De fleste episoder her på Sinnsyn handler om å lodde dybden i den menneskelige syke. Denne episoden er ikke et unntak. Nok en gang skal vi tilstrebe å kaste nytt lys over menneskers indre liv og vise vei innover i den mørke skogen. Skogen spiller også en rolle i dagens episode, både som metafor på det ubevisste sjelslivet, men også i rent bokstavlig forstand hva angår menneskets forhold til naturen som en kilde til mental helse.
For å se seg selv i et klarere lys, bør man være i bevegelse. Klare tanker oppstår under den åpne himmelen i naturlige omgivelser. Og det er ikke tilfeldig at Aristoteles tok med seg elever på vandring for å lufte nye ideer og diskutere livets mysterier. Nietzsche skriver i Ecce Homo at man bør gå minst åtte timer om dagen og aldri stole på en tanke som oppstår når man sitter stille innendørs.
I dag tilbringer vi 21,5 av døgnets 24 timer innendørs, og vi sitter stille 62 prosent av dagen, ifølge helsedirektoratet. Det viser seg at folk som sitter i fengsel er mer i kontakt med naturen fordi de har krav på en time om dagen, enn folk som ikke sitter i fengsel, så vi er altså mye inne og vi er mye i ro. For mye…
Hva gjør dette med den klare tanken, innsikten vi eventuelt har eller ikke har i oss selv, og vår mentale helse generelt sett? Det er blant spørsmålene som løftes i dagens episode, og jeg håper at du hører på denne episoden når du går eller beveger deg, gjerne i det fri. Velkommen til en ny episode her på Sinnsyn.
Så naturen er en kilde til mye helse og kanskje en undervurdert kilde. I alle fall i en verden hvor teknologi og urbanisering dominerer livene våre, så synes jeg at Henry David Thoreau’s klassiker ,Walden, er en tidløs påminnelse om naturens rolle i å fremme mental helse og velvære.
Den er skrevet på midten av 1800-tallet. Boka skildrer Thoreaus toårige opphold i en hytte ved Walden Pond, hvor han søkte en enklere og mer bevisst tilstedeværelse i nærhet til naturen. Dette arbeidet gir verdifull innsikt i hvordan vårt forhold til naturen kan påvirke vår psykologiske tilstand.
Hypotesen i dagens episode var jo at vi har mistet kontakten til vårt hjem utenfor hjemmet, nemlig naturen, og at det kan få ganske omfattende konsekvenser for vår psykiske helse. Thoreau argumenterer for at en dyp forbindelse med naturen er essensiell for menneskets åndelige og mentale velvære. Han observerer at tid brukt i naturen gir en følelse av fred og klarhet som ofte mangler i det travle bylivet.
I boken, som på norsk heter «Livet i skogen», fremheves verdien av enkelhet og det å leve bevisst ved å redusere materielle behov og fokusere mer på naturens skjønnhet. Thoreau argumenterer for at vi kan oppnå en dypere forståelse av oss selv og vår plass i verden i tettere forbindelse til naturen. Jeg tror vi vet dette, men jeg tror ikke alltid vi tar konsekvensene av det.
I alle fall så viser statistikker fra helsedirektoratet at vi stort sett er innendørs og stort sett i ro. Og det er altså det motsatte av anbefalingene til Thoreau, og Nietzsche for den saks skyld, altså det å bevege seg i naturen, både for å få en klare tanke, men også for å komme tilbake til kroppen og sansen – Om å være til stede i nuet.
Thoreau poengterer også dette med refleksjon og selvoppdagelse i denne ensomheten ved Walden Pond. Det var en periode med intens selvrefleksjon for Thoreau. Han oppdaget at stillheten og roen i naturen tilbyr et ideelt miljø for selvoppdagelse og kontemplasjon. Thoreau observerte direkte hvordan naturen kunne ha en beroligende og helbredende effekt på sinnet.
Han beskriver hvordan lydene og følelsene av naturen bidro til å lindre stress og fremme en følelse av velvære. Senere forskning støtter disse erfaringene. Man vet at 20 minutter i naturen senker nivåer av stresshormoner betraktelig. Det er også interessant å se hvordan vi kanskje lever så mye i hodet, grubling og bekymring om ytre forhold, fremtid og fortid, at vi ikke bare mister kontakten til naturen og våre omgivelser, men også kontakten til kroppen.
Det å være i sine sanser i møte med naturen var et viktig poeng hos Thoreau. Og han har ganske interessante beskrivelser av en kropp som befinner seg i skogen, mens han i ånden er på kontoret for å fullføre en oppgave han er pålagt å gjøre med frist til i morgen. Jeg tror mange mennesker befinner seg i hodet på denne måten, og at det kan gjøre regnskap for mye av den kroppslige slitenheten og smerten vi ofte opplever kroppslig.
Det er også interessant at naturen har en evne til å påkalle sansene våre, slik at vi kommer ned fra hodet og inn i kroppen, eller inn i skogen, eller inn i oss selv. Mange opplever at det er nettopp denne typen tilstedeværelse som stimuleres i skogen, og trolig er det her vi samtidig opplever at kortisolnivået, altså stressnivået vårt, senkes betraktelig.
Moderne psykologi har omfavnet konsepter som mindfulness og naturterapi, som begge har røtter i Thoreaus filosofi. Disse praksisene oppfordrer til tilstedeværelse i øyeblikket og en dypere forbindelse med den naturlige verden. Thoreau fremhever også dette med enkelhet, og det kan tolkes som en oppfordring til å koble seg fra denne konstante strømmen av teknologi, stimuli og informasjon som bombarderer oss hver eneste dag, og heller søke tilflukt i naturens ro.
Denne livsstilen til Henry David Thoreau ved Walden Pond understreker også viktigheten av bærekraft og en respektfull holdning til miljøet, noe som er ekstremt relevant i dagens diskusjon om klimaendringer og miljøvern. Det at vi er fremmed overfor naturen har en tendens til å ødelegge naturen. Vi pleier ikke våre naturlige omgivelser med omhu og omsorg, og dermed så lider naturen.
Det ser vi klare eksempler på i dag, og det er kanskje den største trusselen mot menneskeheten. På samme måte, hvis vi ikke pleier å vår tilstedeværelse i vår egen kropp, så tror jeg den også får smerter og utfordringer på samme måte som kloden får smerter og utfordringer, fordi vi ikke har et nært forhold eller en god relasjon til hverken moder jord, eller til vår egen kropp, når vi hele tiden er i hodet, preget av stress, forpliktelser, jag og mas og suksesskriterier som er umulig å leve opp til. Vi er fanget av et sneversynt effektivitetstyranni som gjør os fremmede for hverandre, os selv og vårt naturlige habitat. Det er en stor krise hvor symptomene er mange, men psykisk sett kulminerer det i en slags «stille depresjon», følelse av meningsløshet og utmattelse.
Walden av Henry David Thoreau er mer enn bare en bok, det er en veiledning til et mer meningsfullt liv gjennom en dypere forbindelse med naturen. Noen har kalt det et laboratorium for livskunst, og det synes jeg er en god beskrivelse. I en tid hvor mental helse stadig blir utfordret av moderne livsstress, tilbyr Thoreaus refleksjoner en verdifull ressurs for å finne ro, klarhet og helbredelse i naturen rundt oss.
Thoreaus lære understreker at ved å gjennopptage naturens rolle i våre liv, kan vi også gjennopptage deler av oss selv og oppnå en sunnere mental tilstand. Så det er viktig, og det er noe jeg brenner for.
