkter eller prosjekter til andre, og dermed utsette oss selv for potensiell kritikk. Denne kritikken kan være viktig for å utvikle seg. Dersom du kun gjør det du er god til, aldri prøver noe nytt, unngår du kritikk, men prisen du betaler er stillstand og muligheten for nye opplevelser. Å feile betyr at vi lærer noe nytt, med mindre vi opplever det så skjebnesvangert at vi reagerer med full alarmberedskap med påfølgende PTSD symptomer.
Studier har vist at de som ikke anerkjenner sin egen sårbarhet, eller forfekter at de ikke er sårbare, som regel er de med flest underliggende utfordringer. Det samme ser man i studier av mennesker som påstår at de ikke lar seg påvirke av reklame. De som ikke innrømmer eller opplever at de lar seg påvirke, er de som i størst grad blir påvirket av eksempelvis reklamekampanjer etc. Den tilsvarende tendensen finner man ved sårbarhet. De som innrømmer og omfavner sin sårbarhet, er emosjonelt modigere, mer åpne, har bedre selvinnsikt og kan bruke sin sårbarhet som et verktøy i møte med andre mennesker og livet for øvrig.
Sårbarhet er ikke noe vi skal bekjempe, men noe vi skal akseptere som en sentral del av følelseslivet, eller kanskje en slags forutsetning for håndtering av eget følelsesliv. Skam er derimot en følelse som står i spisen i kampen for å undertrykke eller fornekte vår sårbarhet. Dermed må vi få kontroll og kustus på skammen for å få tilgang til vår sårbarhet som et psykologisk verktøy.
Skam
Siden skam per definisjon er frykten får selveksponering, er det ikke en følelse vi snakker om. Skam er følelsen som dukker opp når vi ønsker oss et hull i bakken for å komme oss unna det kritiske blikket, den dømmende holdningen eller latteren som ikke ler med, men av.
Hvordan takler vi skam? Rådet er enkelt og velkjent. Hvis vi snakker om skammen, gjør den synlig og kler den i ord, vil den minske i styrke og negativ kraft. Å snakke om egen skam fungerer rett og slett som en vaksine. Det er fordi skam øker sin destruktive kraft når den ties i hjel. Desto mindre vi snakker om den, desto mer makt har den over oss.
Problemet er at det faller oss naturlig å holde skammen for oss selv. De fleste av oss trenger ikke engang andre mennesker for å føle skam, da vi har god trening i å være våre egne kritikere og kan når som helst fremkalle skammen fra et lager i vårt psykiske liv.
Men dersom vi evner å etablere nok omsorg for oss selv, kan vi klare å holde ut skamfulle opplevelser uten å føle oss knust, og vi kan til og med komme ut på andre siden som et mer erfarent og modigere menneske. Med andre ord gjør vi oss selv immune mot den destruktive skammen. Dersom vi blir delvis motstandsdyktige mot skammen, kan vi klare å oppleve andres empati istedenfor skam i vanskelige eller pinlige situasjoner. Jeg har selv holdt et foredrag hvor jeg plutselig gikk tom for ord, ideer og tanker, og ble stående på scenen uten å si noe. I denne situasjonen opplevde jeg at skammen spiste meg levende, men dersom jeg på det tidspunktet hadde våget min egen sårbarhet i større grad, kan det tenkes at jeg hadde opplevd mer av publikums omsorg og medfølelse. For de godtet seg ikke over at jeg ikke fikk frem et eneste ord, snarere tvert i mot. De følte med meg og visste hvor vanskelig det er å stå på en scenen. Det kan også tenkes at jeg aldri hadde gått i «blackout-modus» hvis jeg i større grad var i kontakt med min egen sårbarhet og hadde litt større aksept for meg selv.
Hvis vi åpner oss opp om vår egen skam, vil man raskt oppleve at skammen svinner hen og at andre har både forståelse og empati med oss. Dette er virkelig et mektig våpen i kampen mot skam.
Det er naturlig at vi ønsker å utvikle oss. Det handler ikke bare om en innebygd «konkurransenerve», men også om behovet for å beskytte oss, eller være best mulig forberedt og kompetent i vanskelige situasjoner.
Hvis vi var rikere/hadde mer suksess/var mer populær hadde vi hatt det bedre og vært immune mot smerte og skuffelser. Det er en setning mange forteller seg selv, og det er en løgn mange av oss tror på.
I virkeligheten kan ikke sårbarhet overkommes, bare gjemmes. Mange mennesker er så ukomfortable med egen sårbarhet at de forsøker å maskere den både for omverdenen og seg selv.
Hvordan gjemmer man sin sårbarhet? Gjennom ulike mentale innstillinger og atferdsmønstre som for eksempel perfeksjonisme, ikke unne seg selv rekreasjon eller ved å bedøve følelsene med alkohol og andre rusmidler.
Sårbarhet er et tema som på sett og vis oppsummerer og forklarer dynamikken i veldig mange av våre psykiske plager. Vi tror at det er hensiktsmessig å skjule sin sårbarhet, holde kortene tett til brystet, ikke avsløre noe om oss selv, men all erfaring tilsier at det er motsatt. Vi høster mer respekt, empati og åpenhet fra andre mennesker ved å våge vår egen sårbarhet og uttrykke oss mer oppriktig. Hvorfor lever vi i en slik villfarelse med hensyn til sårbarhet? Det er tema i det neste segmentet av dagens episode. Du skal få være med til en refleksjonsrunde med sårbarhetens psykologi som omdreiningspunkt.
Vil du lære mer om sårbarhet?
Takk for at du hører å SinnSyn. Det siste segmentet, altså den frie fabuleringen, i denne episoden var kun et kort utdrag fra en lengre refleksjonsrunde omkring skam og sårbarhet.
For å leve et liv uten å kveles under tyngden av skam og usikkerhet, må vi tilstrebe en ubetinget anerkjennelse og aksept av oss selv. Vi må hvile på vår iboende verdi som menneske i møte med venner, familie og kollegaer. Hvis vi klare det, betyr det at vi våger å være sårbare fordi vår egenverdi ikke baserer seg på hvorvidt vi gjør en feil eller blir avvist. Selv om vi går på en smell, blir glemt eller driter oss ut, tåler vi slike situasjoner fordi livets oppturer og nedturer ikke er direkte koblet til vår selvfølelse. Ved å omfavne vår egen sårbarhet, våge å være til stede, engasjere oss, prøve og feile, si vår mening og uttrykke våre følelser, kan vi etablere et dypere og mer solid forhold til andre mennesker. Dersom vi våger å være mer oppriktige og åpne i møte med andre, vil det få positive konsekvenser for folkene vi omgir oss med. Det gjelder på jobb og hjemme. Hvorfor er det slik? Vil du høre mer om dette, kan du gå til episode #55 på Patreon. Episoden heter rett tog slett «Sårbarhet er modig», og den inneholder hele foredraget du kun fikk en smakebit av her.
I tillegg finner du over hundre andre poster fra denne podcasten inne på Patreon. Her er det over 50 ekstra-episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning. Du kan selv velge beløp (50, 80 eller 130 nok) per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende og tidskrevende å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!
