En del kulturradikale og avantgarde teoretikere på sekstitallet mente at menneskets fatteevne var korrumpert av til dels dogmatiske idétradisjoner og tenkesett. Som menneske ble vi mer eller mindre født inn i en bestemt virkelighetstunnel diktert av kulturelle normer og fordommer. Vi ble lært opp til å forstå verden på en bestemt måte og forholde oss til forhåndsbestemte sannheter om tilværelsens mange fasetter. På denne bakgrunn mener de postmoderne sosialkonstruksjonistiske tenkerne at mennesket på et tidlig tidspunkt ble frarøvet evnen til å tenke selv og skape sine egne opplevelser og erfaringer med verden. På mange måter bli vi kulturelt hjernevaskede og evnen til å opprettholde et åpnet sinn og engasjere seg i kritisk analyse ble underminert av samfunnets mange institusjoner og inkorporerte dogmer.
For å utvikle seg selv og sin bevissthet ble det viktig å bevege seg ut over samfunnets normative tenkesett, men det var slett ingen enkel oppgave. Det sosiale mennesket var allerede kultivert inn i ulike ismer og tanketradisjoner som speilet verden på en helt bestemt måte. Slik ble vår oppfattelse av virkeligheten ganske rigid og følgelig vanskelig å rokke. Som mennesket ble man ofte hensatt til sin egen virkelighetstunnel uten evne eller kapasitet til å se verden i en større sammenheng fra flere perspektiver. Det er omtrent det samme budskapet vi finner i Platons hulelignelse. Vi tror vi kjenner verden, men vår fastlåste psyke lurer oss inn i trangsynte forestillinger som gjør livet fattig og ufleksibelt.
Dette er en urgammel antakelse med rotfeste i mange tanketradisjoner. Robert S. De Ropp er opprinnelig biokjemiker, men hans interesser spenner fra kreftforskning til mental lidelse, hjernens biokjemi og effekten av narkotiske stoffer. I boken The master game (1968) oppsummerer han ovenstående konsept om bevisstheten i det han kaller ”myten om den gale kongen”. I følge de Ropp dreier det seg om en rekke fortellinger hvor menneskets psyke beskrives som et hus med mange rom. Flere av disse rommene er lukket og låst, og de fleste mennesker vet ikke engang at de har slike ”hemmelig” rom i sitt ”psykiske kvarter”. I følge myten er disse rommene fulle av ubeskrivelige skatter. Det innerste og mest hemmelige rommet har angivelig også et vindu med utsikt til evigheten. Det er først når vi beveger oss inn i disse rommene at våre enestående psykologiske begavelser virkelig kommer til sin rett.
Slike konsepter om menneskets psyke er urgamle. Det er overlevert visdom som har fulgt oss siden tidenes morgen, og det er nettopp denne innsikten som formidles i myten om den gale kongen. Myten antar forskjellige former, men spinner hele tiden rundt variasjoner av det samme tema. Blant de mest kjente fortellingene finner vi Nebuchadnezzar som forlater sitt hjem for å spise gress med udyret, Platons hulelignelse, fortellingen om den bortkomne sønn i det nye testamentet, historien om den vandrende prinsen i gnostikernes variant: a Hymn to the Soul eller sufienes fabler om øyboeren.
Alle disse historiene sammenligner mennesket med en konge som egentlig har et overdådig palass til sin disposisjon. Dessverre blir kongen gal og flytter ned i kjelleren under palasset. Her bor han lenge på noen fillete tepper omgitt av verdiløse gjenstander som han kaller sine eiendeler. Når ministerne forsøker å minne kongen på det fantastiske pallasset han forlot, blir han fornærmet og kaller det en løgn. Han påstår at kjelleren er hans palass og at han aldri har forlatt det. Slik var hans galskap. Den mørke kjelleren utgjorde hans verden og de verdiløse gjenstandene beskrev han som juveler (De Ropp, 1968, pp. 49-51).
I dag kan vi gi myten en litt mer moderne fasong. Den forteller oss at mennesket egentlig har en enorm kapasitet til sin disposisjon. Mennesket skiller seg fra dyrene i kraft av språket og i kraft av vår cerebrale korteks. Vi har en stor hjerne med en overflate som er helt spesiell, men i følge myten har vi ikke lært oss å utnytte ressursene i vårt mentale maskineri. Derfor vandrer vi omkring på jorden med skylapper. Vi bor i den mørke kjelleren hvor vi daglig skremmes av illusjoner som vi selv har skapt. Vi lever vårt liv i det dunkle lyset fra våre ureflekterte rutiner (Freuds tvangsrepetisjoner) og kollektive vrangforestillinger (Jungs arketyper). Hvis vi skal gi myten en psykologisk språkdrakt, så forteller den oss at menneskets dagligdagse bevissthetstilstand ligger langt under våre egentlige evner.
På dette området finnes det også en god del forskning som på sett og vis kan sannsynliggjøre myten om den gale kongen. Det er et faktum at mennesker (på lik linje med dyr) lever mye på stereotype responser og ubevisste impulser. Det som gjør oss særegne (til forskjell fra dyr) er imidlertid vår evnen til å involvere refleksjon mellom impuls og handling. Av og til klarer vi dette og utnytter dermed til en viss grad vår menneskelige refleksjonsevne, men som sagt fungerer vi ofte ganske automatisk.
Forskning viser at mennesket kun er bevisst omkring fem prosent av sin egen eksistens. Resten av vårt liv dikteres dermed av ubevisste prosesser (Bargh & Chartrand, 1999). Det betyr at nittifem prosent av vår tilværelse foregår i en slags bevisstløs tilstand farget av kulturelle dogmer og erfaringsbaserte (u)kvalifiserte antakelser om livet. På grunn av dette beskrives mennesket av og til som en søvngjenger i sitt eget liv. Han vet i bunn og grunn lite om hva han driver med og hvor han skal. Som en del av menneskeheten flytter han inn i en verden av vrangforestillinger, og på grunn av disse vrangforestillingene handler han ofte på en måte som er farlig for seg selv og sine medmennesker. Kongen er altså det vanlige menneske. Palasset er den menneskelige bevissthet som er full av nivåer og hemmelige rom med uante muligheter. Galskapen rammer den kongen som ikke tar i bruk mer enn kjelleren i sitt enorme palass, og det gjelder visst de fleste av oss, skal vi tro på Leary, Metzner, Alpert og andre svært liberale og avantgarde sekstitallsteoretikere.
For å slippe inn i psykens esoteriske kammer, og våkne fra den åndsfraværende livsførsel som sosiale marionetter, tror de nevnte teoretikerne at psykedeliske stoffer kan fungere som åndelige portåpnere. Det er imidlertid veldig lite sannsynlig at selvutvikling ved hjelp av kjemiske preparater er den beste veien å gå. Det finnes veldig mange andre selvutviklingsstrategier som baserer seg på meditasjon, yoga, dyp kontemplasjon og andre mentale øvelser. Dersom vi skal forstå selvutvikling i lyset av ovenstående, betyr det at målet er å utvide sin egen bevissthet. Det tror jeg er en verdifull og edel målsetning som langt de fleste hadde hatt glede av, men jeg tror bivirkningene, risikoen og omkostningene ved bruk av psykedeliske stoffer som ”åndelige veiledere” er for store til at det lønner seg å gå den ”lette veien”. Man må kjempe for psykologisk utvikling og avansement, men belønningen man får er stor både på et personlig nivå og på et samfunnsmessig nivå.
Tema i dagens episode av SinnSyn er nettopp hvordan våre fortolkninger påvirker livet. Jeg skal snakke om placeboeffekten og noceboeffekten, som viser hvordan holdning påvirker alt fra smerteopplevelsen til virkningen av medisiner, graden av mestring i livet og til og med hvor lenge vi lever. Dette forsøker jeg å koble opp mot mindfulness og meditasjon, og spesielt den delen av meditasjonsøvelser som sentreres rundt aksept og en ikke-dømmende eller ikke-fortolkende holdning til det som dukker opp i bevisstheten.
