Meditasjon og selvutvikling kan utvikle seg som et navlebeskuende prosjekt. Noen går inn i meditasjon med hud og hår, reiser til ulike meditasjonsretreat og bruker uhorvelig med tid på sitt selvutviklingsprosjekt. Målet er å finne indre ro, sitt sanne ”JEG”, komme i kontakt med det ”spirituelle” eller nå opp til ”transpersonlige” bevissthetstilstander. Slike målsetninger kan lett virke egosentriske, og mange ganger er det nettopp det de er. New Age narsissisme og MEG-generasjonen representerer en slags selvelskende egotripp hvor det er politisk korrekt å forlange respekt for egne behov og følelser under en fane av Østlige inspirerte selvutviklingsteknikker assosiert med åpenhet, balanse og medmenneskelighet. I realiteten er mange av disse prosjektene egoisme forkledd som ydmykhet, og det er av verste sort.
Vi er ikke bare et ”jeg”, men også et ”vi” og vi hører til et et større felleskap og er en del av en større helhet med naturen og kosmos. Hvis selvutvikling sentreres rundt vår egen navle, bør det sannsynligvis betraktes som et forfeilet prosjekt. Her på SinnSyns mentale treningsstudio assosierer vi selvutvikling med evnen til å utvide sine indre grenser og se seg selv i et stadig større perspektiv. Vi utvider vår identitet, og resultatet er at behovet for å forsvare grensene for hvem vi er blir mindre. Det betyr igjen at vi kan møte andre med større åpenhet og bifalle tilværelsen med en uhindret glød. Meditasjon og selvinnsikt kan gi mange personlige gevinster, men sekundært kan det berike andre mennesker og våre sosiale forbindelser. Rent faktisk kan et rolig og balansert menneske smitte andre med en tilsvarende ro. Med andre ord kan det øke graden av vennlighet og medfølelse. Jeg betrakter dette som et verdig argument for selvutvikling. Målet med meditasjon bør altså være indre balanse for å dempe narsissistiske behov, og dermed utvikle seg som et varmere og mer tilstedeværende medmenneske. Sånn sett kan og bør selvutviklingsprosjekter ha en komponent som er noe annet enn å meditere. Veldedighetsarbeid eller engasjement i samfunnsnyttige prosjekter kan være et viktig supplement i selvutvikling slik at man ikke forsvinner i sin egen navle.
I dette korte utdraget fra et foredrag om mindfulness, snakker jeg om ordet «jeg». Det viser seg nemlig at det å bruket ordet «jeg» veldig mye er forbundet med depresjon, livskriser og psykiske plager. Dette er kanskje ganske innlysende fordi smerte gjør oss selvsentrerte, og når smerten er psykisk eller følelsesbetinget, blir vi ofte oppslukt av oss selv og vår egen misere, og nettopp det er den farlige loopen man kan havne i ved psykiske plager. Derfor kan det tenkes at en praksis som aktivt går inn for å la egne tanker, bekymringer og plager få lov til å være, uten å dømme dem eller ønske det annerledes her og nå, er svært kurativt i møte med livet motgang. Dette er kanskje litt uklart? I så fall forsøkt jeg å lande dette poenget i de neste minuttene.
