I november 2022 skulle jeg på et såkalt nettverksmøte i klassen til min sønn på 10 år. Det er et arrangement hvor foreldre skal møtes for å etablere en dialog, snakke om ting som eventuelt er utfordrende og gi en liten status presens på situasjon for eget barn. Det er i utgangspunktet en ganske god idé, men det er også en litt utfordrende arena. Noen vil ha felles kjøreregler for alle hva angår sosiale medier og skjermtid, mens andre får en en slags «kløe» for alt som handler om å gå i samme takt på alle områder. Noen mener at de kjenner sitt barn best og må få bestemme egne regler ut i fra det behovet barnet har, mens andre argumenterer for at felles regler for hele klassen gjør at man unngår følelsen av urettferdighet og presset som oppstår på foreldre når noen barn får lov til mer enn andre barn og så videre. Derfor er et nettverksmøte en potensielt sett utfordrende situasjon, og selv er jeg litt redd for å gå dit. Det kan handle om mange ting, men i klasser med høy moral og mange «korrekte meninger», kan man lett komme til å føle seg litt dårlige enn de andre, og det er vel den følelsen jeg forsøker å manøvrere utenom de gangene jeg velger å ikke gå på denne typen møte. Men i dag måtte jeg gå fordi jeg hadde sagt ja til å innlede hele møte med et kort foredrag om aktuell tematikk i en 6. klasse. Derfor stilte jeg opp på foreldremøte med høyere puls enn vanlig, og min oppgave var å sette scenen for en samtale mellom foreldrene i etterkant av min innledning. Så i dag har jeg en litt spesiell episode. Du skal nemlig få være med på foreldremøte, noe som kanskje ikke høres så aktuelt ut, men jeg tror at tematikken knyttet til prestasjonsangst, utenforskap, mobbing og perfeksjonisme er noe de fleste kan relatere til. Velkommen til nettverksmøte for 6. trinn på en barneskole i Kristiansand.
