Hva er mitt ansvar? Hvor mye ansvar kan jeg ta for egne tanker, følelser og handlinger? Når jeg ikke evner å bistå barna på en god måte, blir utålmodig og irritert, er det da mitt ansvar å hente meg inn? Eller er min utålmodige natur en del av mitt sosiale og genetiske opphav, og dermed en slags disposisjon for utålmodighet påført meg av mine forfedre og min arv? Kan det hende at hjernen min ikke er konstruert for tålmodighet, og dermed vil mine forsøk på å være tålmodig mislykkes gang på gang. Det er sant at jeg mislykkes, og det er ikke usannsynlig at det er mine erfaringer gjennom livet som gir grobunn for min litt rastløse natur, men selv om årsaksforholdet ligger i årsaker jeg egentlig ikke hadde noen kontroll på, må det fremdeles være mitt ansvar å trekke pusten dypt og senke skuldrene når barna gjør alt det jeg mener de ikke burde gjøre.
Dette er et vanskelig tema, og når jeg snakker om det blir jeg ofte moraliserende og litt frekk. Jeg tror egentlig at alt vi gjør har en årsak som igjen har en årsak også videre ad infinitum. Disse årsakene kan ligge utenfor vår kontroll og de kan være påført oss av rene tilfeldigheter eller av andre mennesker som igjen gjør det de gjør på grunn av årsaker utenfor deres kontroll. Det vil si at vi dypest sett ikke kan klandre mennesker for noe som helst. Hvis man nøster tilbake årsaksforholdene, handler de på bakgrunn av påvirkninger de egentlig ikke kunne noe for.
På denne måten kan man unnskylde alt, og man blir et slags evig offer for årsakssammenhenger utenfor egen kontroll. Jeg tror kanskje det forholder seg omtrent slik, men jeg tror ikke det er en god holdning til seg selv og livet. Jeg tror vi bør tenke at mennesker er ansvarlige, og jo mer ansvar de våger å ta, desto mer kontroll kan de opparbeide seg og desto mer mening og herredømme over eget liv vil de føle på. Desto mer ansvar vi fraskriver oss, desto mer meningsløst og tilfeldig vil livet fremstå, og desto mer hjelpesløs vil man føle seg.
Spørsmålet er hele tiden hvor mye ansvar kan vi bære, og hva skal vi slippe å bære. Mindre ansvar gir en lettelse i øyeblikket, men på lang sikt kan det representere en mentalitet som borger for et liv preget av håpløshet og meningsløshet. mer ansvar kan avstedkomme mer mening, men for mye ansvar kan knekke oss fullstendig. Jeg tror god psykisk helse kan handle om å våge å påta seg stadig mer ansvar, og det er nettopp det jeg skal snakke om på en litt sleivete måte i dagens episode av SinnSyn.
Ansvar kan simpelthen være et så vanskelig ord å definere at det har lett for å miste sin betydning. Jens Stoltenberg vant i 2013 avstemningskonkurransen «Årets gullkorn» i Dagbladet for en uttalelse om ansvar i «Politisk kvarter» på NRK: «Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for.»
Enkelt og greit?
Statsministeren fikk over en fjerdedel av de avgitte stemmene. Kanskje var det fordi de fleste av oss kjenner oss igjen i utsagnet «ansvaret var så tungt at det var enkelt å løpe fra det», slik tristessekunstneren Nils-Fredrik Nielsen uttrykker det. Eller hva med Piet Heins aforisme: «Hver gang et ansvar blir delt mellom to, blir det bare en prosent til hver.»
Vårt moralske ansvar er altså slett ikke så lett å kartlegge. Men vi kan heller ikke løpe fra det, får vi høre. Med friheten følger nemlig ansvaret, og friheten vil vi jo ha. Eksistensialisten Jean-Paul Sartre sa det slik: «Mennesket er dømt til å være fri. Dømt, fordi det ikke har skapt seg selv, og fri, fordi det, når det engang er satt inn i verden, er ansvarlig for sine gjerninger.» Det frie menneske har da altså ikke noe valg: Ansvaret følger med vår eksistens som frie, velgende og handlende mennesker i verden.
I det vi fraskriver oss ansvaret for egne handlinger på grunn av en dårlig fungerende hjerne, eller andre mentale forstyrrelser, mister vi litt frihet til å forandre oss eller forbedre oss. Det er altså en pris å betale for å slippe ansvar, og jeg tror at nettopp dette dilemmaet er spesielt present når det kommer til psykiske plager.
I dagens episode er jeg i overkant moraliserende og frekk for å statuere et poeng jeg mener er viktig. Hvis du hører dette og tenker at jeg klander deg for en ulykke som er påført deg fra andre, er det ikke meningen å klandre deg. Jeg mener ikke at man er skyldig fordi man har ansvar, men at man ofte må ta ansvar for ting man ikke har skyld i. Her er det eksempel med babyen på trappen som synliggjør mitt standpunkt. Hvis du går ut en morgen og oppdager at noen har plassert en baby på trappen din, er det ikke din skyld at babyen ligger der, men det har blitt ditt ansvar å ta den med inn og eventuelt ringe til barnevernet eller andre relevante myndigheter. Hvis du lar barnet ligget, blir du ansvarlig for det barnet, selv om du dypest sett ikke har noe med dette barnets skjebne å gjøre, bortsett fra at det tilfeldigvis havnet på din dørstokk.
Når man ikke fungerer optimalt i livet sitt, kan det være tusenvis av årsaker til dette, og mange av årsakene er omtrent som babyen på trappen, altså ikke vår skyld. Likevel er det vi som må gjøre noe med problematikken. La oss si at man sliter med konsentrasjon. Det kan hende at de delene av hjernen vår som understøtter et skarpt fokus er ustabile og dårlige, og det kan tenkes at det har et genetisk opphav. Hvis vi tenker at det er uheldig, men ikke fastlåst, kan det hende vi bestemmer oss for å ta skjeen i egen hånd og bruke de neste årene på å oppøve konsentrasjon regelmessig hver uke. Da tar vi mye ansvar og vi har mye frihet til å gjøre noe meningsfullt med våre utfordringer på egenhånd. Det kan avstedkomme både mestringsfølelse, ansvarsfølelse og en opplevelse av eierskap til eget liv og autonomi, og muligheten for å være helsemessig selvforsørget. Hvis man tenker at det er biologisk fastlåst, men at en medisin kan skjerpe foksus, kan det også hjelpe på situasjonen, men de positive helsegevinstene ved mestringsfølelse og eierskap til egne utfordringer blir borte ved en ren medikamentell intervensjon. Mange må ha medisiner, men det er viktig å reflektere over hva man får og hva man går glipp av i det man vekter forholdet mellom ansvar for egen utvikling og muligheten for å belage seg på tiltak som kommer utenfra og krever mindre av oss.
Hvis man legger for mye ansvar på individet for egen utvikling, risikerer man at mennesket føler seg kronisk mislykka hvis de ikke makter å bære oppgaven. Hvis man forklarer mennesket utfordringer ved å erklære at individet er et offer for ytre omstendigheter, risikerer man å frarøve mennesker eierskap til egen helse, muligheten for å gjøre noe med problemet, samt installere en følelse av håpløshet og hjelpeløshet. Begge deler er veldig uheldig, og derfor bør vi reflektere over dette dilemmaet hver gang vi befinner oss i en vanskelig livssituasjon, enten det dreie seg om fysiske eller psykiske vanskeligheter. Det er også viktig som behandler å reflektere over denne vektskålen som må balanseres med riktig dosering av ansvar.
