Jeg skal snakke om Abraham Maslow og hans konsept om menneskelig vekst og muligheter for selvaktualisering. Veien til et liv som ikke er driftet av kampen for å tilkjempe oss det vi mangler, altså et liv basert på mangel-motivasjon og en følelse av tilkortkommenhet, men snarere være motivert av overskudd, nysgjerrighet og genuin interesse og omtanke for verden rundt oss, er en kronglete vei for de fleste mennesker. På denne veien beskriver Maslow en rekke interessante detaljer som forteller mye om menneskets natur og våre ulike drivkrefter, noe som altså er tema for denne episoden her på SinnSyn.
Tenk tilbake på forrige gang du følte deg sterkt motivert til å gjøre noe. Føltes den mentale tilstanden irriterende eller uønsket, som om du ønsket å bli kvitt et ubehag eller dekke et behov så raskt som mulig? I så fall ble du motivert av et mangel-behov. Du følte deg med andre ord truet av å mangle noe, og denne mangelen generere en negative følelse som motiverer oss til å oppnå likevekt ved å tilkjempe oss det vi mangler.
Men hva om du faktisk likte hvordan den motiverte tilstanden føltes, til det punktet hvor du ikke ville at den skulle ta slutt? Det vil si at du befinner deg i en slags tilstand av ubalanse, men du vil ikke nødvendigvis bare ha følelsen av ubalanse vekk. Ubalansen vekker nysgjerrighet, vitebegjær og en trang til å utforske tilstanden nærmere.
I så fall var du kanskje motivert av en form for vekst-mentalitet, uten noe ønske om å gå tilbake til det kjente og kjære eller gjenopprett en tilstand av likevekt – du ville bare fortsette videre. Den essensielle forskjellen mellom disse to typene motivasjon er at mangelmotivasjon presser seg mot sitt eget mål, mens vekstmotivasjon er et mål i seg selv.
Kanskje den største forskjellen mellom mangelmotivasjon og vekstmotivasjon er måten de gjør det mulig for mennesker å se verden på. Vekstmotiverte mennesker preges av at de ikke har noen akutte behov som må dekkes. I praksis betyr dette at slike mennesker kan se forbi sine egne ønsker for å se tingenes iboende natur – tingen i seg selv.
Tenk på kjærlighet som et eksempel. Kjærlighet er et lavere mangelbehov som bare kan tilfredsstilles av andre mennesker. Når motivert av dette behovet, er en person avhengig av miljøet sitt – spesielt av menneskene som forsyner ham med kjærlighet. Han må overvåke oppførselen sin konstant slik at han ikke risikerer å miste dem, noe som gjør ham både engstelig og ute av stand til å se andre mennesker som mål i stedet for midler.
Den selvaktualiserende personen er derimot langt mindre avhengig av omgivelsene. Hun er mye mer autonom og selvstyrt, og hun ser ikke lenger på mennesker som behovstilfredsstillere hvis betydning hviler på deres nytte for henne. I stedet ser hun mennesker som hele, kompliserte og unike individer, og hennes kjærlighet til dem er basert på deres objektive, iboende egenskaper, ikke hva de kan tilføre henne av anerkjennelse, kjærlighet, oppmerksomhet eller hva nå det er man kan mangle fra andre.
Med andre ord ser selvaktualiserende mennesker på andre som mål snarere enn midler. Maslow kalte denne formen for kjærlighet for B-kjærlighet – det vil si kjærlighet til den andre personens vesen – Beeing-love. Det står i motsetning til D-love, som er kjærlighet som avhenger av et behov som den andre personen tilfredsstiller for deg. D-love står for deficiency-love, altså en kjærlighet motivert av en mangel.
I samtaler med venner, i populærkulturen, selv i psykologiforskning, har kjærlighet en tendens til å bli definert i negative termer. Vi tenker på kjærlighet som en mangel. Kjærlighet er noe folk vil ha, noe de lengter etter, noe som må finnes der ute. Å finne kjærlighet betyr å motta kjærlighet.
Men menneskene som føler at de virkelig har funnet kjærligheten, menneskene som ikke opplever kjærlighet først og fremst som en mangel, er de som gir kjærlighet.
Så hvordan opptrer folk som praktiserer denne «utadvendte» kjærligheten basert på overskudd?
For det første har de en tendens til å være drevet av selvoverskridende verdier. Disse menneskene er også kjent for høye nivåer av toleranse, velvilje og pålitelighet. De har karaktertrekk som vennlighet, ydmykhet og tilgivelse. Andre mennesker elsker å være rundt dem. Men B-elskende, altså beeing-love-mennesker, er også i stand til å ivareta sine egne behov og hevde seg selv når det er nødvendig – de gjør det bare på en måte som gjør at de forblir omsorgsfulle og tar hensyn til andre.
I Maslows ideer kan man altså lære mye om kjærlighet, men han har mer å by på enn som så. Herved er du velkommen til en time om de ulike drivkreftene og blokkeringene som ligger på veien mot selvrealisering, eller selvaktualisering, som Maslow kalte det. Velkommen skal du være!