Boken som heter ADHD Advantage (2015) gir spennende perspektiver på ADHD, avkrefter myter og avslører de positive sidene ved denne tilstanden. I denne episoden vil jeg utforske hvordan alle med ADHD – både barn, unge og voksne – kan manøvrere i livet for å nå sitt potensial.
Boken ADHD Advantage er skrevet av Dale Archer. Han er psykiater og stipendiat i American Psychiatric Association. Han har drevet sin egen private psykiatriske praksis i 30 år, og har blant annet vært utnevnt av guvernøren i Louisiana til å sitte i Medical Advisory Board. I 2013 publiserte han Better Than Normal: How What Makes You Different Can Make You Exceptional, som også ble en New York Times bestselger. Men i dagens episode er det ADHD som står på agendaen.
I psykisk helsevern ser vi en stadig økning i antall mennesker som ønsker utredning for ADHD. Det er en diagnose med vind i seilene, og da er faren for overdiagnostisering stor. Det er sannsynligvis mange årsaker til at diagnosen sprer om seg i et moderne samfunn, og de diagnostiske kriteriene er sannsynligvis noe de fleste av oss kjenner igjen:
- Har lett for å bli distrahert.
- Er impulsive og rastløse.
- Kan ha hyperaktivitet i form av uro i armer eller ben.
- Ofte er dårlige til å planlegge og organisere.
- Kan få humørsvingninger og sinneutbrudd.
- Ofte søker spenning og risiko for å kunne konsentrere seg bedre.
Når kravene til planlegging, impulskontroll og konsentrasjon over lengre tid blir stadig mer presserende i samfunnet, vil stadig flere oppleve å komme til kort. Når vi ikke evner å strukturerer oss på den måten samfunnet krever, antar vi at det er noe galt med oss, og symptomene vi opplever ligner det diagnosemanualen kaller for hyperkenetisk atferdsforstyrrelse. Vi antar at det må være noe nevrologisk galt med oss siden alle andre ser ut til å håndtere livet på strak arm.
Men sånn er det ikke.
De såkalte nevrotypiske, altså de som fungerer sømløst i en moderne verden uten vesentlige lyter, er sannsynligvis en minoritet. Nevrotypisk var opprinnelig en term brukt om mennesker som ikke var på autismespekteret. Seinere har det blitt brukt om de som har en typisk nevrologi, d.v.s. de som ikke har autisme, dysleksi, spesifikk utviklingsforstyrrelse i motoriske ferdigheter, bipolar, ADD eller ADHD.
Men de av oss som går gjennom skolegang, familieliv og karriere uten vesentlige hindringer, er forsvinnende liten.
Mange av oss har psykiske konflikter som skaper spenninger, uro og forstyrrelser i hverdagen, men også mange av oss har nevrologiske variasjoner som ikke alltid tjener oss vel i en moderne verden. Som art trenger vi et mangfold for å være overlevelsesdyktige, og derfor har vi enkelte mennesker med egenskaper som skiller seg litt fra andre. Hvis skolen legger opp til at alle skal være like, vil de med variasjoner komme til å føle seg mistilpassa, i verste fall utredes og få en diagnose.
Hva vi gir en diagnose er noe vi som kultur har bestemt oss for. Før i tiden var det å skrive med venstrehånd forbundet med noe mørkt og skadelig. Venstrehendte ble til og med kalt «djevel-barn» på et tidspunkt og tvunget til å skrive med høyre hånd. I dag ser vi ikke på venstrehendte som okkulte skapninger fra underverdenen.
Det er med ord mange variasjoner som noen kulturer klassifiserer som unormale og eventuelt «syke», mens andre kulturer heier frem som en fordel. Det endrer seg på tvers av tidsepoker og noen egenskaper passer bedre for måten vi organiserer oss på i dag og noen passer dårligere. Men på et mer overordnet nivå har vi som art tatt vare på en viss variasjon fordi det styrker vår overlevelse. Derfor er vi utstyrt med variasjoner. De fleste av oss vil da ha variasjoner som ikke er helt optimale slik vi lever i dag. Jeg vil kort nevne noen tall og tilstander som diagnostiseres i vår vestlige kultur.
Ca 10 % er venstrehendte (ikke lenger en sykdom, og ikke lenger assosiert med djevelen)
Ca 3-10 % har lese- og skrivevansker/dysleksi (opptil 25%)
Ca 2-7 % har ADHD (opptil 10 %)
Ca 1-2 % har Tourette eller tics (opptil 10%)
Ca 0,5-1 % har asberger
Ca 3-5 % dyskalkuli (opptil 10%)
Ca 3-8 prosent har språkvansker (opptil 17 %)
Noen har motoriske vansker, persepsjonsvansker, sekvensielle vansker, problemer med hukommelse og så videre. Når vi legger sammen alle disse menneskene med ett eller annet utfall på en eller annen egenskap, står vi sannsynligvis alle i samme båt.
De nevrotypiske vil være unntaket.
At vi anser en del av disse egenskapene som uheldige, og at de kvalifiserer for en diagnose, er simpelthen fordi de ikke nødvendigvis egner seg optimalt på de arenaene hvor vi stort sett holder til, som for eksempel på skolen hvor alle må innfinne seg og sitte stille ved en pult.
Noen mener at ADHD er en variasjon av oppmerksomhet hvor man raskt endrer fokus fra det ene til det andre. Munkene, som fant opp skolevesenet, var opptatt å å konsentrere seg om en spesifikk ting over lengre tid, og derfor har det blitt idealet på skolen. Mens de som har en mer kaleidoskopisk oppmerksomhet, altså de som flytter fokus fra det ene til det andre, egner seg kanskje ikke optimalt på skolen, men det kan være en verdifull egenskap hos eksempelvis en jeger: En som går rundt i skogen og må reagere raskt på en lyd bak seg. Det kan også tenkes at de med ADHD har en bedre evne til multitasking enn de som ikke har et like flakkende fokus. Med andre ord kan enkelte egenskaper være verdifulle i enkelte settinger, men mer mistilpassa i andre. Derfor er det vi som dypest sett bestemmer oss for hvordan vi skal leve og lære, og hvis vi lager en mal for alle, vil mange av oss på ett eller annet område komme til kort – Men det er også som forventet og dermed helt normalt! Når vi diagnostiserer det som unormalt, er vi på vei inn i en smal definisjon hvor vi ender opp i en verden hvor alle har en kaskade av diagnoser i journalen sin. Alle har en diagnose, og de som ikke har det, er bare ikke utredet godt nok enda.
Siden ADHD ble introdusert som en diagnose i 1994, har mange millioner mennesker blitt diagnostisert med Attention Deficit Hyperactivity Disorder, eller ADHD. I løpet av det siste tiåret har diagnosene skutt i været. Så hva ligger egentlig bak denne trenden? Er alle disse menneskene virkelig «syke»?
Selv om flere og flere mennesker «har» ADHD, er det fortsatt stigmatisert, de vanligste symptomene blir sett på som hindringer for et normalt liv. Som et resultat foreskrives enorme mengder medikamenter hvert år. Selv om de er produsert for å lindre symptomene på ADHD, kan disse stoffene noen ganger ha alvorlige bivirkninger.
Det er på høy tid at vi slipper stigmaet som omgir ADHD. Noen er født med dårlig motorikk og må trene mer for å komme på første-laget i fotball, mens andre sklir inn som toppskårer uten en veldig stor innsats. Kanskje er ADHD en tilsvarende variasjon knyttet til menneskets kognitive ferdigheter, og bare fordi disse ferdighetene ikke er optimale i enkelte settinger, kan de være en enorm fordel i andre. Å kalle det sykdom og medisinere det vekk til medisinfirmaenes store glede, er i beste fall et prosjekt vi bør være litt skeptiske til.
Listen over vellykkede og begavede personer med ADHD er like variert som den er lang, noe som viser at det virkelig kan være en ADHD-fordel, og ikke bar en nevrologisk skavank.
ADHD regnes ofte som en alvorlig medisinsk epidemi som for tiden feier over den vestlige verden.
Men alt er ikke som det ser ut når det kommer til denne lidelsen.
Realiteten er at ADHD er massivt overdiagnostisert. Det er selvfølgelig kliniske tilfeller av ADHD som bør behandles som sådan. Men antallet feildiagnoser er sjokkerende. Forskning fra 2015 har avdekket at så mange som 1,1 millioner barn og unge i USA har blitt diagnostisert feil. Det tallet har økt drastisk siden den gang.
I Kina har det også en viss prosentandel av barn med ADHD. Men hvis du tok disse barna og satte de inn i en norsk skolehverdag, ville de bli betraktet som mønsterelever. Forventingen til barn og disiplin er helt annerledes i Kina enn i Norge. Hvis du du flyttet de norske barna inn i en Kinesisk skole, er det sannsynlig at alle som én ville bli midisinert for uro og konsentrasjons-problematikk.
Hvorfor skjer dette?
Vel, årsakene er ganske enkle å finne. For det første er kriteriene som brukes for å diagnostisere ADHD dårlig formulert, og basert på antakelsen om at tilfeller av ADHD er svart-hvitt. Hvis en person viser fem av tolv mulige ADHD-symptomer, har de ikke ADHD. Men bare ett ekstra poeng fører til en positiv diagnose. Dette gir ikke rom for den fluktuerende og mangfoldige tilstanden. ADHD forekommer på et spektrum, og bør derfor diagnostiseres i henhold til en kontinuerlig skala.
På toppen av dette er selve listen over symptomer feil. ADHD-symptomer er fortrinnsvis basert på subjektive observasjoner fra foreldre, psykologer, lærere og leger. Evaluerende utsagn som «Er ofte lett å distrahere» eller «Ofte unnlater å følge nøye med på detaljer» er basert på hvordan et barns oppførsel fremstår for observatøren, noe som ofte gjør diagnoser uklare og usikre. Dessuten hører noen symptomer ikke hjemme på listen i det hele tatt. Hyperaktivitet – vanligvis assosiert med ADHD – er noe som vises av nesten alle barn, og de fleste vokser regulerer seg ved hjelp av kroppslige bevegelser i enkelte situasjoner.
Til slutt er det alt for få ADHD-spesialister. Bare noen få spesialister på dette området i Norge, men tusenvis av fastleger som antar at pasienten trolig har rett når de anmoder om utredning for ADHD. På grunn av dette stiller fagfolk uten tilstrekkelig kompetanse diagnosen, og deres manglende erfaring på området gjør en feildiagnose desto mer sannsynlig. Det er sjelden fastleger gjør dette, men de henviser til psykisk helsevern som får stadig flere utredning på bordet
Farene ved feildiagnostiseringer av ADHD blir tydelige når vi vurderer hvor mange barn som får feilaktig foreskrevet medisin. Mellom 1994 og 2010 vokste dette tallet til 800 000 I USA. Jeg vet at dette tallet har økt siden den gang, men har ikke tal på tilsvarende statistikk fra Norge.
Hvordan skjedde dette?
Økonomisk press fra legemiddelprodusenter er én årsak. Medisinsk forskning på ADHD er ofte finansiert av legemiddelindustrien – I USA driver noen av dem markedsføring av medisinene sine direkte til barn. En produsent subsidierte til og med tegneserier om fordelene med medisiner.
Og likevel er disse fordelene ofte mindre enn ulempene ved medisinering. ADHD-medisiner kan være vanedannende og altfor lett å misbruke.
Og det er andre farlige fysiologiske bivirkninger også. National Institute of Drug Abuse bekreftet at barn i alderen 7-10 år i gjennomsnitt vokste 2 cm mindre og veide 2-7 kg mindre enn barn som ikke tok ADHD-medisiner.
Noen hevder at forskrivning av medisiner er det eneste alternativet. Uten det klarer ikke barn med ADHD å fokusere på skolen og få den utdanningen de trenger. Men dette er ikke helt sant. Barn med ADHD kan lære annerledes, og med litt eksperimentering kan vi hjelpe dem til å trives i klasserommet.
For eksempel lærer personer med ADHD bedre i korte økter. Kortere skole-perioder vil hjelpe disse elevene til å lære mer effektivt. Hvis dette ikke er mulig, kan lærere gi dem rollen som «prosjektledere», slik at de kan sjekke inn med og fokusere på grupper av elever med korte mellomrom.
Det er også dokumentert at barn med ADHD lærer mye bedre etter å ha trent (Dette gjelder i høy grad alle mennesker). Fysisk aktivitet beroliger deres travle sinn og styrker fokus. Å begynne skoledagen med en 20-minutters dansetime eller lagspill kan hjelpe enormt. Eller lærere kan la elever med ADHD stå opp i klassen mens de jobber, eller gå rundt i rommet mens de løser problemer.
Det mest avgjørende vi kan gjøre for å håndtere ADHD på en bedre måten enn diagnostisering og medisinering, er å endre perspektivet vårt. I stedet for å se ADHD som en ulempe, kan vi se på symptomene som fordeler.
På denne måten kan vanskeligheter med å fokusere på én oppgave i stedet sees på som evnen til å multitaske. Et ADHD sinn skifter stadig fra en idé til den neste – en evne som lar dem holde styr på flere oppgaver samtidig. Dette er utrolig nyttig i både forretningsliv og profesjonell idrett. Evnen til å sjonglere mange ideer på en gang, assosiere fra den ene til den andre tanken, er kanskje ikke optimalt på matematikk-eksamen, men i en tenketank, på en kreativ arbeidsplass eller som podcast vert for «Friminutt» er denne egenskapen helt unik, fordelaktig og fantastisk fascinerende. Kanskje er Herman Flesvik blant de mest kjente fjesene i norsk offentlighet med ADHD, og han har virkelig dratt veksel på fordelene med et galopperende sinn. Å høre ham skravle i podcasten «Friminutt» er som å sette seg på en berg- og dalbane av kreative ideer og innfall.
Vanskelighetene ved ADHD er som regel knyttet til vedvarende oppmerksomhet, men det er også noe man kan trene opp. Akkurat som man kan lære seg fotballferdigheter selv om vi har en svak kroppskontroll, kan vi lære oss å konsentrere oss bedre. Vi blir sannsynligvis ikke elite-utøvere, men det tenger vi heller ikke å være. Hjernen er plastisk, noe som betyr at den kan endres seg avhengig av hvordan vi bruker den. Her kan blant annet strategier fra meditasjon og mindfulness ha en svært gunstig effekt. På den andre siden er et fluktuerende sinn en enorm fordel i møte med vanskelige problemer, og da fordi den med ADHD ofte har bedre evne til det som DeBono kalte for lateral tenkning.
Lateral tenking er en utradisjonell tilnærming til en problemstilling som i noen tilfeller kan gi uventet enkle løsninger på vanskelige problemer. Jeg har av og til kalt det å tenke i revers, og du finner en egen podcast-episode om dette på SinnSyn. Det er episode 98 som også heter «Kreativ tenkning». Det er nemlig slik at ADHD-hjerner ofte er i stand til å lage overraskende og kreative forbindelser som andre hjerner ikke er i stand til. Å hoppe fra idé til idé og svare på endringer i miljøer på nye og innovative måter kan komme godt med i mange kreative felt, som fotografering eller andre yrker som krever høy grad av improvisasjon.
Manglende oppmerksomhet på detaljer, for de med ADHD, kan betraktes som evnen til å tåle og trives i kaos. Mens flertallet av mennesker har en tendens til å ønske seg en pause når det skjer for mye, er kaos ADHDens hjemmebane. Hjernene deres kan behandle informasjon og ta viktige avgjørelser med en utrolig hastighet, noe som gjør dem egnet for jobber med høyt trykk, for eksempel profesjonell kokk.
Glemsel er et annet symptom ved ADHD som har sine fordeler når det sees på som en slags motstandskraft. I stedet for å dvele ved tidligere feil, er personer med ADHD i stand til å gå videre med letthet, forbli motiverte og energiske ovenfor utfordringer. Dette gjør dem robuste og godt egnet for entreprenørskap og andre sysler der fiasko er et uunngåelig hinder på veien til suksess.
Mye av hensikten med å sove er å «vaske hjernen» eller glemme de tingene vi ikke trenger å bruke mental kapasitet på å beholde eller dvele ved i bevisstheten. Dersom vi ikke «klarer å glemme», kan det hende vi setter oss fast i fortiden og blir trege og motløse i selve livet. Motsatt vil glemsel kunne tjene oss på en gode måte i mange sammenhenger, men selvfølgelig ikke i alle.
Det er tydelig å se at ADHD har sine fordeler. Men hvor stor fordel gir dette egentlig personer med ADHD i den virkelige verden? La oss utforske noen casestudier der ADHD har hjulpet enkeltpersoner til å leve opp til ambisjonene sine.
Vi har sett at de med ADHD kan være kreative multitaskere. De handler ofte intuitivt, uten å bruke for mye tid på å bekymre seg for konsekvenser. Dette kan vise seg å være ekstremt nyttig i forretningsverdenen, der usikre situasjoner og øyeblikkelige muligheter krever raske beslutninger.
Entreprenør Sir Richard Branson har gjort det meste ut av ADHD-egenskapene sine i forretningsarbeid. Hans multitasking og fryktløse, oppfinnsomme beslutningstaking tillot Branson å manøvrere under press, med litt høy risiko på en måte som gav enorm gevisnt. Fra flyselskaper til underholdning og media: Branson har gjort alt og fortsetter å administrere prosjektene sine med med høyt tempo en en tilsynelatende letthet til tross for en viss mengde kaos.
ADHD har også sine fordeler for friidrett. Michael Phelps, Terry Bradshaw og Peter Rose er alle vellykkede idrettsutøvere med en ADHD-diagnose. De sier selv at det var egenskaper i tilknytning til ADHD som hjalp dem å blomstre og trives i konkurransedyktige miljøer.
Hvordan?
Tenk deg at du er en NFL-quarterback. Det er din jobb å vurdere lagets muligheter for seier og risiko for tap, vurdere poengsummen, tiden igjen på klokken og hvilke lagmedlemmer som trenger en peptalk fra deg. Det er ingen overraskelse at ADHD multitasking-evner er en stor fordel her! Og når det gjelder å opptre raskt, selvsikkert og feilfritt foran hundrevis av skrikende fans og enda flere seere foran TV-en, er ADHD-evnen til å være rolig under press et annet pluss.
Hvis du finner det rette miljøet, kan ADHD-hjernen din hjelpe deg med å trives og lykkes. Faktisk har personer med ADHD styrker som andre ikke har – så oppfordringen i denne episoden er å komme deg ut for å få mest mulig ut av fordelen!
ADHD er ikke en psykisk helseepidemi, og det er heller ikke en grunn til å overdrive forskrivning av legemidler til barn. Både leger, foreldre og lærere kan alle strebe etter en mer kreativ tilnærming til egenskapene hos mennesker med et galopperende sinn, samt en bredere anerkjennelse av behovene og styrkene til personer med ADHD.
Kanskje barnet ditt har utfordringer med vedvarende konsentrasjon og sliter med lekser. I stedet for å bli frustrert og bekymret for en «nevro-atypsik-sønn», hvorfor ikke behandle dette som en kreativ utfordring for dere begge. Eksperimenter med ukonvensjonelle metoder for å hjelpe dem å holde seg engasjert mens de får mest mulig ut av multitasking-evnene sine. Prøv å la dem jobbe med TV-en på, eller med musikk i bakgrunnen, eller del leksene inn i 15-minutters intervaller. Fortsett å prøve nye ting, og du vil snart finne en unik tilnærming som passer barnet ditt.
Voksne med ADHD kan også bruke disse taktikkene i sitt eget liv. Og som ansatt i psykisk helsevern er nok dette de beste rådene jeg kan gi. Istedenfor å gå til legen med en sterk følelse av tilkortkommenhet, fiasko og tanker om svekkende kognitive evner, kan du se på fordelene ved måten din oppmerksomhet opererer på. Istedenfor å jakte på en diagnostisk merkelapp og medisinsk drahjelp for å passe inn i A4-boksen, kan du forsøke å legge til rette for deg selv slik at dine evner kommer til sin rett, istedenfor å tilpasse deg en kontekst du ikke mestrer.
Vi ligger alle sammen på et spekter av mer elle mindre uro, konsentrasjon, hukommelse og evnen til å gjennomføre kjedelige oppgaver, og jeg vil hardnakket påstå at dersom vi klarer å tilrettelegge for oss selv så vi mestrer livet for egen maskin, kommer vi enormt styrket ut av det med både mestringsfølelse og bedre resultater. Dersom vi gir etter for samfunnets trange normer og rigide krav, risikerer vi en langt mer passiv holdning til egen situasjon hvor vi kanskje blir avhengig av medikamenter for å passe inn. Den veien kan føre til andre sinnstilstander preget av håpløshet, maktesløshet og andre følelser som er drivere i både depresjon og angst.