Fra Klovner i kamp til kampen mot angsten – med Aslak «Alis» Hartberg
Hva skjer når hjernens alarmsystem begynner å varsle om farer som ikke finnes? Hvorfor kan frykten for angsten bli mer plagsom enn angsten selv? Og hvordan kan vi bruke kognitiv terapi til å bryte ut av panikkens onde sirkel? I denne episoden av SinnSyn møter jeg Aslak «Alis» Hartberg, kjent fra Klovner i kamp, til en samtale om panikkangst, psykologi og veien fra artistlivet til terapirommet.
Fra hiphop til psykoterapi
Det er ikke hver dag jeg får anledning til å intervjue en av mine gamle musikalske helter. På slutten av 1990-tallet var jeg stor fan av Klovner i kamp, og Aslak Hartberg, bedre kjent som Alis, var en sentral skikkelse i et band som bidro til å gi norsk hiphop en særegen stemme. Med humor, språklig lekenhet, selvironi og et imponerende musikalsk overskudd skapte de låter som fortsatt har en spesiell plass i norsk musikkhistorie.
Aslak har siden vist seg å være en usedvanlig allsidig musiker. Han har bakgrunn fra jazz, spilt kontrabass, komponert musikk til film og TV og beveget seg mellom ulike musikalske uttrykk. Men det var en helt annen side av livet hans jeg var spesielt interessert i da vi møttes til en samtale i SinnSyn.
For bak den musikalske karrieren finnes også en personlig historie om panikkangst. Aslak har selv opplevd hvordan angsten kan gripe inn i livet, og hvordan et tilsynelatende velfungerende menneske plutselig kan bli overmannet av en intens følelse av fare. Erfaringene førte ham etter hvert inn i psykologiens verden, og han utdannet seg innen kognitiv terapi. I dag kombinerer han musikerlivet med terapeutisk arbeid, blant annet rettet mot andre artister.
Dermed møttes vi i et interessant krysningspunkt mellom musikk, psykologi og personlig erfaring. Jeg hadde mange spørsmål, både som psykolog og som gammel Klovner i kamp-fan.
Når hjernen slår falsk alarm
Panikkangst er et av de mest fascinerende fenomenene innen klinisk psykologi. Det er også et av de tydeligste eksemplene på hvordan menneskets evne til å fortolke virkeligheten kan skape en form for lidelse som oppleves fullstendig virkelig, selv om faren vi reagerer på, ikke nødvendigvis er til stede.
Et panikkanfall kan komme som lyn fra klar himmel. Hjertet begynner å hamre, pusten blir anstrengt, kroppen skjelver, og man kan oppleve svimmelhet, uvirkelighetsfølelse eller en intens frykt for å miste kontrollen. Mange tror de er i ferd med å få et hjerteinfarkt, besvime, bli gale eller dø. Kroppen oppfører seg som om en katastrofe er nært forestående, og hjernen forsøker desperat å forstå hva som skjer.
Problemet er at hjernen ikke bare registrerer kroppens reaksjoner. Den fortolker dem. Og når fortolkningen er katastrofal, kan selve fortolkningen forsterke de kroppslige reaksjonene. Dermed oppstår en selvforsterkende sirkel hvor frykten skaper symptomer som igjen blir tolket som bevis på at det finnes noe å frykte.
Dette er kjernen i psykolog David Clarks innflytelsesrike kognitive modell for panikklidelse. Ifølge modellen kan panikk oppstå når relativt ufarlige kroppslige fornemmelser blir fortolket som tegn på en umiddelbar katastrofe. En økning i hjerterytmen blir et mulig tegn på hjertesykdom. Svimmelhet blir et varsel om besvimelse. En følelse av uvirkelighet blir et tegn på at man holder på å miste forstanden.
Det paradoksale er at frykten for symptomene bidrar til å produsere enda flere symptomer. Angstens alarmsystem begynner på sett og vis å skremme seg selv.
Frykten for frykten
Noe av det mest problematiske med panikkangst er at mennesker etter hvert kan begynne å frykte selve angsten. Det er ikke nødvendigvis situasjonen man befinner seg i som er skremmende, men muligheten for at man skal få et nytt panikkanfall.
Dermed begynner livet gradvis å organiseres rundt et forsøk på å unngå ubehag. Man unngår bestemte steder, aktiviteter eller situasjoner hvor panikken tidligere har oppstått. Kanskje slutter man å trene fordi høy puls minner om et panikkanfall. Kanskje unngår man kollektivtransport, store folkemengder eller situasjoner hvor det er vanskelig å komme seg unna. Noen begynner å overvåke kroppen sin kontinuerlig for å oppdage de første tegnene på at noe er galt.
Slike strategier kan gi kortvarig lettelse, men de har også en kostnad. Hver gang vi unngår noe vi frykter, mister vi en mulighet til å oppdage at situasjonen kanskje ikke var så farlig likevel. Og hver gang vi tyr til omfattende sikkerhetsstrategier, risikerer vi å bekrefte forestillingen om at vi bare kom oss gjennom situasjonen fordi vi tok spesielle forholdsregler.
Dette er et sentralt poeng i kognitiv atferdsterapi: Det vi gjør for å beskytte oss mot angsten, kan noen ganger være nettopp det som opprettholder den.
Angst kan dermed sammenlignes med en overbeskyttende livvakt. Livvakten er oppriktig opptatt av vår sikkerhet, men har begynt å se potensielle attentatmenn overalt. Dersom vi konsekvent følger alle livvaktens advarsler, vil vi etter hvert leve et svært begrenset liv. Oppgaven blir ikke nødvendigvis å kvitte seg med livvakten, men å lære den å skille mellom reelle og innbilte trusler.
Kognitiv terapi: Når tankene mister sin autoritet
Kognitiv terapi bygger på en tilsynelatende enkel, men dyptgripende erkjennelse: Vi reagerer ikke bare på det som skjer med oss, men også på hvordan vi fortolker det som skjer.
To mennesker kan oppleve den samme kroppslige reaksjonen og likevel reagere helt forskjellig. Den ene kjenner at hjertet slår raskere og tenker at det skyldes stress, kaffe eller fysisk aktivitet. Den andre opplever nøyaktig den samme reaksjonen, men tenker at noe er alvorlig galt. Den første fortsetter med dagen sin, mens den andre kan bli overmannet av panikk.
Det betyr ikke at angst bare er et spørsmål om å tenke positivt. Kognitiv terapi handler heller ikke om å overbevise seg selv om at alt er bra. Den handler om å utvikle et mer undersøkende og fleksibelt forhold til egne fortolkninger. I stedet for å betrakte enhver tanke som en sannferdig beskrivelse av virkeligheten, kan vi begynne å behandle tankene som hypoteser som lar seg undersøke.
Hva er det egentlig jeg frykter? Hvor sannsynlig er katastrofen jeg forestiller meg? Finnes det andre forklaringer på det jeg opplever? Og hva skjer dersom jeg slutter å forsøke å kontrollere alle kroppens reaksjoner?
En særlig viktig del av behandlingen er eksponering. Gjennom gradvis og systematisk kontakt med det man frykter, kan man få nye erfaringer som utfordrer gamle katastrofeforestillinger. Ved panikkangst kan dette også innebære å fremkalle kroppslige fornemmelser som ligner symptomene under et panikkanfall, for eksempel gjennom fysisk aktivitet eller bestemte øvelser. Hensikten er å erfare at slike reaksjoner ikke nødvendigvis varsler en katastrofe.
Her finnes et viktig skille mellom intellektuell innsikt og emosjonell læring. Vi kan forstå med hodet at panikk ikke er farlig i seg selv, men likevel reagere som om livet står på spill. For at frykten virkelig skal miste grepet, trenger nervesystemet ofte nye erfaringer, ikke bare nye argumenter.
Når kontrollen blir problemet
Et av de mest interessante paradoksene ved angst er forholdet mellom kontroll og trygghet. Når vi føler oss truet, forsøker vi naturlig nok å gjenvinne kontrollen. Vi analyserer, planlegger, overvåker og forsøker å forutse hva som kan gå galt. Dette kan være fornuftige strategier når vi står overfor reelle problemer, men i møte med panikk kan kontrollforsøkene noen ganger forsterke problemet.
Hvis jeg hele tiden undersøker om jeg er i ferd med å bli svimmel, vil jeg sannsynligvis bli mer oppmerksom på enhver liten endring i balansen. Hvis jeg kontinuerlig kontrollerer pusten min, kan den begynne å føles unaturlig. Og hvis jeg hele tiden spør meg selv om jeg er i ferd med å få panikk, vil selv små tegn til uro kunne oppleves truende.
Det oppstår en form for selvbevissthet som ikke lenger hjelper oss å forstå oss selv, men snarere gjør oss fremmede for våre egne spontane reaksjoner.
Dette minner om et bredere psykologisk fenomen: Når vi forsøker å kontrollere prosesser som normalt fungerer automatisk, kan vi forstyrre dem. Søvn er et godt eksempel. Jo mer desperat vi forsøker å sovne, desto vanskeligere kan det bli. Det samme gjelder ofte spontanitet, seksuell fungering og prestasjoner som krever at vi lar innarbeidede ferdigheter komme til uttrykk uten overdreven selvkontroll.
Kanskje er en viktig del av psykisk helse nettopp evnen til å skille mellom det vi bør forsøke å kontrollere, og det vi må lære oss å tolerere.
I møte med panikkangst kan denne innsikten være frigjørende. Målet er ikke nødvendigvis å aldri kjenne angst igjen, men å utvikle en trygghet på at angst er noe vi kan tåle. Når vi ikke lenger behandler enhver ubehagelig følelse som en krise, mister følelsene noe av sin makt over oss.
Fra scenen til terapirommet
Det er også noe spesielt interessant ved at Aslak Hartberg har beveget seg fra artistlivet til terapeutrollen. På overflaten kan disse verdenene virke ganske forskjellige. Musikeren skal skape noe, formidle følelser og prestere foran et publikum. Terapeuten skal lytte, undersøke og hjelpe mennesker med å forstå sine egne reaksjoner.
Samtidig finnes det åpenbare forbindelser. Begge arenaene handler om menneskelige følelser, sårbarhet, identitet og relasjoner. Og kanskje har artister et særlig nært forhold til noen av de psykologiske mekanismene som gjør angst så krevende.
En artist lever ofte med kontinuerlig evaluering. Publikum skal begeistres, prestasjoner vurderes, og det personlige uttrykket blir gjenstand for andres meninger. Det kan skape en spesiell form for sårbarhet, hvor skillet mellom hvem man er og hva man presterer, blir uklart. Hvis selvfølelsen i stor grad knyttes til prestasjoner, kan enhver konsert, utgivelse eller offentlig opptreden få en betydning som strekker seg langt utover selve hendelsen.
Samtidig kan scenen også være et sted hvor man opplever frihet, mestring og tilhørighet. Den samme arenaen kan romme både frykt og begeistring, usikkerhet og selvtillit. Det minner oss om at angst ikke nødvendigvis handler om mangel på mot eller kompetanse. Selv mennesker som utad fremstår som selvsikre og erfarne, kan ha et nervesystem som reagerer med intens frykt.
Aslak har erfaring fra begge sider av dette landskapet. Han kjenner artistlivet fra innsiden, samtidig som han har opparbeidet seg terapeutisk kompetanse og personlige erfaringer med angst. Det gir et interessant utgangspunkt for å forstå hvordan psykiske vanskeligheter kan oppstå også hos mennesker som tilsynelatende mestrer krevende situasjoner svært godt.
En samtale om å bli mindre redd for sitt eget sinn
Det jeg særlig setter pris på ved kognitiv terapi, er at den gir oss et konkret språk for å forstå hvordan psykiske problemer kan opprettholdes. Den inviterer oss til å undersøke samspillet mellom tanker, følelser, kroppslige reaksjoner og handlinger. Og kanskje viktigst av alt: Den viser hvordan vi noen ganger uforvarende bidrar til å holde liv i de problemene vi forsøker å løse.
Det betyr ikke at vi selv er skyld i angsten vår. Det betyr at vi kan ha større mulighet til å påvirke den enn vi først tror.
For meg handler psykoterapi i stor grad om å utvikle evnen til å se sitt eget sinn. Når vi blir oppmerksomme på våre automatiske fortolkninger, følelsesmessige reaksjoner og innarbeidede beskyttelsesstrategier, kan det oppstå en liten avstand mellom oss selv og våre egne mønstre. I dette mellomrommet finnes muligheten for å handle annerledes.
Og kanskje er dette også en av de viktigste lærdommene fra behandlingen av panikkangst: Vi trenger ikke å tro på alt hjernen forteller oss, selv når den forteller det med stor overbevisning. Noen ganger er den mest dramatiske følelsen bare et falskt alarmsignal.
I denne episoden av SinnSyn snakker jeg med Aslak «Alis» Hartberg om hans personlige erfaringer med panikkangst, hvordan han fant veien inn i kognitiv terapi, og hvordan han i dag kombinerer livet som musiker med arbeidet som terapeut. Vi utforsker angstens mekanismer, frykten for frykten og hvordan nye erfaringer kan hjelpe oss ut av mønstre som tidligere har begrenset livet vårt.
For meg var det dessuten en ekstra glede å møte en av hovedpersonene fra Klovner i kamp, et band jeg har hatt et nært forhold til siden ungdomsårene.
Det ble en samtale om musikk, psykologi, panikk og muligheten for å slutte fred med sitt eget nervesystem.
Velkommen til SinnSyn med Aslak «Alis» Hartberg!
Du kan høre hele samtalen i podcastspilleren nedenfor.
Kommentarfeltet er åpent for refleksjon og spørsmål, men det er ikke helsehjelp. Trenger du noen å snakke med nå: Mental Helse 116 123 (døgnåpen, gratis).