Når det er snakk om menneskets personlighet eller karakter, dreier det seg om et sammenhengende system av holdninger og typiske reaksjonsmønstre i møte med tilværelsen. Vår karakter er noe som utformes i samspill med omgivelsene. Det lille barnet leser om seg selv i foreldrenes ansikt. Mennesker speiler seg i andre, og gjennom erfaringer fra det sosiale landskapet utvikles holdninger, selvforståelse og måter å forholde seg på. I amerikansk psykologisk litteratur snakker man gjerne om «coping mechanisms», mens på norsk kaller man det gjerne for tiklpasningsmekanismer. Det handler om en personlig stil på godt og ondt. Det er et slags håndteringsmønster som gjennomsyrer mye av personens vesen. Noen er sjenerte, noen er frempå, noen er sjarmerende, forsiktige, impulsive, unnvikende eller skeptiske. Når slike egenskaper er en del av vår karakter eller personlighet, er det noe som utspiller seg mer eller mindre ureflektert. Det er en del av den vi er i møte med verden. Selv om de fremtredende delene av vår personlighet er noe som aktiveres automatisk, er det likevel noe vi ofte er bevisste om. Kanskje beskriver vi oss som sjenerte eller tilbakeholdne, og har dermed en visshet om denne tendensen i vår egen person. Dermed er ikke det vi kaller karaktertrekk noe som krever ekstra mye av vår mentale kapasitet. Personlighetstrekk er ikke en del av kroppens krisehåndteringssystem som påkaller ekstra ressurser i situasjoner hvor vi på en eller annen måte er utilpasse.
I svært pressende situasjoner, kan mennesker imidlertid ha behov for ekstra assistanse. Når vi på en eller annen måte føler oss truet, usikre eller redde i møte med livet, hender det at det psykiske forsvaret kobler inn for å avhjelpe situasjonen. Det psykiske forsvaret er noe som kobles inn i tillegg til våre mer karakteristiske egenskaper, og det krever ekstra «psykisk» energi. Det er med andre ord snakk om en mer generell psykisk mobilisering i en situasjon som på en eller annen måte ligger over terskelverdien for det vi makter å håndtere med våre sedvanlige «tilpasningsteknikker».
Det psykiske forsvaret sammenlignes av og til med kroppens immunsystem. Det opererer ofte i det ubevisste og er helt avgjørende for vår psykiske overlevelse. Forsvaret sin oppgave er på sett og vis å sørge for at vi ikke overveldes av følelser. Det fysiske immunforsvaret beskytter oss mot bakterier, virus og lignende, mens det psykiske forsvaret beskytter oss mot sterke følelser som oppstår i forbindelse med indre konflikter eller konflikter mellom individet og omgivelsene. Det psykiske forsvaret sørger for å regulere den angsten som oppstår i møte med livet. Det betyr at følelser som ligger over terskelverdien for det vi makter å erkjenne blir dempet, fortrengt eller avskrevet ved hjelp av de ulike forsvarsmekanismene. Det kan sørge for å skape en viss sjelefred, men det kan også forårsake en del sekundære problemer. Målet er at vi skal beholde en mental likevekt, men det kan gå på bekostning av en mer realistisk oppfatning av ulike situasjoner, noe som deretter kan avstedkomme ytterligere konflikter eller forvirringstilstander.
Vårt fysiske immunforsvar kan i visse tilfeller utvikle noen «systemfeil» eller sykelige reaksjoner som ved allergi, og på samme måte kan det skje feilutviklinger i det psykiske forsvaret som gir mennesket visse tilpasningsproblemer. Det er gjerne tilpasningsproblemer av denne typen man forsøker å bearbeide i psykologisk behandling.
Det psykiske forsvaret hjelper oss i visse situasjoner, men overgangen mellom de situasjonene hvor forsvaret har en nødvendig funksjon, og de situasjonene hvor forsvaret hemmer tilpasning, er flytende og individuelle.
I dagens episode av SinnSyn skal jeg tilbake til de psykiske forsvarsmekanismene, og jeg skal fokusere en del på handlingsforsvar, passiv aggresjon, somatisering, skyldfordeling og projeksjon.
