#384 – Status angst

I et overfladisk kulturelt klima kjemper vi om gods, gull og status fordi vi speiler oss selv og vår egen verdi i den andres bedømmelser og fordommer.

Nesten alle samfunn på jorden har vært organisert gjennom et slags hierarki, fra det gamle Egypt til det moderne Norge. Du kan med rimelighet hevde at status er uunngåelig:

– En naturlig del av livet. Men er det naturlig å være like stresset som vi er i dag vedrørende vår posisjon på den sosiale rangstigen?

Med andre ord, har vi alltid hatt så presserende statusangst?

I følge boken til Alain de Botton, som rett og slett heter «Status-angst», er det et forholdsvis nytt fenomen at frykten for å underprestere er så høy som i dag. Denne frykten er drevet av en rekke faktorer, inkludert sosial isolasjon og meritokrati. Selv om vi er mer materielt avanserte og bemidlede enn noen gang, er vi er absolutt ikke lykkeligere.

Mangel på kjærlighet genererer angst

Hva driver mennesker til å tjene mer penger og akkumulere mer og mer gods og gull? Den mest nærliggende forklaringen er kanskje grådighet, men den påstanden holder ikke mål. Dersom grådighet var den eneste faktoren, er spørsmålet hvorfor noen fortsetter å tilkjempe seg enda mer, selv etter at de har så mye penger at det vil ta minst fem generasjoner å bruke dem opp.

Hvis mennesker tilstreber å tjene mer og mer av materielle årsaker alene, som muligheten for å kjøpe flere biler og et større hus, vil de til sist ha alt og det vil ikke være mer å kjøpe, og da ville vel kampen om enda mer penger avta? Men verden er full av eksempler på mennesker som har alt, men likevel fortsetter å jobbe hardt for å skaffe enda mer. Hvorfor er det sånn?

Alain de Botton foreslår at den evinnelige kampen om mer gods og gull handler om kampen for status. Vi behandler de med høy status på en helt annen måte enn de som står lavere på rangstigen. De som er på toppen kaller vi for «somebodies», mens de som er lengre nede er nobodies. Å være en «nobodie» er selvfølgelig ikke mulig, men alt for ofte blir identiteten eller eksistensen til mennesker med lav status oversett eller undertrykt.

Så kampen om status kan altså handle om respekt, og til og med kjærlighet, men ikke nødvendigvis av den romantiske typen.

Da er neste spørsmål hvorfor kjærlighet er så viktig, og hvorfor mangel på kjærlighet er så destruktivt og vondt. De fleste av oss er usikre på oss selv og vår egen verdi, og identiteten vår baserer vi i stor grad på andres oppfattelser av oss. Hvis du forteller en vits og alle ler, vil du bli betrygget i en følelse av å være morsom. Men dersom andre himler med øynene og snur seg vekk når du kommer, tar det ikke lang tid før du føler deg verdiløs og redd.

Selvfølelsen vår er sårbar. Vi kan tenke på selvfølelsen som en helium ballong med hull. For at ballongen ikke skal gå i bakken, må den stadig fylles av helium ie. bekreftelse, kjærlighet og anerkjennelser fra andre mennesker. Uten det, blir ballongene slapp og ute av stad til å sveve over bakken. Dersom man ønskes velkommen på en måte som ikke virker veldig entusiastisk, eller ikke får svar på meldinger, ikke nok likes i sosiale medier også videre, kan denne typen subtile signaler suge enda mer luft ut av ballongen.

Derfor er det ganske naturlig at vi er engstelige med tanke på vår plass i det sosiale hierarkiet. I vår verden vil status bestemme hvor mye respekt og kjærlighet vi høster fra andre, noe som sekundært påvirker hvorvidt vi kan «elske oss selv» med overbevisning.

Snobber

Små barn får masse bekreftelser uten å gjøre noe. Så lenge de ikke skriker og skråler, vil de fleste «dulle» med små barn i kraft av deres bedårende vesen.

Etterhvert som vi blir eldre, vil vår sosiale krets inkludere mennesker som ikke respekterer oss kun i kraft av vår eksistens – Altså mennesker som ikke nærer en ubetinget respekt og kjærlighet for oss. Isteden må vi gjøre oss fortjent til respekt og anerkjennesle. Og ganske ofte er de vi ønsker å imponere selvsentrerte snobber.

Ordet snobb har vært med oss i lang tid. Det kan spores tilbake til begynnelsen av 1800-tallet i England. Det var Universitetene i Oxford og Cambridge som begynte å skrive «sine nobilitate» – Without nobility – uten adel – foran navnene til de elevene som ikke hadde en aristokratisk herkomst. Over tid har meningen forandret seg omtrent til det motsatte. I dag bruker man ikke ordet snobb om noen som mangler adelig blod i årene, men om mennesker som ser ned på mennesker som mangler tilstrekkelig status. Snobber insiterer på at en persons sosiale rangering er ekvivalent til personens verdi som menneske.

Problemet med en snobb er at vedkommende vurderer din verdi som menneske ut i fra eksterne markører for suksess og anerkjennelse. Man kan være veldig klok, belest, tålmodig, hjertelig, varm, empatisk eller morsom, men hvis man ikke har et diplom fra et populært universitet, en eksklusiv jobb-tittel eller andre synlige symboler på suksess, vil en snobb underkjenne deg og din verdi fullstendig.

Hvis snobberi er så moralsk forkastelig som det fremgår her, hvorfor har det fremdeles en sentral plass i samfunnet? Dessverre blir snobberi forsterket gjennom media. På ethvert motemagasin blir du møtt med blikket til en rik kjendis, og inne i bladet kan du lese i detalj om personens liv. Det får deg til å tro at personens siste gallakjole eller romantiske affærer faktisk er viktig.

I tillegg er snobberi noe som går i arv fra generasjon til generasjon. Nye generasjoner blir belemret med holdningene til de eldre, og det inkluderer en forståelse av sammenhengen mellom lav status og verdiløshet. Dersom du har foreldre som idealiserer et bestemt kunstverk eller en fancy skulptur, kan det godt hende at du selv gjør en lignende investering en vakker dag.

Angst oppstår når virkeligheten ikke lever opp til våre forventninger

Hvis du forsøker å liste opp alle fordelene i et moderne samfunn sammenlignet med middelalderen, kan det hende du må holde på i timesvis. I tidligere tider hadde de ikke alle artefaktene som både beriker og gjør livet vårt lettere, og i tillegg måtte de bekjempe sykdommer og pandemier uten hjelp av moderne medisin og kunnskap.  De rike hadde mye mer enn de fattige, og de kunne holde seg på god avstand av smitten og plagene som hørte til hos gjennomsnittsmenneske. I en slik situasjon må status-angsten ha vært på sitt aller verste, ikke sant?

Faktisk forholder det seg annerledes: Etterhvert som vår materielle velstand har økt eksponensielt i løpet av de siste 2000 årene, har vår status-angst økt i samme takt. Hvorfor har vi ikke klart å oppnå større grad av mental likevekt parallelt med den drastiske økningen i komfort og velstand?

Før den amerikanske revolusjonen var ikke politisk, sosial eller økonomisk likestilling spesielt viktig eller anerkjent. Men etter revolusjonen, begynte man å koble status til økonomiske meritter istedenfor til medfødt sosial rang.

Større grad av likestilling gjorde livet til gjennomsnittsmennesket betraktelig bedre, men det førte også til en slags rastløshet. Når mennesker begynte å se muligheten for et bedre liv med visse goder, og senere nærmest forventet dette, begynte de å martres langt mer når de ikke oppnådde forventet levestandard. Den «sosiale smerten» økte i det de oppdaget at naboen hadde noe de selv manglet.

Og da er spørsmålet hvorfor naboens status er så viktig. Det er fordi det vi anser som tilstrekkelig av noe, ikke er noe vi definerer selv, men noe som defineres i en større referanseramme. Vi trenger å sammenligne oss med andre for å vurdere hvorvidt vi selv er tilstrekkelig velstående eller vellykkede. Problemet er at både vår egen og referansegruppas standarder kan være for høye, og vi levnes i en ganske miserabel posisjon som kronisk utilstrekkelige.

William James var professor ved Harward. Han var interessert i de psykologiske konsekvensene av miljøer med høye eller nærmest ubegrensede forventninger. James mente at folks selvfølelse kun ble skadet i det de sammenlignes seg med mennesker de anså som likeverdige. James ville dermed bli opprørt hvis han møtte noen som kunne mer om psykologi enn ham selv, da hans identitet som psykologiprofessor var viktig.

Men siden James aldri har lært seg noe særlig om det gamle Hellas, gjorde det ham ingenting om en kollega kunne Platons symposium utenatt.

James foreslo at i takt med at våre målsetninger og aspirasjoner utvidet seg, økte potensiale for ydmykelser, skuffelser og følelsen av tilkortkommenhet. På bakgrunn av dette laget han en formel for selvfølelse. Han påstod at selvfølelse = Suksess/Aspirasjoner.

Se for det et bibliotek fullt av biografier om spennende og suksessrike menn og kvinner, i tillegg til hundrevis av hyllemeter med selvhjelpslitteratur. Disse bøkene påberoper seg å fungere som hjelpsomme veiledere, men egentlig fungerer de kanskje som leverandører av urealistiske standarder, og dermed oppskriften på et liv lengtene etter noe vi aldri fikk til.

I et meritokrati blir fattigdom til lav selvfølelse

I middelalderens Europa satt adelen og nippet til vin i enorme stuer omgitt av høykultur og tjenestefolk, mens i utkanten av eiendommen satt bøndene i små hytter med lite mat, skranten helse og gjennomtrekk. Alain de Botton ber oss om å stille følgende spørsmål (som han selv har svaret på): Tror vi at lorden, kurfyrsten, erkehertugen, storfyrsten, greven (eller hva nå de hadde av titler) satt i sine palass og fryktet degradering og et fall på rangstigen som satte dem inn i en alt for trang hytte som bonde? Eller tror vi at bøndene tenkte at de en dag ville ende opp som storfyrste og hertug? Svaret er visstnok nei.

I tidligere tider var status i høy grad medfødt og stort sett uforanderlig. Hvis du av en eller annen grunn ikke ville være lord mer, var det særdeles vanskelig å komme seg unna denne tittelen og levestandarden som hørte med, og tilsvarende vanskelig var det for en bonde å bli adelig.

Men til tross for manglende sosial mobilitet hadde arbeiderklassen i middelalderen og før-moderne samfunn en viktig bærebjelke som sørget for en slags mental harmoni, nemlig Kristendom. For dem var det ikke slik at noen var rike og noen var fattige fordi de rike hadde jobbet hardere, var smartere eller flinkere enn de fattige, men fordi det var Guds vilje, og herrens veier var uransakelige. De rike og de fattige hadde sine posisjoner i samfunnet, og selv om de rike så ned på de fattige, forelå det en slags anerkjennesle av den andres posisjon.

I tillegg hadde arbeiderklassen Jesus, som hadde vært en fattig snekker, på sitt parti. Jesus var den mest elskede personen i den kristne fortellingen, og han hadde i alle fall ikke vært spesielt velstående. Dette gjorde det umulig for de rike å argumentere for at de velstående hadde mer verdi som menneske sammenlignet med de fattige.

På midten av 1800-tallet begynte man å se overgangen til det som kalles meritokrati, noe som skiftet ut de gamle fortellingen med nye og mer angst-induserende forståelses-rammer. Suksess og rikdom var noe du tilegnet deg gjennom hardt arbeid, intelligens og karakterstyrke, og ikke noe du bare arvet. Så hvis du var fattig, var du ikke bare uheldig og prøvet i kraft av Guds vilje, du fortjente faktisk den lave statusen som følge av latskap og idioti.

Meritokrati har selvfølgelig sine fordeler: Det tillater folk å foreta klassereiser, og man er mindre bundet av hudfarge, familieforhold, kjønn og alder. Men dessverre har det også gjort det å være fattig skamfullt  – Det er en slags bivirkning av noe som egentlig er en viktig og ønsket samfunnsutvikling.

Karl Marx

På 1800-talet var omtrent 20 % av arbeidsfolk ansatt hos noen andre. På 1900-tallet økte det til 50 % og ved overgangen til 2000 var 90 % av de som jobbet ansatt hos noen.

De fleste er ansatt i et firma med en ganske hierarkisk struktur. Det er noen få på toppen, og ganske mange flere som utgjør selve arbeidsstokken. Det er med andre ord en pyramideform på store deler av arbeidslivet. Det er ikke nødvendigvis de som er flinkest i jobben som når til topps og tjener mest, men de som er flinke til det politiske spillet og dermed vinner posisjoner som tar dem lenger opp mot toppen i pyramiden.

I en slik struktur er man også sårbar som arbeidstaker. I nedgangstider må man ofte spare penger, og da er det folkene nederst i pyramiden som må gå. Det representerer en overhengende fare som trolig induserer en del angst, selv om det ikke er noe vi tenker på fra dag til dag.

Karl Marx hadde en tendens til å glorifisere fortiden og argumenterer for at i tidligere tider var de ansatte betraktet som en slags utvidet del av familien til firmaets eier. Fellesskapet og samholdet var mer i fokus, mens i dag er det effektivitet og penger som regjerer i kapitalismens navn. Firmaer vokser seg stadig større, og arbeidstakerne blir brikker i fabrikkens maskineri. Ofte har den enkelte arbeidstaker liten oversikt over hele produksjonen, men er kun satt til å utføre en liten del av prosessen, og dersom det ikke går fort nok, eller man ønsker høyere lønn, kan man byttes ut med en annen sjelløs robot. De ansatte er kun ansatte for å virkeliggjøre selskapets økonomiske imperativer. Samfunnet presser oss til å jobbe, men mange jobber gjør oss til brikker uten oversikt eller eierskap til det vi driver med. Det er dehumaniserende, fremmedgjørende og følelsen av å være verdiløs i et meningsløst livsløp er nærliggende. 

Hva er løsningen på de angst-fremmende strukturene i samfunnet?

Alain de Botton kommer med en del løsningsforslag i boken som handler om status-angst.

Han mener blant annet at filosofi er en disiplin som kan hjelpe oss. Han nevner Aleksander den Store som møtte på filosofen Diogenes. Diogenes var kledd i filler og så ut som om han manglet det meste i livet. Aleksander den Store fikk sympati for den fattige og spurte om det var noe han kunne gjøre for ham. «Ja», svare Diogenes: «Du kan flytte deg for du skygger for sola». Det var det Diogenes ville ha av den mest innflytelsesrike personen i verden på det tidspunktet i historien.

Poenget med historien er at filosofer ofte stiller viktige spørsmål om våre verdier og hvorfor vi verdsetter akkurat det vi gjør. I møte med den mektigste mannen på jorda, ignorerer Diogenes hans status, og dersom Aleksander den Store var litt lunefull, kunne han tatt det som en fornærmelse og dømt den litt avantgarde filosofen til døden der og da. Det skjedde ikke, Aleksander smilte av mannens uventede respons, og uttrykte siden at han gjerne ville være som Diogenes dersom han ikke var Aleksander den Store. Aleksander responderte med fornuft, istedenfor med følelser, og det er nok også et viktig moment. Følelsesmessige responser kan ofte føre til uhensiktsmessige gjerninger hvis ikke de sjekkes opp mot fornuften.

Alain de Botton påstår at filosofien kan hjelpe oss med status-angst i den forstand at filosofien minner oss på at flertallets synspunkter og perspektiver kan være forstyrret av en rekke faktorer (ie. alt du tenker og føler er feil), og vi derfor ikke bør ta det for god fisk før vi har tenkt oss om både en og to ganger. Kanskje vi bør spørre oss selv om vi egentlig trenger å legge så mye vekt på de fordommene som kommer vår vei. Kanskje stammer de fra en mentalitet som ikke er spesielt sunn.

Alain de Botton er også opptatt av at kunst kan fungere som en motvekt mot den mentaliteten som induserer den omtalte status-angsten. Under den industrielle revolusjonen oppstå det en særlig konflikt mellom det som var praktisk og nyttig og det mer kunstneriske. De som var opptatt av det pragmatiske der og da, argumenterte for at kunst ikke kunne bygge fabrikker, jernbaner eller drive med byplanlegging, mens kunstforkjemperne påstod at kunsten kunne adressere en del av livets dypere lag og menneskets uro på en meningsfull måte.

«Kunsten er kritikk av livet», skrev Matthew Arnold, en professor i poesi ved Oxford som var sentral i denne debatten.

Det finnes en rekke romaner og kunstverk som tvinger oss til å innta et litt nytt perspektiv. Mange romaner handler om mennesker fra fattige kår som etablerer en eller annen kontakt med borgerskapet, og siden utøver en viktig innflytelse i den nye settingen. Jane Austens Mansfield Park er et eksempel hvor Fanny Price er helt uten utdannelse, men mot slutten av historien blir karakterisert som et menneske med en virkelig nobel sjel. Poeng: En fattig ung kvinne kan være et komplekst menneske, og at moral ikke er begrenset av sosial rang. Denne typen historier dramatiserer hvordan andre verdier enn de rent materielle er viktig for det å være menneske, og det minner oss på hva som virkelig betyr noe.

Komedie er en annen arena som ofte utøver viktig samfunnskritikk. Den foreslår nye veier der vi er vant til å gå uten å tenke oss om, og den har en tendens til å peke på de som sitter høyt på strået på en måte som avslører viktige forskjeller og urett som begås hver eneste dag i vår verden.

Memento mori

Konfrontasjoner med døden kan fasilitere viktige perspektivendringer. Noen ganger tvinger det frem en revurdering av verdier vi kanskje har tatt for gitt, og kanskje verdier som springer ut av kulturelle narrativ vi egentlig burde ta avstand fra.

Alain de Botton bruker gamle ruiner som eksempel. Han påpeker at en reise til Roma ofte inneholder en tur til Colosseum. Mennesker liker å se på ting som er gamle og langsomt forfaller. Det minner oss på at ting som en gang var storartet, nå er støvete og falleferdig.  Før eller siden vil alt smuldre hen og bli til støv og sand – Tiden skiller ikke på fattig og rik.

En annen populær turistattraksjon er kirker. Når du står i en stor og mektig kirke, er det alltid veldig høyt under taket. Det er en grunn til at kirker er bygd på denne måten: Det skal minne oss på hvor små vi egentlig er, noe som i neste omgang kan stimulere mer spirituelle tanker og følelser.

Naturen er et annet sted mennesker oppsøker, kanskje av lignende underliggende årsaker. Det er vanskelig å føle seg veldig stor og viktig ved foten av en diger isbre, midt i en ørken, eller på vidda.

Så istedenfor å forsøke å bli noe, kjempe for status og anerkjennesle eller bøte på egen følelse av verdiløshet gjennom kompenserende strategier, altså ingrediensene i status-angst, kan vi i en kirke eller i møte med mektig natur innse at alle dypest sett er ganske uviktige i en litt større sammenheng. Vi er alle like for ljåen synger Dem Dum Boys i en kjent sang hvor frontfiguren synger til datteren som døde.

Når vi forsoner oss med vår egen relative ubetydelighet, kan vi bruke denne erkjennelsen til å behandle hverandre mer likeverdige. Istedenfor å anse det som uorginalt eller lite attraktivt å være lik alle andre, kan vi begynne å bejae vår fellesmenneskelighet som dypest sett binder oss sammen. I alle mennesker finnes en kombinasjon av frykt og behov for kjærlighet. Det er lett for oss å møte slike behov og følelser i et barn, så hvorfor ikke gjøre det samme i møte med voksne?

Hør mer

Vi du høre mer om fattigdom, selvfølelse, psykisk helse og forholdet mellom økonomi, status, opplevelsen av egenverdi og livslyst, så har jeg laget en egen episode om dette på Patreon. Det er episode 65 som heter «Angst og sosiale hierarkier«. Ellers er patreon, som jeg kaller et mentalt treningsstudio, fullt av ekstra episoder av SinnSyn, meditasjons øvelser, andre mentale øvelser for å styrker vårt indre liv, bøkene mine som lydbøker og masse videoforedrag. Finner du verdi her på SinnSyn, ønsker å støtte dette prosjektet og dermed få tilgang til masse ekstramateriale, så håper jeg du tar turen inn om min Patron-side og blir medlem i klubben.

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.