#408 – Misnøye paradokset

Noen ganger er det en klar hensikt med det vi gjør, og noen ganger lever vi livet som et pliktløp fullt av krav og skyhøye standarder vi ikke kan innfri. Aristoteles har en løsning på et stressende liv.

Jeg hørte en episode av podcasten til Sam Harris hvor han snakket med filosofen Kieran Setiya. Han hadde skrevet boken med tittelen Midlife: A Philosophical Guide (Princeton University Press). Denne boken hadde mange aspekter som omkranset mulighetene for å leve et meningsfullt liv, og blant det Setiya diskuterer i boka er forholdet mellom såkalte teliske og ateliske aktiviteter. Dette henter han fra Aristoteles som sa at det er to brede kategorier av aktiviteter som kan gjøre livet meningsfullt: teliske og ateliske aktiviteter.

Telos på gresk betyr formål, eller mål. Teliske aktiviteter varierer fra ganske vanskelige og prestisjetunge prosjekter, som å komme inn i den olympiske troppen for en bestemt idrett eller skrive en bok, til de mer vanlige ambisjoner om å ta en høyskolegrad eller få en forfremmelse på jobben. Problemet med teliske aktiviteter er at de genererer et paradoks: Hvis du mislykkes, er du ulykkelig fordi du mislyktes. Men hvis du lykkes, så forsvinner gleden du fikk av å nå målet ditt akkurat i det øyeblikket du oppnår det, eller kort tid etterpå.

De fleste av oss har opplevd antiklimakset ved å oppnå et mål. Jeg har skrevet ferdig tre bøker, og hver gang har jeg forventet en veldig tilfredsstillelse, men følelsen var mer i retning av tomhet, etterfulgt av spørsmålet om hva jeg skal gjøre nå.

Denne utfordringen er sannsynligvis enda mer presserende for profesjonelle idrettsutøvere. Du jobber hele ditt tidlige liv for å vinne World Cup, US Open eller spille på landslaget. Svært få mennesker oppnår faktisk den slags målsetninger. Men når du først har gjort det, stirrer du på resten av livet ditt, hvor du neppe gjentar den bragden, og selv om du gjentok det, ville det ikke vært det samme. Uansett vil sannsynligvis ikke kroppen din tåle den typen behandling og treningsregimer, så du må «pensjonere deg» i en alder der de fleste bare begynner å få etablert en fast kurs i livet.

Så poenget er at teliske aktiviteter kan være svært meningsfulle for folk, men de kan ikke opprettholdes som en varig kilde til mening, og de genererer misnøyeparadokset nevnt ovenfor. Hva så?

Aristoteles foreslo at den andre formen for aktiviteter kan komme til unnsetning, ateliske aktiviteter. Dette høres først merkelig ut. Du mener at jeg skal få mening i livet mitt ut av ting som ikke har noe mål? Hva pokker?

Men her er det likevel en del viktige elementer: Ateliske aktiviteter gjøres for deres egen skyld, ikke for å oppnå et bestemt mål. For eksempel å gå på tur bare fordi du liker å gå. Eller hvis du ikke driver med en sport fordi du ønsker å bli profesjonell, imponerer andre og lignende, men fordi du liker det. Aktiviteten er sin egen belønning. Og – i motsetning til teliske aktiviteter – er den potensielt sett uendelig fornybar.

Uten tvil er de viktigste ateliske aktivitetene i et menneskes liv å tilbringe tid med partneren sin, barna sine (hvis man har noen) og vennene sine. Dette er ting du gjør for deres egen skyld, ikke fordi du sikter mot et fjernt mål. Og de er behagelige, meningsfulle og varer potensielt sett livet ut.

Så vidt jeg har forstått, skriver Kieran Setiya i takt med den stoiske filosofien, på linje med psykologen Svend Brinkmann fra Danmark som er en uttalt tilhenger av stoisismen. Og et nøkkelbegrep i stoisismen er at det viktigste gode i livet er utøvelse av dyd. Og dyd er å gjøre noe, ikke for å få seg selv til å se bra ut, eller for å oppnå et personlig mål: Det skal praktiseres fordi det er bra i seg selv, det er sin egen belønning. Det vil si at dyd er en grunnleggende atelisk aktivitet, og den gir oss stadig mening – Den er en utømmelig kilde til mening, mens de teliske aktivitetene gir mål og motivasjon, men lett fører oss til mismot og gevinstene ved måloppnåelse kan være sporadiske og mindre attraktive enn det man innbiller seg – Altså skuffende.

Et godt liv er til syvende og sist en fornuftig blanding av teliske og atelisk sysler. Sett deg for all del som mål å få lønnsforhøyelse, skrive en bok eller konkurrere i OL. Men ikke glem her og nå, oppmerksomheten som skal gis til menneskene du har rundt deg, og aktiviteter som ikke fører til et bestemt mål, men som gir noe for sin egen del.

I dagens episode skal jeg reflektere litt videre over denne distinksjonen og se hvordan disse konseptene kan klaste lys over følelsen av press, prestasjon, perfeksjonisme og en tirade av krav og standarder moderne mennesker føler de må leve opp til. Kan det tenkes at vi må minne oss selv på dyd og verdien av det ateliske? Det er spørsmålet i dagens episode av SinnSyn.

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.