I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” beskriver Young og Klosko hvordan erfaringer fra oppveksten skriver seg inn i vår psykologiske programvare. I verste fall vil svikt i oppveksten utkrystallisere seg i et negativt livsmønster senere i livet. Young og Klosko kaller dette for negative grunnleggende leveregler, noe de beskriver som et mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.
I denne artikkelen skal vi fortelle historien til Christian. Noen barn blir kritisert straffet, overbeskyttet eller overstyrt, men Christian ble ingen av delene. Han ble oversett. Ofte er mangel på emosjonell tilstedeværelse og støtte noe av det verste et barn kan utsettes for. Det kan gi grobunn for leveregelen som kalles emosjonelle deprivasjon, og denne har vi beskrevet mer utførlig i artikkelen Følelsesmessig distansert og alene.
Christian er et eksempel på en mann som lider av leveregelen emosjonell deprivasjon på noen områder i livet, men ikke på alle. Moren til Christian var advokat, og da Cristian vokste opp, var det ikke så vanlig at kvinner var så karrierebevisste som hans mor. Hun var en typisk karrierekvinne som satte jobben høyt. Da Christian ble født, opplevde hun ikke den varmen og kjærligheten hun hadde forventet, men oppfattet barnet som et hinder for sin egen utvikling. I utgangspunktet hadde hun kanskje ikke ønsket seg barn, men Olav, hennes mann, ville ha barn og hun ga etter for hans ønske.
Olav er en varm og omsorgsfull mann. Han ble den viktigste omsorgsfiguren for Christian gjennom oppveksten. Moren fortsatte sine karrierebyggende aktiviteter og var lite hjemme. Av og til slå det henne at hun ikke følte så mye for sin sønn, men hun avskrev dette som et naturlig fenomen. Av og til har man bare ikke kjemi med andre mennesker, og dette kan vel også inntreffe mellom mor og barn, tenkte hun.
Situasjonen er altså den at Christian vokser opp med en solid og trygg farsfigur og en distansert og relativt kald mor.
Da Christian kommer i behandling i psykisk helsevern i voksen alder, handler det om at han har problemer med parforhold. Det virker som om han ikke klarer å finne seg en partner han kan trives med eller leve sammen med. Han blir som regel avvist av kvinner, og de forholdene han går inn i, varer aldri lenge. Dette går hardt utover Christians selvfølelse og i frustrasjon og nedstemthet søker han behandling hos en psykolog.
I terapien kartlegger behandleren Christians sosiale nettverk, familieforhold og symptomer. Det viser seg at Christian har mange gode venner. Han blir godt likt og kommer godt overens med kammerater. Dermed er hans sosiale liv ganske tilfredsstillende. Der er på det intime planet hans hovedproblem ligger. Det er i forhold til kvinner og hans behov for en fortrolig livspartner. Christian forteller at hans fem siste forhold har vært flyktige og etterlatt ham i en ensom og sørgmodig posisjon.
Han hadde blant annet et forhold til en dame som ikke ville binde seg fordi hun nettopp kom ut av et langvarig forhold. Han hadde også en kjæreste som bodde ganske langt unna, og forholdet ble avsluttet på grunn av avstand. Hans nest siste forhold var til en kvinne som hadde lite tid til ham, og hun gjorde det slutt fordi hun følte at Christian krevende mer enn det hun kunne tilby. Hun var idrettsutøver på høyt nivå, og i tillegg var hun en ambisiøs arkitekt. I det siste forholdet var det ham selv som gjorde det slutt. Denne kjæresten var opptatt av sosial status og var mye ute på byen. Christian følte at han kom til kort og ble ”usynlig” når han deltok på fester sammen med henne. Alt i alt viser det seg ved nærmere ettersyn at Christian har en tendens til å innlede forhold til utilgjengelige kvinner. Noen er utilgjengelig rent fysisk sett, noen er emosjonelt utilgjengelige, mens andre er egenrådige på et nivå som gir lite rom for intimitet og fortrolighet.
I selvhjelpsboken “How to break free from negative life patterns and feel good again” gir Young og Klosko en ganske god definisjon av en negativ leveregel. De forteller at et negativt livsmønster kjenner man igjen fordi mønsteret har en tendens til å dukke opp gang på gang i livet. Konsekvensen av negative grunnleggende leveregler er at vi gjenskaper de mest skadelige forholdene fra barndommen også i voksenlivet – uten å være oss det bevisst!
Etter hvert blir det tydelig at Christian på et ubevisst plan søker mot utilgjengelige kvinner, og at han i den forstand gjenskaper forholdet til moren. Som barn hadde han et inderlig ønske om nærhet til moren, men oppnådde aldri dette. Senere i livet fortsetter han dette prosjektet og tiltrekkes av kvinner som det er vanskelig å komme inn på, kvinner som ser ned på ham eller kvinner som ikke gir ham den tryggheten, fortroligheten og nærheten han ønsker i et parforhold.
Ettersom Christian hadde et godt forhold til sin far, tyder det på at han heller ikke har utviklet noen relasjonelle problemer ovenfor menn og kammerater. På det kameratslige og sosiale plan fungerer han fint og evner å inngå i gode relasjoner. Denne historien belyser to viktige aspekter ved negative grunnleggende leveregler. Det ene er at en leveregel ofte er kontekstspesifikk. Det betyr at leveregelen ikke opptrer på alle områder i livet, men ofte er sentrert rundt en bestemt type relasjoner. I tillegg bekrefter historien til Christian at leveregler ofte er en måte å gjenskape våre tidligste (og gjerne skadeligste) relasjoner på nytt og på nytt gjennom hele livet.
I terapien måtte Christian gjenkjenne sitt eget mønster, og deretter gå målrettet inn for å endre på dette. Han fikk et råd om å være forsiktig i møte med potensielle kjærester. Dersom han umiddelbart ble tiltrukket av en kvinne, skulle han avvente og vurdere situasjonen nøye. Faren er at den umiddelbare tiltrekningen dikteres av leveregelens kraft, og dermed fører ham inn i nok et utilfredsstillende forhold, som i siste ende avbrytes på en måte som forsterker Christians lave selvfølelse og tragiske erfaringer på dette området.
Christian er ikke totalt deprivert emosjonelt sett. Heldigvis hadde han en nærværende og varm far. Likevel havner han i noen ganske vanskelige relasjoner til kvinner, og dette påvirker hans selvfølelse og holdning på avgjørende måter. Når vi snakker om emosjonell deprivasjon, som altså refererer til en slags følelsesmessig mangel, handler det ofte om fravær av moderlig omsorg. Teoriene på dette området snakker derfor mye om forholdet mellom mor og barn, men det kan også oversettes til forholdet mellom barnet og dets nærmeste omsorgspersoner. I boken “How to break free from negative life patterns and feel good again” oppsummerer Young og Klosko hvilke faktorer som kan være utgjørende i forhold til leveregelen emosjonell deprivasjon.
1 – Moren er kald og følelsesløs. Hun verken holder eller vogger barnet nok.
2 – Barnet har ikke en opplevelse av å bli elsket og verdsatt – av å være en som er verdifull og spesiell.
3 – Moren gir ikke barnet nok tid og oppmerksomhet.
4 – Moren er egentlig ikke oppmerksom på barnets behov. Hun har vanskelig for å sette seg inn i barnets verden; vise empati (innlevelse i andres føleleser). Hun har ingen virkelig forbindelse med barnet. Kun er overfladisk tilknytning.
5 – Moren trøster ikke barnet nok. Barnet risikerer dermed at det ikke lærer å trøste seg selv. Andres kjærlighet gir barnet evne til å elske seg selv. Det gir også barnet muligheten for å bli kjent med egne følelser og dermed evnen til håndtere, regulere og forvalte sine egne følelser senere i livet. Man kan også risikere at barn som ikke får nok emosjonell støtte og omsorg utvikler et kronisk behov for andre mennesker. De er avhengige av andres støtte for å regulere eget følelsesliv, og når andre ikke tilfredsstiller dette behovet, blir de skuffet og såret (på nytt og på nytt). Det gjør det vanskelig å trives i eget selskap, og de kan fremstå som kravstore ovenfor andre.
Christian ble hele tiden skuffet av kvinner. Gang på gang ender han opp forlatt og såret. Han har gode venner, men de fleste mennesker har også et behov for relasjoner som er mer intime og fortrolige enn det som er vanlig blant venner. Christian higer etter å elske og bli elsket, men han evner ikke å etablere en slik kontakt til kvinner. Kanskje forsøker Christian å finne igjen sin mor i sine kjærester, og derigjennom finne den manglende kjærligheten og oppdage at hun elsket ham likevel? Men det skjer ikke.
Christian fikk hjelp i terapi til å se sitt nåværende mønster i forhold til kvinner i lyset av sitt forhold til moren gjennom oppveksten. Det gav ham innsikt og dermed mer kontroll over situasjonen. Det førte til en større bevissthet rundt problemet, og på den måten manøvrerte han seg inn i et kjæresteforhold som ikke ble en reprise av den emosjonelt forlatte sønnen i morens kalde favn.
Les mer om leveregelen emosjonell deprivasjon i artikkelen Følelsesmessig distansert og alene. Du finner også relaterte artikler under kategorien Negative Leveregler. I tillegg har vi flere lignende artikler under kategorien Selvhjelp og selvutvikling.
Mer om endring av negative livsmønster
Kilder
Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)
Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.
Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Hei,
Noen spørsmål:
1) dersom Christian var homofil og ble sveket (i form av lite følelsesmessig nærhet) av sin mor, ville han hatt samme problemer med intime relasjoner, hva om han var homofil og ble sveket av sin far og ikke av sin mor – ville det sett annerledes ut da?
2) dersom Christian var heterofil og ble sveket, i form av lite følelsesmessig nærhet, av sin far og ikke av sin mor – ville han fått problemer i forhold til kamarater da?
3) dersom Christian vokste opp med to fedre – hvorav den ene var nær og varm og den andre fjern og distansert følelsesmessig – hvilke relasjonsproblemer ville han da fått?
Håper noen kan svare!
Ingen tvil om at vi er et produkt av barneårene, kanskje spes. de første. og der tror jeg, fra naturens side, mor og hennes rolle er den viktigste – for følelseslivet. I art. står det å lese; andre er egenrådige på et nivå som gir lite rom …for intimitet og fortrolighet. Kan disse personene, for dette er da vel også en leveregel som heller ikke er normal/sunn for hverken de som innehar den eller de som evt. skal leve tett innpå! Kan dette være det forsømte barnet, som ikke ble sett følelsesmessig og fikk bekreftelse av nære omsorgspersoner om egen verdi, men kun ble sett når vedkommende hadde bragt ry over familien med det resultat at det lukket sine følelser inni seg-kalde personligheter? Ville kanskje være naturlig at en slik person søker mot en varm og kjærlighetshungrig partner og dermed denne usunne mønsterfella? Jeg tror virkelig på; » det moderlige og det faderlige prinsippet, » begge er like viktig, og skulle ønske at samfunnet kunne bli et mer barne- og foreldrevennlig område i barnas første leveår. Selvfølgelig vil det alltid være de som prioriterer karriere fremfor barn, også kvinner, men i dag hvor det er vanlig at mor også jobber full tid, fra barnets ettårs alder, trenger det ikke være mangel på kjærlighet, men heller mangel på tid og krefter som ofte fører til avvisning av barnet og dermed blir tv et alternativ i stedet for nærkontakt – heller ikke bra. De første leveårene og foreldrekontakten er så viktig at jeg tror det er skadelig om vi ikke fokuserer på mer tid sammen med egne barn.
Hei Hilde!
Du stiller noen veldig interessante spørsmål, men jeg tror det er vanskelig å gi deg svar. Historien om Christian er unik. Den bygger på kliniske eksempler, og det er slik Christian har forstått bakgrunnen for sitt problem i terapi. Mye terapi dreier seg om å fortelle historien om sitt liv på nytt. Det handler om å skape en sammenhengende narrativ om sitt eget liv, og på bakgrunn av en slik fortelling forstå seg selv og sine egne mønster i nåtid. I psykologien finnes det ingen absolutte sannheter eller årsakssammenhenger. Terapi handler om å ”konstruere” en forståelse og fortelling om sitt liv som ikke hemmer videre livsførsel. Ofte må man fortelle historien gang på gang før man finner en tilfredsstillende sammenheng man kan bygge videre på. Under utdannelse som psykolog har egenterapi vært en del av utdannelsen. I denne sammenhengen har jeg sett hvordan jeg har fortalt om meg selv mange ganger, og i ettertid lagt merke til hvordan denne historien stadig endrer seg. Det finnes altså ingen sannhet om mitt liv – Historien forandrer seg i tråd med min oppfattelse av meg selv. Av denne grunn blir det vanskelig å lage hypoteser om Christians liv dersom hans utgangspunkt var annerledes. Menneskelivet er så komplekst og uforutsigbart (tilfeldig?) at vi vanskelig kan forutse noe som helst. Det vi imidlertid kan si med stor grad av sikkerhet, er at erfaringer fra tidlig oppvekst spiller en sentral rolle i forhold til psykisk utvikling. Men hvordan erfaringene påvirker oss og former oss i ulike retninger, er sannsynligvis umulig å predikere på forhånd.