Å lyve er en av de tingene som alle gjør, selv om de fleste ikke vil innrømme det uten videre. Løgn er ekstremt nyttig, enten du skylder på hunden som spiste opp leksene dine, prøver å unngå en parkeringsbot eller bare prøver å være hyggelig når noen gir deg en gave du ikke liker. Å lyve er ikke bare beleilig; det er en del av det å være menneske.
Så hva er problemet?
Selv den minste løgn legger aksjer i normaliseringen av et usannhetssystem, noe som igjen kan føre til mye større løgner – løgner som har potensial til å starte kriger eller få folk til å miste troen på vitenskap og forskning. I dag er kanskje en eskalerende tendens til løgn et stort problem for menneskeheten. Jeg tror det er viktig at vi sammen gjør alt i vår makt for å være så sannferdige som mulig, selv om det betyr å såre bestemors følelser når hun strikker en genser som er tre ganger for stor til deg.
Hypotesen er at tilbøyeligheten til å lyve er noe som akkumuleres i takt med selv små løgner. Så lenge man anser det som uskyldig å fortelle en hvit løgn, er man likevel med på å understøtte en mer omseggripende aksept for løgn, og det er denne aksepten som kan vokse seg ut over sine grenser og bli en trussel for oss rent personlig, men også på en samfunnsnivå.
Har du noen gang vært så innsauset i en løgn at du vet at du kommer til å bli avslørt? Denne følelsen av uro som oppstår når sannheten er undergravd går hånd i hånd med mye stress og angst, og den eneste måten å unngå det på er å alltid opptre så sannferdig som mulig.
Det krever en betydelig innsats å lyve, siden du må holde styr på alt du har sagt. Sannheten krever derimot ingen overvåking overhodet.
Uansett arten av løgnen du forteller, vil du ha en tendens til å videresende forskjellig informasjon til forskjellige mennesker avhengig av hvordan du tror de vil reagere. Det er her forvirringen oppstår: du er skjebnebestemt til å glemme hva du har sagt og til hvem.
Og situasjonen kan bli enda mer komplisert. Du vil begynne å bekymre deg for om personene du har fortalt motstridende historier til vil begynne å snakke seg imellom og legge merke til inkonsekvensene. Du kan ha løyet i et forsøk på å beskytte dem mot ubehagelig informasjon, men å bli avslørt som en løgner vil som regel gjøre mer skade enn det gode løgnen din kan ha generert. Derfor er det bedre å være ærlig mot alle så du slipper å bekymre deg for å bli avslørt.
Å opprettholde en fasade er hardt arbeid. Når du lyver, selv for å skåne andres følelser, hindrer du person fra å få tilgang til virkeligheten. Det er betenkelig å hevde at en person har rett til å forby noen andre fra å vite sannheten, eller bestemme hvilken informasjon de skal ha tilgang til.
Like viktig som det er å avstå fra å lyve for andre, er det også nødvendig å ikke lyve for deg selv. Når du er uoppriktig om hvem du egentlig er, blir du tvunget til å kontinuerlig presentere et falskt bilde av deg selv for omverdenen. Dette kan ha en ødeleggende effekt på selvtilliten din – du vil bli stadig mer avhengig av vedlikeholdet av ditt «ansikt utad» og mindre knyttet til hvem du virkelig er. I verste fall mister du deg selv på en sosial scene.
I dagens episode skal jeg snakke om løgn, bullshit og hvordan vi eventuelt lyver for oss selv. Noen ganger er vi så vant til å presentere oss på en bestemt måte, at vi nesten har mistet kontakten til den vi egentlig er bak fasaden. Jeg skal også snakke litt om hvordan vi kan komme til bunns i oss selv, eller se oss selv i et klarere lys. Blant annet er det mulig å rydde litt opp på innsiden ved å skrive dagbok, noe som viser seg å ha ganske store psykiske helsefordeler.
